I skyggen av Rebecca

Britiske Daphne du Maurier (1907-1989) er mest kjent for sin lange gotiskinspirerte, djupt tragiske kjærlighetsroman Rebecca fra 1938 (som kom på norsk i 1939 ved Helen Stibolt). I følge omslaget er den både et klassisk drama og høydepunktet i du Mauriers forfatterskap, som i følge The New York Times er i en klasse for seg. Vel. Alt med måte.

Og nettopp det burde ved du Maurier lært seg også. Rebecca strekker seg over 439 tette pocketboksider og er ikke på noe vis måteholden. Her følger vi en for lengst forelda, nokså arrogant overklasse som drukner i luksus, representert ved den snart middelaldrende herremannen Maxim de Winter, hans elskede storgods Manderley og en diger tjenerstab. Kontrasten til den navnløse, purunge, foreldreløse og fattige hovedpersonen (også jeg-et og fortelleren i boka) blir dermed svært stor. Og historia skrider av sted med blomstrende benevnelser, svulstige skildringer og sanseberusende beskuelser. Ja, i alle fall for hovedpersonen. For leseren kan det hele av og til virke nokså oppstylta og kunstig, i beste fall som middelmådig og litt gammeldags prosa. Språket er også alderdommelig, og hvis innlegget skulle passe boka som hånd i hanske, burde det vært skrevet på reinspikka riksmål.

Misforstå meg rett: boka er egentlig ikke så veldig dårlig. Det er bare så himla mye av den, hele tida. du Maurier kan ikke la være å understreke blomstenes prakt både fire og fem ganger, og skildrer fargespillet og mengdene og duftene så det er til å bli svimmel av. Skogen, som blir mørk og skummel i skumringa, må også nevnes gjentatte ganger, i likhet med de skumhvite bølgetoppene og dønningene fra havet som slår opp mot den digre eiendommen, moloen, skjærene, klippene og den vesle strandhytta. Leseren får aldri ro, får aldri mulighet til å lage sine egne bilder. du Maurier er på deg som en klegg og instruerer pågående detaljert og nøyaktig om hvordan absolutt alt skal være, se ut, smake, lukte og føles. Og det fungerer, men det verken berører eller engasjerer. Jeg blir totalt passivisert, og er etterlatt bare til å, vel, lese. Og hvis en ikke etterlyser et følelsesmessig engasjement, kan det være greit nok.

Den purunge, ja, hun er jo nesten bare barnet, Maxim de Winter, hennes egen ektemann, kaller henne jo "ungen min" i store deler av boka, er naiv, uerfaren, passiv, sjenert, engstelig, nervøs og ute etter å gjøre alle til lags. At hun er navnløs, er et ynkelig forsøk på at leseren skal tre rett inn i hennes skikkelse og virkelig være denne uskolerte fattigjenta som får oppleve "ungpikedrømmen", som blir hodestups forelska i en mann som kunne vært faren hennes, som gifter seg med han, og som dermed går fra å være en særs dårlig selskapspiketrainee hos den redselsfulle fru Van Hopper til å bli fru de Winter, versjon to. Litt av et hopp. Nokså underlig at hovedpersonen ikke reflekterer over det sjøl. 

Og det er det som er det rare her, i alle fall for meg: utover å tenke på sin elskede Maxim, deres ekteskap, den vrange tjeneren fru Danvers, klær, sminke, hunden Jasper og det store skjæret i sjøen; Maxims avdøde kone, Rebecca, så tenker ikke jeg-et. Hun har ingen tanker om seg sjøl som et eget, sjølstendig individ. Alt er knytta opp til å bli vurdert av dette mannlige, representert ved Maxim de Winter. Min verden er min mann - min mann er min verden, er et refreng som passer svært godt. Det virker helt tullete, litt for offervillig, men jeg kan til nød sette det på kontoen "Fra de forgangne århundrer". Likevel er det et tankekors, at en kvinnelig hovedperson, i en typisk kvinneroman, skrevet av ei kvinne, er så hardt forma av et universelt, mannlig blikk. Her finnes ikke spor av kroppslighet eller seksualitet, det er til og med hemmelig hvorfor disse to så brått tiltrekkes av hverandre, hvis det er det de gjør. Foruten musegrått hår og neglegnaging, og da særlig på tommelen, ilegges ikke jeg-et noen ytterligere person-karakteriserende egenskaper eller definerte utseendemessige karakteristika. Det gjør at hun er en skygge.

