Gjesteblogger: Hvite netter, svarte dager

Bildekilde: Bokelskere

Fjodor Dostojevskij (1821-1881) sirkler rundt St. Petersburg i sine bøker. I Hvite netter, som består av én kortroman og to lange fortellinger, er det vinter, det er kaldt, isen ligger på Neva, og menneskene drømmer og sykner hen mens røyken stiger opp fra fattige hytter og borgelige bypaléer.

Dostojevskij skildrer først og fremst menneskenes sinn, deres lidenskaper, viljer og vaner. Han går tett innpå sine karakterer, og viker ikke tilbake for deres såre ønsker om kjærlighet og fellesskap. Hvem gjør det gode, hva er godt? Og hvordan leve sammen med de smarte, ondskapsfulle, de som vil herske over andres sinn, andre menneskers liv? De psykologiske skildringene er utsøkte. Presist, men med stor ømhet for menneskers dilemmaer, lar han sine personer finne fram, gå under eller holde seg oppe på ulike vis. Uten velferdsstat og rik familie er karakterene overlatt til andre menneskers godhet eller mangel på sådan.

Tittelromanen har en undertittel: En sentimental roman, og deretter (Fra en drømmers erindringer). Jeg-personen går alene omkring i Petersburg. Han kjenner hele byen, men ikke et eneste menneske. Han er dypt ensom og trøster seg med fantasiene sine, kikker på mennesker og lager seg historier om dem. At han en gang skal utføre en bragd, liten eller stor, er hans stolthet. Han fantaserer intens, lever i sitt indre og trenger knapt mat og hvile. Han er overspent og full av lengsel.

Når han så en kveld redder en ung kvinne, Nastenka, fra å bli forulempet av en eldre, beruset herre, blir han så takknemlig over at hun vil snakke med han, at noen i det hele tatt opplever at han fins – at han åpner seg helt for henne. Han forteller om sin dype ensomhet, og mens han gjør det velter nye tanker opp i han. Han er så lykkelig for å få lov til å dele tankene sine med henne at han nesten forgår av takknemlighet. Hun har åpnet livet hans, for han selv, dratt det inn i virkeligheten, ved bare å se på han og lytte. Dette er første natt. Fantasien er i ferd med å finne sitt motsvar i realitetene.

Deretter følger fire netter og en morgen. De møtes ved Neva, så sant det ikke regner, men det gjør det jo, så tida går. Den andre natta forteller Nastenka sin historie. Hun bor sammen med bestemora, som er blind, og fordi bestemora er redd for at Nastenka skal gå ut av huset og oppføre seg skamløst, fester hun hver dag et bånd mellom dem. Med knappenåler. Nastenka er fanget. Likevel er hun håpefull og glad. For hun er forelsket i leieboeren. Det vil si han var leieboer, som tok med både bestemor og Nastenka på operaforestillinger, men for et år siden reiste han sin vei. For å gjøre sin lykke. Og Nastenka venter på han. De skal gifte seg når året er omme og han kommer tilbake.

Tredje natt, og det viser seg at leieboeren har kommet, uten å oppsøke Nastenka! Vår mann, takknemlig og forelsket, trøster og beroliger. Det har bare kommet noe i veien. Han kommer nok. Nastenka lar seg overbevise og fatter nytt håp. Jeg-personen forstår at han ikke har noe å tilby henne, han er fattig, men at han har fått oppleve disse kveldene har gjort at livet hans har fått mening. Fjerde natt. Leieboeren har ikke kommet. Nastenka er knust. Hun vil heller binde seg til jeg-personen, han er et uegennyttig menneske, som bare vil hennes beste, han kan flytte inn umiddelbart og de skal leve sammen! O lykke!

Men morgenen kommer og med det et brev fra Nastenka. Han kom likevel! Hun skal gifte seg med leieboeren og ber om unnskyldning for at hun lovte seg bort til han. Men hun vet han forstår. Å, ja, vår eiegode fattiglus forstår. Han har fått et minne å leve på. Dypt oppfylt av takknemlighet og kjærlighet vil han kunne leve på opplevelsen.

De to andre fortellingene er "Et svakt hjerte" og "Vertinnen". Den ensomme, utstøtte eller svaklige mannen er også her hovedperson. Også her er Han godhjertet, og blir fylt av kjærlighet til en ung, vakker kvinne, som han ikke får. Den ene har vært leilending, den andre er av fattig adel. Problemstillingene er ulike, men Dostojevskij driver handlingen framover med enorm språklig kraft. Stadig nye samvittighetskvaler, momenter, valg, og fortida kaster flakkende lys over nåtidas presserende situasjon.

Stemningen i denne boka er nærmest gotisk, altså hjemmehørende i den romantiske epoken, med tåke, mørke skikkelser, svakt opplyste ikoner og vind, regn, kapper som flagrer og klaprende hestevogner. Men innholdet og temaene tilhører realismen. Det er det moderne menneskets betingelser som undersøkes, frisatt fra stavnsbånd, fra familie-forpliktelser, fra fast samfunnsposisjon. Dostojevskij forteller om mennesker på leting etter trygghet, både i seg selv, i et fellesskap, i en gjerning og i tro. Håpet om at kjærligheten skal bære det hele er desperat og utleverende. Alle livets aspekter skal fulltones om bare kjærligheten får leve. Disse mennene lengter etter å gi, etter noen å dele sine tanker med, noen å gi seg hen til. Men de blir stanset av at andre menn er flottere, rikere, mer utspekulerte. De er forbløffende like mange av dagens menn, men samtidig har de det gamle samfunnet i seg, som en uutryddelig rest. Å være født i livegenskap og få sin frihet som voksen, som takk for godt arbeid, betyr ikke at mannen er fri. Og hva er egentlig frihet? Drømmeren får lite gjort og adelsmannen går til grunne i gjerningsløs isolasjon. Kvinnene er stort sett gode i denne boka. De er selvfølgelig ufrie, bundet av arbeid og underordning. Kvinnene må betale for beskyttelse gjennom å avgi sin frihet. Er det en slags frihet?

Teksten er spennende. Den oppleves sann, intens, viktig. Samtaleteknikken er imponerende. Det er noe Jane Austenaktig over de elegante dialogene, selv om tonen er langt mer melankolsk. Forskjellen er åpenbar, der Jane Austen forventer god selvkontroll, etikette og tilbakeholdte følelser, lar Dostojevskij karakterene blottlegge seg. De sier alt. Innrømmer lengsler og kjærlighet, tap og drømmer. Nastenka sier det slik: 

     ”Kan De si meg hvorfor vi ikke alle er som brødre og søstre mot hverandre? Hvorfor går selv de beste mennesker rundt og skjuler noe for hverandre? Og hvorfor kan man ikke straks si hva man har på hjertet når man vet at man ikke taler for vær og vind! Alle og enhver ser liksom så mye barskere ut enn de er i virkeligheten, det virker som om de er redde for å såre sine egne følelser hvis de utleveres for fort…”

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 4, 2015