Favorittbøker: K

Min favorittbok på K er litt som Freia melkesjokolade: Ingen over, ingen ved siden - til du har smakt Dessertsjokolade. Denne boka, eller snarere bøkene, er melkesjokolade og Dessertsjokolade i ett, med et hint av Fazer mint, Anthon Berg eller noe anna du liker fryktelig godt til slutt. Bokfavoritten består med andre ord av tre bind, som hver for seg heter Kransen (1920), Husfrue (1921) og Korset (1922). Samla sett er de best kjent under tittelen Kristin Lavransdatter.

Bildekilde: Aschehoug

Kristin Lavransdatter

Og det er naturligvis den fantastiske forfatteren Sigrid Undset (1882-1949) som er skaperen av dette verket. Når jeg først hørte om trilogien og hovedpersonen med samme navn, aner jeg ikke. Jeg må ha vært ganske lita, for jeg føler at Kristin har vært med meg svært lenge - i alle fall i periferien et sted. Svært konkret blei hun derimot da filmen til Liv Ullmann kom i 1995 - jeg gikk i tredjeklasse, men blei likevel invitert med på kino av mamma. Og takka nei. For det hun fortalte om boka, hørte veldig voksent ut. Samtidig var det noe som var forlokkende (da jeg så filmen sjøl, spredt i over fire-fem norsktimer på ungdomsskolen, forsvant det forlokkende elementet), og Kristin, mer som faktisk person enn som litterær person, tok for alvor plass i bevisstheten. For eksempel var jeg veldig opptatt av det som skjer med søstrene til Kristin, og forholdene Kristin og Lavrans og Kristin og Erlend.

Som tenåring var jeg fullstendig klar over at boka fantes i huset, og jeg så ofte på den, der den stod på sin faste plass på biblioteket. Mamma har en nydelig utgave, og å bla i boka var noe jeg gjorde samtidig som jeg holdt pusten. Jeg ville ikke ødelegge noe, for det opplevdes så skjørt, samtidig som jeg så gjerne ville ta del i teksten, bøkene, verdenen. Jeg ville også "eie" min del av Kristin. Men jeg var så redd for å være for ung, og for å ikke forstå. Jeg var redd for at jeg ikke ville få utbytte av boka, få tilgang på det som de voksne damene snakka om, det magiske, Kristins verden. Derfor bikka jeg tjue år før jeg i det hele tatt for alvor vurderte å lese trilogien. Og når jeg endelig gjorde det, opplevde jeg at Undsets ord ga sterk gjenklang i meg, og jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg hadde kunnet leve så lenge uten å lese Kristin Lavransdatter.

De fleste kjenner de ytre trekkene ved romansyklusen. Handlinga er lagt til den norrøne middelalderen, nærmere bestemt første halvdel av 1300-tallet. Det hele åpner på en storgård i Sil (nå Sel) i Gudbrandsdalen. Her vokser Kristin opp. Hun er godjenta til pappa Lavrans, men har et litt mer anstrengt forhold til mamma Ragnfrid. Mellom henne og søstrene er det mange år. De som blei født i mellomtida, er døde. Videre er Kristin trolova med nabogutten Simon. De to har et godt forhold, men Kristin veit at hun ikke er forelska i han. Når tida for inngåelsen av ekteskapet kommer, ber hun om mer tid. Hun får lov til å dra til nonneklosteret i Oslo, for utdannelse og opplæring. Kristin er oppvakt og flink, og interessert i mye av det nonnene snakker om. Men så møter hun adelsmannen Erlend Nikulaussøn. Hun er rundt atten år, troskyldig, fortsatt barnlig. Han har bikka tretti og har to barn utafor ekteskapet.

Men det er visst kjærlighet. Og med mye inderlighet, et stort alvor og en del trass blir det også ekteskap. Et ekteskap som skal sette Kristin på de verste prøver - og Erlend også. Barn etter barn blir født, og Kristin slites ut av fødsler, amming og barnegråt. Erlend kommer og går som han vil, og både husfrue og storgård bærer preg av vanskjøtsel. Men det verste for Kristin er at Erlend er så arrogant. Hun strever med syndene hun har begått, mens han bare trekker på skuldrene. Det gjør at Kristin legger ei enda tyngre bør på seg sjøl, og behovet for skrifte og tilgivelse øker. Og akkurat når hun har kommet i en slags balanse og funnet ro med livet på Husaby, begynner det å brenne under beina på Erlend. Det er en brann som nesten sluker han levende, hadde det ikke vært for Kristin og Simon Darre. Men sjøl ikke når det er over og brannen er slukka, er det over for Kristin. Atter en gang sitter hun igjen med de indre konsekvensene. Slik er forholdet mellom Kristin og Erlend hele veien, helt til det ikke er mer. Først da settes Kristin fri, og hun finner langsomt tilbake til seg sjøl.  

Historia, som spilles ut i og utafor Kristin, er ei voldsom reise. Handlingstrådene er mange og de går over flere plan, fra det helt personlige, som Kristins indre kvaler med Gud, til det ytre, som de storpolitiske konfliktene som Erlend vikler henne inn i. Dynamikken mellom Kristin og Erlend trekker fortellinga videre, samtidig som Undset ofte stopper opp og lar Kristin betrakte, tenke, sanse, føle. Hun ser sønnene, der de vokser opp, ser Erlends strie hår på guttene, og farens milde lynne. Hun går i sølete gater om vinteren, hun går så kjolen blir tung og våt til langt oppetter beina, og puster inn tåkegrå, kald luft. Hun står på en bakketopp og skuer utover det grønne og frodige åkerlandet som omgir Husaby, eller hun løper over den harde skaresnøen og hamrer på døra til Simon Darre mens frostrøyken står. Alt er med på å karakterisere, levendegjøre. Og når Kristin legger ut på sin siste ferd, med flere grå hår enn gylne i den flotte manken, er det levende hun er. Det er dette Undset gjør så uhyggelig bra.

Hva er din favorittbok på K?

Djuptloddende psykologiske skildringer, et historisk korrekt middelaldermiljø og lada dialoger er ikke for hvem som helst - og her tenker jeg både på forfattere og lesere. Vi er på et helt anna nivå i for eksempel Kollektivt selvmord, som sikkert er mang en lesers favoritt. Det samme gjelder den ordrike, noe overfladiske romanen Kaptein Corellis mandolin, der kvinneskikkelsene aldri blir mer enn nettopp skikkelser. I Kamelskyer er vi riktignok tilbake i middelalderen, med ikke med slik spissfindighet og eleganse som Undset demonstrerer. Lengst unna ligger kanskje Kjærlighet ved første blikk, både tematisk og tidsmessig. Er noen av disse bøkene din favoritt, eller foretrekker du noe helt anna? Og hvorfor når ikke et så imponerende og mangslungent verk som Kristin Lavransdatter helt opp? For meg vil det, og hun, aldri ha noe anna enn en unik førsteplass, og dette gjelder både forfatter, verk og hovedperson.