Foruten det svært tradisjonelle kjønnsrollemønsteret, som virker fremmed etter å ha lest norsk samtidslitteratur, er det mysteriet med ekskona Rebecca som tar mesteparten av plassen her, både for forfatter, hovedperson og leser. Hun spøker både i kulissene og midt på scenen, og levendegjøres gjennom lange erindringer. Men alle orda, alle stemningene som klæsjes på hverandre, alle de eviglange replikkene, gjør at spenninga sprekker opp. du Maurier klarer ikke å holde intensiteten oppe på et jevnt nivå. Jeg ville forsåvidt vite hva som skjedde, sjøl om boka var forutsigbar. Men jeg hadde aldri problemer med å legge den fra meg. Likevel gikk det fort, fordi boka ikke ytte meg motstand på noe nivå. Den er forbløffende lettlest, akkurat som jeg-et er forbløffende formløst. Men dessverre går du Maurier i fella et par ganger: hun lar leseren få vite mer enn jeg-et. Når leseren da skal være med på jeg-ets oppklaring av saken, blir det av og til langtekkelig og anmasende, fordi informasjonen allerede er på plass. Nye detaljer kommer ikke. Romanen kunne gjerne vært kutta en god del i slike passasjer.

Fortellergrepet er i og for seg greit, retrospeksjon, men som alltid utroverdig når detaljrikdommen ingen ende tar og når nesten halvparten av boka spenner over tre dager, mens resten går over omtrent tre måneder. Det er som sagt et kvinnelig, navnløst jeg som fører ordet, at hun er naiv påvirker sjølsagt også hvordan leseren forstår helheten, at hun ikke involveres i hva som virkelig skjer, gjør at "alle" sitter på gjerdet, med henne. Når da leseren får mer informasjon og går i fra jeg-et i kunnskap, kommer et lite kledelig brudd i teksten som for all del burde vært unngått. De viktigste elementene i romanen er gjenfortalt, i monolog eller dialog. Det som faktisk skjer, skildres i fortid. Generelt synes jeg det er et usjarmerende grep, fordi det så sjelden fungerer. Her slingrer det sånn passe i vei. 

du Maurier var åpen med sine inspirasjonskilder, og her er det svært tydelig at det er Jane Eyre som er idealet. Jeg-et har mye til felles med henne: foreldreløs, fattig, opplever at en mann som er henne overlegen på alle måter vil ha henne, og at deres samliv er prega av "spøkelser fra fortida" i form av ekskoner, levende og døde og ravende gale. Til og med Rebecca og Bertha har sine fellestrekk. Men der Jane Eyre er vittig og sjølsikker; hun forlater jo tross alt Mr. Rochester, er fru de Winter bare daff og usikker. Humor er i grunn ikke en essensiell del av denne boka, og det skulle det kanskje heller ikke være? Likevel er det flere scener som blir komiske, helt ufrivillig, fordi jeg-ets opptatthet av Maxim de Winter når sjukelige høyder. Å innstille seg etter ektemannens svingende luner er sjølutslettende og fremmed for meg i dag.
Det er også tydelig ar Rebecca er blitt et forbilde for mange andre forfattere innen litterære lettvektere; de store britiske godsene, familiehemmelighetene, de blendende skjønnhetene og de kjekke mannfolka, de tilfeldige vitnene og de utro tjenerne, kjærlighet, sjalusi og påfølgende dramatikk er alle felles ingrendienser sjøl om plottene er annerledes utforma.

Noe av det viktigste i boka, for meg, er ikke hele greia med Rebecca, men hvordan jeg-et reagerer på Maxims hemmeligheter. Her opplever jeg at forfatteren lar alle sjanser for å kritisere både enkeltindivider og samfunn gli unna: det er ingenting annet enn kjærligheten som gjelder. Men fordi sannheten er såpass drøy, klarer jeg ikke la være å stille spørsmål ved jeg-ets mentale helse. Er hun virkelig klar over hva hun gjør? I mine øyne kan alvorlige forbrytelser aldri unnskyldes, og ett av rettsstatens viktigste prinsipper er likhet for loven. Her demonsterer du Maurier mot sunn fornuft, og lar gjerningsmannen slippe fri. Eller gjør hun? Det kan jo diskuteres hvem som er den egentlige slangen her, og hvem som setter hvem fri. Tydelig er det uansett at forestillinga om hva som er romantisk dominerer i jeg-ets fortelling. Og det er for skralt for meg. Samtidig blir jeg provosert over at forfatteren ikke tematiserer det overhodet, hun lar jo ikke en gang jeg-et reflektere over ektemannens handlinger. Det er vel fordi hun ikke evner å reflektere.

Det store og dystre mysteriet med ekskona Rebecca, som preger ekteskapet, hovedpersonene og hele romanen, er ikke så stort og dystert som forfatteren vil ha det til. Jeg opplever at hun har tatt en "enkel utvei" mot slutten, og er derfor skuffa over løsninga. I tillegg synes jeg at boka slutter brått, sjøl om slutten forsåvidt er grei nok. Jeg ser at det kan være vanskelig å skrive videre fra nettopp dette punktet, og tenker at det er derfor det blei sånn. Men etter 439 sider hadde jeg forventa mer, og etter en så intens oppladning hadde jeg forventa skikkelig kraft i suppa, ikke bare buljong. Alt i alt er jeg derfor ikke enig i at dette er et klassisk drama, sjøl om den berømmelige trekantkonflikten har vært tematisert sida tidenes litt utpå dagen. Og hvis dette er du Maurier på sitt beste, som mange mener, kommer nok ikke jeg til å lese henne igjen. Dessverre.