Heroica, Eroica

Bildekilde: imdb.com

Det er 9. juni, året er 1804 og vi befinner oss i storbyen og kulturhovedstaden Wien. I noen kaotiske åpningsminutter følger vi en rekke mennesker som umiddelbart virker helt tilfeldig sammenraska, men som vi etter hvert skjønner bindes sammen av et felles gjøremål, nærmere bestemt en nært forestående konsert. Og menneskene er ikke hvem som helst heller, de er musikere, og alle er på vei til slottet der fyrst Lobkowitz og hans familie holder til. Der skal de øve for siste gang i dag, der skal urframføringa holdes for fyrsten og hans nære venner. Der skal dommen senke seg over Ludwig van Beethovens (1770-1827) nyeste symfoni, den grensesprengende symfoni nummer 3 opus 55 i ess-dur, kalt Sinfonia grande intitolata Bonaparte, til ære for selveste Napoleon (1769-1821).

Hele filmen utspiller seg denne dagen, med symfonien som lydbilde, hovedhandling og illustrasjon på Beethovens indre kvaler. Å, det er mange kvaler! Det er mange stridigheter innad geniet Beethoven, mange nederlag, mye vondt, det er ensomhet og redsel. I 1804 er Beethoven blitt 34 år, og allerede plages han av dårlig hørsel. Han er i ferd med å bli døv, noe som gjør han sint, nei, rasende, og fortvila og lei -. Han frykter karrièra er over, han har sjølmordstanker. Han er mistenksom og oppfarende, men: Han har komponert en ny symfoni. En symfoni som åpner stengte dører, en symfoni som leiker og lokker. Han har skapt noe helt nytt, og han veit det sjøl, og han er så sjølsikker og sjølgod at det nesten er flaut. 

I kombinasjonen med at symfonien framføres på det store lerretet, med noen av verdens beste musikere i aksjon på tidsriktige instrumenter, flerrer regissør Simon Cellan Jones gjennom flere vendepunkt i komponistens liv. Det er dette med hørselen. Det er denne symfonien, alt står på denne symfonien. Blir den ikke godt mottatt hos fyrsten, kan Beethoven glemme framtidig understøttelse. Det er forholdet hans til Josephine, han frir, men hva sier hun? Og Napoleon, da, som har blitt verdiget et gedigent musikkverk. Er han verdig? Politikk og kunst, krig og kjærlighet veves sammen mens musikken pulserer gjennom de veldige rommene i slottet, ned til kjøkkenet, opp med tjenerne, og hele tida har Beethoven, som frekt nok har tatt kontrollen og dirigerer det hele sjøl, dette morske, fiendtlige ansiktet. Han har satsa alt, musikken er alt.

Symfonien består av fire satser, og regissøren utnytter de ulike temaene, variasjonene og spenningene mellom disse på en svært god måte. Han kontrasterer og underbygger, lar tilsynelatende musikken styre kamera og bevegelser, det er få replikker mens det spilles, for her har musikken hovedrolla. Filmen handler om musikken, puster med musikken, er musikken. Og i kombinasjon med flotte skuespillere som ikke gjør for mye ut av seg, og den morske Ian Hart (f. 1964) som Beethoven, blir det en sterk opplevelse, særlig av auditiv art. Men det spilles ikke bare på instrumenter og såre følelser: Filmen har også mange, små morsomme øyeblikk, særlig er det underholdende med disse musikerne som puster og peser i varmen og som tror de har fått feil notehefte. For det skal vel ikke spilles så fort?!

Musikkhistorisk bakgrunn er en fordel når en ser filmen, men ikke nødvendig. Men det er først når en veit at kammermusikk, det vil si små, private framføringer utført av få, profesjonelle musikere med tjenerstatus, er det vanlige forut for Beethovens kavaleri av musikere og barduse ego, at en skjønner hvor revolusjonerende symfonien er - samt hans syn på seg sjøl spesielt og komponister generelt. Og i tillegg kommer det musikktekniske, at Beethoven avviker fra det klassiske, forventa og foretrukne mønsteret i sin komposisjon, han inkluderer en begravelsesmarsj og har et scherzo framfor en menuett. Det er ganske drastisk for datidas ører, og reaksjonene lar heller ikke vente på seg.

Men hvorfor komponere slik musikk? Hvorfor er musikken bråkete, støyende, kontrastfull, sterk? Hvorfor er ikke musikken føyelig, glidende, vakker, underholdende? Jo, sier Ludwig van Beethoven, for jeg komponerer ut ifra mitt indre, den veien jeg går, det jeg ser når jeg går gjennom skogen, det jeg hører, det jeg føler. Da skulle du tatt en annen sti, påpekes det tørt. Men de som sier slikt, har jo ikke forstått musikken, følt musikken. Til og med gamle herr Haydn kommer for å høre sin tidligere elev. Og sjøl om han ikke ville skrevet slik musikk sjøl, forstår han. Han ser klinkende klart hva Beethoven har gjort, og sier det: Han har satt seg sjøl i sentrum av sitt verk. Han gir oss et glimt inn i sin sjel. (Jeg antar at det er derfor det er så bråkete, legger han til.) 

Men Napoleon viser seg å være like så klein som alle andre maktgriske herskere, til Beethovens store frustrasjon. Det er vel derfor han kalles Good Old Nappy ute på holmen (nappy er som kjent også et tilnavn på bleie). Beethoven hadde sett opp til artillerioffiseren, i likhet med mange andre, håpa på ro i Europa, nye muligheter, stabilitet. Men så klarer ikke Napoleon å la være. Han skal avansere, først til førstekonsul, så til keiser. Beethoven blir rasende og endrer tittelen på verket, til Sinfonia Eroica, på norsk Eroicasymfonien. Derav filmtittelen, Eroica. Eroica betyr heroisk, heltemodig på italiensk (tenk engelsk hero, bare uten h), og i filmen får tittelen en nydelig dobbeltbetydning: Den ytre, kjempende krigshelten, og kunsteren som strever for å leve. Begge spilles fram i symfonien, og politikk og kunst er sammenvevd nok en gang. Det er nydelig gjort, og veldig, veldig sterkt. At Napoleon var en helteskikkelse fram til han blei stormannsgal, er et faktum. At Beethoven, trass i stormanssgale tendenser, er en mye større helt, er jeg viss på etter å ha sett dette portrettet.  

Så, uten noe mer visvas, vil jeg anbefale alle å ta et avbrekk fra sommervarmen med musikkfilmen og musikkportrettet Eroica av Simon Cellan Jones. Du vil få mulighet til å føle musikkens klangbunn i deg sjøl, bli djupt berørt, få større forståelse for et musikalsk geni. Filmen i sin helhet ligger ute på youtube, så det er bare å sette seg ned og forberede seg. For som Haydn sier: Alt er annerledes fra i dag. Og det skulle vise seg at han fikk rett.