Sølvhammeren

Bildekilde: Bokelskere

Den norske forfatteren Vera-Margrethe Roscher Lund (1927-2016), bedre kjent som Vera Henriksen, debuterte i 1961 med den historiske romanen Sølvhammeren. Henriksen befant seg da fortsatt i USA, der hun bodde fra 1946 til 1963. Dessverre bærer romanen mer preg av lett tilgjengelig, erkeamerikansk underholdningslitteratur enn mange andre storslagne middelalderskildringer fra Norge, der Sigrid Undsets (1882-1949) verker naturligvis er det første mange tenker på. Slik blir det fort umulig å ikke sammenligne dem med hverandre. Det er kanskje unødig å nevne, men Vera Henriksen trekker naturligvis det korteste strået i så måte. Men det betyr absolutt ikke at hun ikke er lesverdig.

I Sølvhammeren, den første boka i en trilogi, møter vi den unge Sigrid Toresdotter. Det er tidlig på 1000-tallet, og vi er langt nord i Norge, langs den mektige kysten. Som eneste datter av forlengst døde foreldre er Sigrid vant med at de eldre storebrødrene Sigurd og Tore rår over henne. Sigurd er blitt godt gift og har flytta fra Bjarkøy. Tore og Sigrid bor sammen på storgården, og en dag forteller Tore at Sigrid, som er rundt seksten år, skal giftes. Mannen heter Olve Grjotgardsson og er en god del eldre enn henne. Han har vært mye i viking, men ønsker nå å slå seg litt til ro og vil gjerne ha noen sønner. Sigrid veit ikke hva hun skal gjøre, et giftermål er både forlokkende og skremmende. Men hun har i realiteten ikke noe annet valg enn å forberede seg på å flytte langt vekk, til Trondheimen, der Olve bor på storgården Egge. Olve er både hovgode og tingmann, så Sigrid gjør et svært godt gifte. Men et godt gifte er ikke det samme som lykke eller kjærlighet.

Kvinnene rundt Sigrid gjør sitt beste for å gjøre henne klar for ekteskapet. Men samme hva de gjør, så føler ikke Sigrid at det er rett, hun er ikke klar, hvem er han, hvem er hun, hva er ekteskap? Hun står i sin fineste stas og skal møte festermannen sin, som kommer med skip sørfra. Hun rekker såvidt å se håret hans før hun stikker av. Hun løper så fort beina kan bære henne, rett ut fra tunet. Hun hadde kanskje ikke regna med at det var han som skulle følge etter. Han tar henne igjen, også, og de får snakka sammen. Olve er verken stygg eller gammel, og han er ikke brutal eller ekkel, slik Sigrid har vært redd for. Hun har nemlig både hørt og sett hvordan mannfolka blir når de er drukne. Noen bruker kjeft, noen slår, andre gjør verre ting. Olve drikker med måte, og oppfører seg fint. Han ser på henne, hører på henne, byr henne drikkehornet sitt. Det ender med bryllup og bryllupsnatt. Og når Sigrid følger med Olve vekk fra Bjarkøy, ser hun seg knapt tilbake.

Men det er annerledes på Egge. Alt er nytt. Foruten to tjenestjenter som hun tok med seg nordfra, er Sigrid stort sett helt aleine. Den beske, lamme svigermora Tora nekter å gi fra seg nøkkelknippet sitt, og Olve gidder ikke si henne i mot. Husfruestatusen uteblir totalt og det er skammelig for Sigrid. Ingen tjenestefolk, huskarer eller treller hører på henne. De gjør som Tora sier, alle i hop. Sigrid begraver seg raskt i arbeidet med ulike billedvever. Hun kritiseres ofte, og Olve er ikke der for å ta henne i forsvar. Han har nemlig søkt dekning hos frilla si. Men Sigrid er sterk og stolt, munnrapp og bråsint, sta og ivrig, men sjøl om hun har det vondt, nekter hun å la det styre henne. 

Sigrid blir fort med barn, men den nyheten får Olve til å trekke seg enda mer unna, både fysisk og psykisk. Svangerskapet er en eneste lang tristesse. Sigrid lengter hjem til Bjarkøy og Tore, og hun er sint, på Tore som gifta henne bort, på Olve som ikke ser henne lenger, som ikke bryr seg, som ikke er her, som ikke en gang legger handa på magen hennes, hun er sint på Tora, på seg sjøl - at hun kunne være så teit, falle for Olves prat og tull og la han gjøre slikt! Hun er sint på hele gården og alle folka på Egge, på barnet i magen. Nei, hun hater barnet i magen, Olves barn. Når Olve er en dritt, vil hun ikke ha hans barn. Til slutt kaster hun seg i det kalde vannet og gjør seg tung, tung -.

