Favorittbøker: Q

I mine bokhyller, som domineres av gammel middelalderlitteratur, 1800-tallets store romaner og norske klassikere, er denne bokstaven uhyre sjelden. Faktisk er den så sjelden at den ikke fins! Men det betyr ikke at jeg aldri har lest ei bok med bokstaven q i tittelen, for det har jeg. Ei bok. Og den begynner ikke på q, men den slutter på q. Til gjengjeld er den veldig god.

Cecilie Løveid.
Bildekilde: Kolon forlag

Maria Q

Maria Q er et skuespill skrevet av Cecilie Løveid (f. 1951) - den viktigste dramatikeren i Norge ved siden av ja, nettopp, Jon Fosse (f. 1959). Stykket blei både utgitt på Gyldendal og oppført på Nationaltheatret i 1994. Tittelen er henta fra navnet på hovedpersonen, det vil si hennes nye navn, for det er Maria Vasiljevna Pasetsjnikova (1900-1980) hun egentlig heter, den unge sovjetiske kvinna som i 1923 gifter seg med den norske nasjonalsosialisten Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (1887-1945), som den andre av hans to koner. Og det er nettopp her, i spennet mellom disse tre, sett fra Marias ståsted, og i hennes erindring, at stykket utspiller seg.  

Maria Q er et uhyre spennende skuespill, som skildrer Quisling på en helt annen måte enn historiske og politiske dokumenter. Her er det ikke NS-mannen som står i sentrum, det er ikke en politisk agitator vi får høre, det er heller ikke den militære tjenestemannen som skildres. Det er hennes erindring av han, og framfor alt det tomrommet han etterlater seg når han blir borte. Løveid skildrer på mange måter Maria Quisling som en utenforstående iakttaker, hun har deltatt på mange av disse politiske samlingene, uten å ha hatt begreper om hva det kommer til å bety, om hvem Quisling er politisk sett, om hva han gjør. Hun har sett sin mann, lest hans manuskriper og hørt hans taler, men hun ser verken en landssviker eller en gal visjonær. Hun ser sin mann.

Og det er med gru hun husker -. At de kom for å hente han, brutaliteten, avrettelsen. Han blir skutt åtte ganger i hjertet og en gang i tinningen. Det er midt på natta. Hun fikk ikke tatt farvel, de fikk ikke sagt noe til hverandre, de blei bare revet fra hverandre, så var det slutt. Maria sitter igjen med så mange spørsmål, om hva som egentlig skjedde, hvorfor det skjedde, hvorfor måtte de ta livet av han? Også om han, da, Quisling, den norske vikingen med løfter om et bedre liv, hvem var han? Hvordan endte han opp der, død? I ensomheten og stillheten etter mannen sin, vender Maria blikket innover i seg sjøl, og hun gransker nådeløst deres felles historie, sine egne handlinger, feil og mangler, og mannen sin, Vidkun. Når slutta han å være menneske, når blei han dette dyret som for enhver pris skulle avrettes?

Cecilie Løveid har skapt en tett og spennende tekst med eksistensielt alvor. Hun tar på sett og vis et oppgjør med etterkrigsoppgjøret på vegne av Maria Quisling, enka som sitter igjen og som blir behandla som en parasitt, en sviker. Hun blir arrestert, hun sitter i husarrest. Hun får tildelt et nytt navn og må leve i stor isolasjon resten av livet. Med hvilken rett er hun dømt til ensomhet? Hvorfor kan hun ofres? Jeg har bare lest stykket, men det innehar såpass mange dramatiske og sterke scener at jeg ser for meg at det er en svært sterk visuell opplevelse også. For eksempel dette barnet, det døde barnet. Den første kona. Og lengten hennes, etter alt som var, etter noe eget, etter hjemlandet, etter tilhørighet. Uten han, har hun ingen. Hun er ingen.

Hva er din favorittbok på Q?

Er du like blank som meg, eller har du lest Q&A? Eller er du blant dem som leser mye på engelsk, og derfor har mer å velge i? Jeg kan gjerne utvide horisonten på bokstaven Q, så fremt det er litteratur som gir sterke og varige inntrykk, slik dramatikken til Løveid gjør. Hun stiller vesentlige og viktige spørsmål, hun tør å ta tak i betente temaer som NS-saken, hun våger å vise fram en annen Vidkun Quisling, hun er modig nok til å la oss føle med Maria Quisling. For, opplever jeg at Løveid sier, hun er ikke ingen, hun er mennesket, kvinna, Maria Q.