Casablanca

Bildekilde: IMDb

En av den amerikanske populærkulturens desiderte klassikere, er storfilmen Casablanca fra 1942. Filmen blir mer enn gjerne brukt som referanse i flerfoldige bøker, andre filmer og tv-serier, og er ofte sitert og vist til i quizzer i bokform og på skjerm. I tillegg kommer filmen som regel høyt på ulike tidenes beste film-kåringer verden rundt. Replikker som "Of all the gin joints, in all the towns, in all the world, she walks into mine", "We'll always have Paris" og "Here's looking at you kid" er innarbeida i manges bevissthet takket være hyppig gjenbruk, kopiering, beundring og parodiering. Og til nå, var jeg blant dem som hadde hørt alle disse linjene, men som ikke brydde meg noe videre. Nå har jeg derimot sett filmen, og da stiller det seg ganske annerledes.

Mannen som opprinnelig uttaler de hyppig siterte replikkene, er ingen ringere Humphrey Bogart (1899-1957), en av 1930-, 1940- og 1950-tallets mest kjente og mest brukte mannlige filmskuespillere, med en desidert karrièretopp rundt 1941-1942, da han blant anna spilte i Casablanca. Med seg i filmen har han et stjerneensemble, leda an av Ingrid Bergman (1915-1982), som har en fenomenal karrière med et femtitalls filmer på samvittigheten, og like mange Oscarnominasjoner og Oscarstatuetter som Meryl Streep (f. 1949) - så langt i sistenevntes karriere, iallfall. Videre har de Paul Henreid (1908-1992) på laget, som hadde sin storhetstid på 1940- og 1950-tallet, og utover 1960-tallet også som regissør. Regissøren av Casablanca er derimot den utrolig produktive Michael Curtiz (1886-1962), og manuset er det J. Epstein (1909-2000), P. Epstein (1909-1952) og Howard Koch (1901-1995) som står for. Manuskriptet er i sin tur basert på et skuespill.

Og det hele er som følger: Det er den tidligste fasen av andre verdenskrig, og vi befinner oss i Casablanca i Marokko, der den barske amerikaneren Rick Blaine (Bogart) eier og driver byens mest populære utested, med musikk, dans, drikk og ulovlig gambling. Casablanca er et stoppested for mange, særlig for europeiske jøder eller politiske flyktninger, på deres ferd videre mot USA og friheten. Derfor har mange nasjoner, også Tyskland, interesse av å ha noe kontroll i området, sjøl om Casablanca er et ikke-okkupert fransk område. Så blir to tyskere funnet døde. Og på seg hadde de to gyldige utreisepass - det vil si gratisbilletter til frihet og velferd. Disse passene er det naturligvis mange som er interesserte i å få tak i. Slik kommer både det korrupte politiet, motstandsgrupperinger og nazistene på banen, og stedet der det hele utspiller seg, er på utestedet til Rick. Et spenningsmessig høydepunkt er når de tyske soldatene tordner i gang med sin taktfaste "Das Lied der Deutschen", mens motstandsfolka klemmer til med "La Marseillaise" - samtidig!

Ytre sett er det altså en slik politisk konflikt som er drivkrafta i filmen. Men så fins det noe mer. For den noe grinete og bitre Rick, som aldri drikker sammen med kundene sine, og som stort sett holder til på kontoret, har naturligvis en bakgrunnshistorie. Ikke bare har eksilamerikaneren vært soldat i flere omganger, men han har også elska - og blitt forlatt. Det er ei historie han holder skjult for alle, bortsett fra for pianisten Sam, som kjente Rick også i hans lykkelige dager. Men forhistoria blir brått nåtid når ekskjæresten Ilsa Lund (Bergman) en dag ankommer utestedet til Rick (hvorav første sitat). Med seg har hun ektemannen sin, Victor Laszlo (Henreid). Slik åpnes filmens mange konfliktlinjer.

Gjennom tilbakeblikk blir vi kjent med forhistoria til Rick og Ilsa, to ensomme mennesker i Paris. Mens krigen ruller i bakgrunnen, forelsker de seg i hverandre (derav andre sitat). Når krigen så kommer faretruende nær, og han er i nazistenes søkelys, beslutter de at de skal flykte. Men hun møter ikke opp på togstasjonen til avtalt tid. Han venter, søker febrilsk med blikket, mens folkemengden vrimler omkring han, alle vil reise, bare noen få har fått billett, det regner -. Hun kommer ikke, og han drar.