Sølvhammeren er inndelt i fem hovedbolker med undertitlene "Bjarkøy", "Sigrid", "Olve", "Tore" og "Nesjar", som konsentrerer seg om stedene eller menneskene i tittelen samtidig som handlinga stadig ruller videre. Totalt spenner den over om lag åtte år. I første bolk handler det om Sigrids liv og følelser fram til hun giftes. Barndommen hennes er Bjarkøy, ektekona Sigrid med koneskaut, nøkkelknippe og verdighet skal tre fram i bolk to. Men i stedet handler det om det vonde svangerskapet og den fæle distansen mellom Sigrid og Olve, som også kombineres med det hormonkaoset som mange tenåringer opplever. I tredje bolk lærer vi Olve å kjenne, i fjerde er det Sigrids bror Tore Hund som har problemer. Til slutt konsentreres handlinga om politiske stridigheter med Nesjar som slagsted og Olav Haraldsson (ca. 993-1030) som fiende. Sigrid Toresdotter er hele veien den mest sentrale skikkelsen, og det fortelles i tredjeperson på et noe gammelmodig riksmål.

Tematikken varierer i takt med bolkene. Den første bolken dreier seg om kjærlighet. I begynnelsen er den mest svermerisk og ungpikeaktig. Følelser og forventninger dominerer, og det inkluderes intime skildringer av Sigrid og Olve med tilhørende metaforer forankra i et norrønt verdensbilde. Deretter går Henriksen djupere inn i det eksplisitt kvinnelige med Sigrid som et stadig utgangspunkt. Det er rom for både lengsler og seksualitet, men når realiteten slår inn for alvor, blir det tøffe tak. Også andre kvinner slipper til med historier og opplevelser i forhold til svangerskap og fødsel, og Sigrid blir en del av noe større gjennom sine erfaringer. Til og med frilla Khadija, som Olve tok med seg fra sydlandene, får noe plass. Gjennom skildringer av menns blikk på, oppførsel rundt og holdninger til kvinner, får forfatteren sagt mye om vikingtidas antatte tilstander, som langt på vei er historisk korrekte. Det som kanskje bryter mest med vår egen samtid, er at kvinnene da blei rådd over, altså at de ikke bestemte over seg sjøl. Men det betyr ikke at de ikke hadde makt.

I tredje bolk blir vi godt kjent med Olve. Henriksen trekker fram det politiske, noe han som stormann unektelig er en del av, samt at hans religiøse grublerier bringes på bane. Etter hvert som boka skrider fram, er det disse to elementene som skal vise seg å bli viktigst. Hedendommen står fortsatt svært sterkt, men Olve, som har vært i sydlandene, har også fått en smak på kristendommen og har gått i prestelære. Han har derfor forutsetninger til å forstå hva prestene og kongene snakker om når de viser til Hvite-Krist og den rette tro. Men hva er egentlig rett? Fins det noe som er mer rett enn det andre? Åra rundt tusenårsskiftet er ei brytningstid i Norge, og de to kristningskongene Olav Tryggvason (963-1000) og Olav Haraldsson farer hardt fram i landet. De kjemper til stadighet med ladejarlene om makt og ære. Olve er alliert med Svein jarl og reiser med han mot Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar påskedag år 1016, altså for ganske akkurat tusen år sida. Om det var klokt eller ikke, får vi vite i neste bok.

I fjerde bolk vendes blikket mot Tore Hund, broren til Sigrid. Han gjør noe som er modig: Han gifter seg av kjærlighet. Sigrid ser kontrastene mellom brødrene. Sigurd har gifta seg opp, til gods og gull, men har ei vrang kone. De er ikke lykkelige. Tore gifter seg ned, og faller i status og ære. Men kona er verdens beste, og de er lykkelige, så lenge det varer. Sigrid undrer seg over at folk må velge. Hun har jo vært så heldig å få begge deler, mener hun, altså både gods og lykke. Men er det sant? Jo, hun tenker over konfliktene hun og Olve har hatt, og reflekterer over hvordan disse har bragt dem nærmere hverandre. Og hun er jo ikke ei ungjente lenger, heller, hun er voksen, og hun forstår Olve mye bedre. Kanskje ikke helt dette med kristendommen, bare.

