Favorittbøker: V

Med mange sterke titler med forbokstav på V i bokhylla, var jeg likevel ikke i tvil om hvilken bok jeg skulle velge når jeg nå kårer mine favorittbøker. Av og til er det bare sånn, at ei lest bok fortsatt står så sterkt i minne at det nesten er umulig å tenke seg at den skulle være ulest.

Bildekilde: Maihaugen

Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis 

Jeg leste denne korte romanen ved en tilfeldighet sommeren 2012. Samme halvår hadde jeg lest eldre norsk historie, og jeg hadde tatt for meg blant annet Njålssoga, Voluspå og Soga om Gunnlaug Ormstunge kort tid i forveien. Et par år før hadde jeg også lært meg å lese norrønt, og det var uhyre spennende og interessant. Jeg hadde altså lest nok historie til å være oppslukt av særlig norsk middelalder og kjøpte fagbøker over en lav sko, og jeg hadde lest nok av den samtidige sagalitteraturen til å være begeistra for den, men fortsatt var det ikke et felt jeg hadde særlig god oversikt over. Alt jeg visste, var at dette var utrolig fascinerende, og at skrivemåte, tematikk og løsninger var noe som appellerte til meg i veldig stor grad. Av en eller annen grunn identifiserer jeg meg svært lett med middelaldermenneskene med skrinne livsvilkår og i overmåte store utfordringer, jeg liker de kolliderende verdensbildene som skildres, jeg tror jeg forstår noe av dybden og kompleksiteten i trosomveltninga, og jeg sympatiserer med kloke antihelter som Egil Skallagrimsson og sterke kvinner som Helga den fagre, Inga fra Varteig og Bergtora.

Og ironisk nok blei det slik at den boka som så ettertrykkelig skulle befeste den djupe interessa jeg fortsatt har for norrøn middelalderlitteratur og gammel norsk historie, er et fiksjonsverk skrevet på begynnelsen av 1900-tallet, og ikke en ekte saga. Men så er den til gjengjeld ført i pennen av en av landets dyktigste forfattere, nemlig Sigrid Undset (1882-1949). Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis, ofte bare kalt Viga-Ljot og Vigdis, derav den mulige favorittstatusen på V, utkom for første gang i 1909. Da hadde Sigrid Undset allerede blitt refusert flere ganger, og blant annet fått beskjed om at hun burde skrive noe annet enn historiske romaner. Med denne vesle boka viser hun at hun i aller største grad har kontroll over et fiktivt sagamateriale. Det er stramt og presist hele veien. Boka er lagt tett opp i sagaenes arkaiske, knappe stil, og den er på under 150 sider. Likevel gjør den et massivt inntrykk.

I Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er vi i Viken-området rundt årtusenskiftet. (Det er for øvrig samme område som Kristin Lavransdatter noe seinere vandrer rundt i det året hun er i kloster.) Handlingsgangen er langt på vei klassisk - det er hun og han som møtes og en relasjon utvikles, men der de aller fleste sagatekster følger mannen, følger Undset kvinna. Vigdis er klok, stolt og noe munnrapp, men hun er også handlekraftig, sterk og kjærlig. Undset bryter med den klassiske litteraturen på ett felt til: I sagalitteraturen finner en nesten ingen skildringer av, eller fortellinger om, kvinner som krenkes. Det kan være munnhoggeri og beske år, men det blir sjeldent håndgemeng mellom mann og kvinne. Ett unntak er Njålssoga, der et hespetre av et kvinnfolk får en susende kinnhest.

I Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis tematiserer Undset det uskrevne, og skildrer det som de kristne nedskriverne ofte hopper over. For, sjøl om vi liker å tro at de norrøne vikingene ikke tok seg til rette overfor kvinner, er det mye som peker på at de gjorde det i noe grad, da som nå. Eksempler er kongene som har kvinner i hver bygd uavhengig av kvinnenes stand (og ønske), den kvinneglade jarlen, stormenn som like gjerne hopper i høyet med andres koner som sin egen, det omfattende frillevesenet (basert på frivillighet, vel å merke), og husbondens "rett" overfor trellkvinnene. En må naturligvis lese inn dette sammen med sosial stand, økonomi, makt og det tilhørende æresbegrepet.

Utgangspunktet for Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er altså at den høyætta kvinna Vigdis krenkes. Og bare for å gjøre det enda verre: Hun krenkes grovt av en hun bryr seg om og er glad i, og hun setter familien i stor skam. Når faren hennes faller fra og Vigdis må flykte, får hun et stort problem: Hun er aleine, uten mannlig vern, uten noen som kan beskytte henne, forsvare henne og gjenopprette hennes tapte ære gjennom hevn. Hvordan i alle dager skal Vigdis klare seg? Som kvinne og menneske er hun nå fritt vilt -. Og Undset skriver fram en av de tøffeste kvinneskikkelsene jeg har lest om, som i tillegg til hardt fysisk arbeid bryner seg på fæle etiske og moralske problemstillinger, og som balanserer mellom ulike trosforestillinger, makthierarkier og æresbegreper. I møte med henne blir de fleste mannfolk som gammal vassgraut.

Hva er din favorittbok på V?

Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er nok ikke ei særlig kjent bok, i motsetning til mulige favoritter som Vilhelms værelse og Vidunderlige nye verden. De har klassikerstatus begge to, den ene i Norden, den andre i verden. Og begge er dystre undergangsfortellinger, som skildrer menneskets såkalte skyggesider. Skyggesider fins også i den gotiske Ve's mor av Ragnhild Jølsen, og i mindre format i den stilsikre kortromanen Ved Chesil Beach av Ian McEwan. Ved neste nymåne er ei knallsterk bok fra Nedreaas, mens Veke 53 er svart humor fra Ravatn. Likevel er det Viga-Ljot og særlig Vigdis som gjelder for meg, fordi Undset gjennom disse hovedpersonene både avslører og utfordrer stereotypier og fordommer, og hun tar tak i vikingkvinna og gir henne ei sterk, klar stemme.