Fortid og nåtid veves elegant sammen: Det er mange konfliktlinjer, mange ubesvarte spørsmål. Nazistene er ute etter utreisepassene, det korrupte politiet også. Rick, som veit mer enn han burde og ser mer enn han skal, presses fra alle kanter. Og det er noe uavklart mellom Ilsa og Rick. For hva var det som egentlig skjedde i Paris? Han har kanskje ikke noe behov for å vite, men hun har et behov for å fortelle. Deretter hviler alt på hans skuldre.

Casablanca er en av disse gamle klassikerne i svart-hvitt. Jeg trodde at det kom til å bli en litt tam seeropplevelse reint visuelt, men det var det virkelig ikke. Filmen har en dåm over seg, av noe storslått og tidløst, og skuespillerne klarer å lage en egen verden, som seeren kan trå inn i, være en del av. Dette universet underbygges av musikk, interiør, dekor, klær og stemning. Og da gjør det ikke så mye at manuset ikke er så effektivt eller at replikkene ikke er så spissa. Særlig karakteren til Bergman gjentar seg, men dette er jo avhengig av både sjanger, tida stykket og filmen blei til i og dets syn på kvinner. 

Men når ordet sjanger nevnes, så må jeg jo si at denne filmen er et reinspikka drama, et kjærlighetsdrama sådan. Vel er krigen en katalysator, og en tilstedeværende, pressende faktor, en drivkraft, men Casablanca er ingen krigsfilm, den sentrale tematikken er ikke på noen måte krig eller fæle krigshandlinger. En kan heller si det slik at ulike menneskers krigserfaringer inngår i det som skildres i filmen - som det flyktende, unge paret uten penger, som Laszlo, som Ilsa, som Rick. Krigen presser dem, fra hverandre og sammen igjen, presser fram handling, innrømmelser, desperate ord og såre følelser. Det at krigen raser, gjør det enda viktigere å gjøre rett, å velge rett, å ikke angre. Og så syes det hele sammen til slutt, slik at det blir vanskelig å skille krig fra romanse og romanse fra krig. Det glir i ett, den ytre rammefortellinga og den indre kjærlighetshistoria.

Casablanca er en uhyre velspilt film, der alle skuespillerne gjør maksimalt ut av sine av og til snevre rammer for rollefortolkning. Rick, for eksempel, er litt for stiv, og Bogart har ikke akkurat mest mimikk. Han har heller ikke så mye karisma, så det tar tid for meg å tro på han og historia hans. Laszlo, på sin side, ser ikke akkurat ut som om han kommer rett fra et visst avstraffelsessted, og minner mest om en privilegert spradebasse der han avslappa vandrer omkring og når som helst kan bli arrestert eller skutt. At han skal være politisk engasjert er ikke så troverdig. Og Ilsa Lund, filmens uovertrufne femme fatale, trenger egentlig ikke å være så mye mer enn nydelig. Men hun er det, hun er sår, sint, øm, varm, trist, fortvila, angrende, nesten barnlig. At hun i tillegg er så profesjonell, så tilstede at hun nærmest skritter ut av tv-ruta, er en stor bonus for den litt forutsigbare historia. Og at Bogart og Bergman har såpass god kjemi, gjør mye av filmen.

Et romantisk drama med krigen som bakteppe - det er ikke veldig originalt i våre dager, der vi i flere årtier har blitt teppebomba med nettopp slikt. Men der mange filmer er tårevåte og sentimentale eller mesker seg med brutalitet og fæle detaljer, opplever jeg at denne er litt annerledes. Casablanca er verken brutal eller fæl, og det som fins av ytre, krigsrelatert spenning holdes på et nøkternt, nesten familievennlig nivå. Casablanca dyrker heller ikke helten eller heltinna som forgjeves leiter etter en tapt kjærlighet, eller som leiter og finner, hvorpå seerne innvies i lykkelig forsoning. Det er ikke utholdenhet eller troskap som er viktig her, snarere dygder som plikt og mot. Slik får Rick ei sårt tiltrengt utvikling, fra passiv og tilbaketrukket til handlekraftig og sjøloppofrende. Sjøl om historia i seg sjøl ikke er så veldig overraskende, er den både rørende og søt. Derav sitat nummer tre, som plutselig, i likhet med de to andre, betyr noe - også for meg.