Men i femte bolk begynner Sigrid å forstå mer, hun også. Om at det går an å ha andre perspektiver på verden og livet. Om at blotene og hovene med sine ritualer og gudebilder ikke er alt. At en kanskje ikke må blote for å få noe. Olve snakker om en grenseløs kjærlighet, om agape, noe som er større enn den kjærligheten mellom mann og kvinne og den mellom foreldre og barn. Når Olve fylker seg til krig ønsker han å forsone seg med en eventuell Gud. Presten Anund nekter, og Olve reiser ut uten absolusjon, mørk og tverr. Redd? Sigrid skjønner ikke. Det blir samtaler med prest og trosopplæring.

For den som kjenner norsk middelalderhistorie, er det lett å se hvordan Henriksen bygger opp handling og spenning, bit for bit. Det politiske bakteppet er der, maktkampene som utspilles, ikke bare i krigen, men også i gjestebud, i gester og replikker. Fornærmelser kan utløse dueller, et velment råd bruderov. Allianser dannes, alt rettes mot dette med den nye Olav, Olav Digre, som utfordrer ladejarlene. Det er hov mot kirke, blot mot nattverd, hammer mot kors. Henriksen trekker veksler på alt hun kan og veit, hun bruker Snorre og historieverk, sagalitteratur og Undset. Her er det mange felles tanker og ikke minst: Felles respekt for den gamle tida. Alt som er velkjent, skriver Henriksen om, som for eksempel klesplagg og pynt, mat og drikke, organisering av gården, arbeid og krig. Det framstår som nært og troverdig.

Der vi ikke veit, bare antar, skaper Henriksen fiksjon innafor relativt etablerte rammer. Hun går mye lenger enn Undset i skildringene av det intime, dessverre, og det er slettes ikke alle passasjer som har undertekst eller gnistrer av en skarp penn. Tvert i mot benytter Henriksen seg ofte av språklige klisjeer og floskler, munnhell og sitater. Dette er nok for å etterlikne en arkaisk sagastil, men det tapper i stedet teksten og gjør den platt. På mange måter er det derfor tydelig at dette er en debutroman, sjøl om den både er gjennomtenkt og gjennomarbeida. Sjøl om jeg ikke henger helt med på alt sammen, så aksepterer jeg at dette også er en versjon, at dette er sånn det kunne vært, sånn Vera Henriksen tenkte seg det.

Henriksen er flink til å utnytte og spille på kontrastene mellom det kristne og det hedenske verdensbildet. Perioden rundt trosskiftet var ikke enkel - folk hadde lojalitet til gudene og hadde vanskelig for å gå over til den nye. I stedet for å velge, ender det gjerne med både-og, litt bloting og litt påkalling av helgener, korsing og runeristing, en bønn til gud og en norrøn ed. Videre er tittelen på boka hjemla i den norrøne troa. Sølvhammeren er et smykke som Sigrid bærer i ei reim rundt halsen, det er en torshammer i sølv som verner henne mot onde ånder, jotner, tusser og troll. Helt mot slutten av boka gir hun den fra seg. Men var det rett? Hva med de onde åndene da? En annen konkret gjenstand er løsnesteinen, som brukes til å koke vann på når barselkona har en vanskelig fødsel. Når hun drikker det kokte vannet, skal også barnet løsne. Sigrid bruker steinen når hun hjelper Ragnhild tidlig i romanen, slik vinner hun respekt hos de andre grannekvinnene, og blant tjenestefolket. 

Hovene får hard medfart i sagaene om Olav Tryggvason. Her gjenfortelles deler av teksten, og symbolikken er svært tydelig. Den gamle troa skal hogges ned, koste hva det koste vil. Gudebildene slås bokstavelig talt i stykker, treet er gammelt og råttent, og det vrimler av rotter, ormer og skadedyr blant de stadig bugnende matrestene etter blotene. Folk er vant til å blote, det er minst to store blot på Mærin hvert år, det er sosialt, alliansebyggende, det er viktig, det er en relasjon mellom mennesker og guder. Og folket bloter ellers også, mot uår, for hell i krig, ved sjukdom, som vern mot død og ulykke. Men går det så lett som kongene tror, å slå ned gudebildene, lojaliteten? Historia sier sitt, men hva sier Vera Henriksen? Her er det mange veier å gå, noe for eksempel Olve og Tore viser, og ikke minst Sigrid, som mer enn noen annen forstår hva det vil si å stå i klem mellom to familier. Det blir spennende å lese videre.

Jeg leser trilogien om Sigrid fra Bjarkøy sammen med Birthe. Du kan gjerne hive deg på, du også!