Alfabet

Bildekilde: Bergen bibliotek

Diktsamlinga Alfabet fra 1981 er et imponerende stramt og språklig mangslungent verk. Men ideen bak er ganske enkel. Den danske modernisten Inger Christensen (1935-2009) baserer seg på den italienske middelaldermatematikeren Leonardo Fibonaccis (1170-1250) tallrekke, der hvert enkelt tall er summen av de to foregående i rekka. Hun har skrevet ett dikt på ei linje som begynner på A, bokstaven B har fått to linjer, C har tre linjer, bokstaven D fem, E har fått åtte linjer, F tretten, G har tjueen linjer, mens H har trettifire, I har femtifem linjer, bokstaven J åttini, K har hundre og førtifire, L to hundre og trettitre, M har fått tre hundre og søttisju linjer og verkets siste bokstav, N, som i matematikken står for "uendelighet", skulle hatt hele seks hundre og ti verslinjer, men blir avslutta før det. Dette høres sikkert svært omfattende ut, men diktsamlinga er bare på like over seksti sider. Men innholdsmessig er den enorm.

Det første diktet er som følger: aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes. Og allerede her tangerer Christensen kjerna i diktet, nemlig at naturen fins. Den ER, intet mindre, og da skal ikke vi late som om den ikke er, som om vi er de eneste som lever på jorda, som om vi er eneherskere. Disse aprikostrærne følger oss igjennom store deler av diktsamlinga, de dukker opp jevnlig som et tema i et musikkstykke. Opp mot de nydelige, blomstrende og velduftende aprikostrærne, setter Christensen noe annet på a:

atombomben finnes

Hiroshima, Nagasaki

Hiroshima den 6.

august 1945

Nagasaki den 9.

august 1945

140 000 døde og

sårede i Hiroshima

ca. 60 000 døde og

sårede i Nagasaki

tall som står stille

et sted i en fjern

alminnelig sommer

siden dengang er de sårede

døde, først mange, de

fleste, så færre, men

alle; til slutt

de såredes barn,

dødfødte, døende,

mange, til stadighet

noen, omsider de

siste, jeg står på

kjøkkenet og skreller

poteter; vannkranen

renner og overdøver

nesten barna

ute i gården;

barna roper og

overdøver nesten

fuglene ute i

trærne; fuglene

synger og overdøver

nesten bladenes

hviskning i vinden;

bladene hvisker

og overdøver nesten

med sin stillhet himmelen,

himmelen som lyser,

og lyset som nesten

siden dengang har lignet

atombombens ild

litt

Grellere kontrast skal en leite lenge etter, et tre som vokser, dufter og bærer frukt, mot et kjernefysisk masseødeleggelsesvåpen med katastrofale ettervirkninger. I diktet over setter Christensen det trivielle i potetskrelling opp mot det ekstreme i atombombeslipp, liv opp mot død, at en slik grusom hendelse kan finne sted, og likevel, likevel, går livet videre. Tusenvis av mennesker er døde, men barna leiker, fulgene synger og middagen lages. Christensen gjør det lett for leseren å assosiere fram mange motsetningspar, både som en følge av dette diktet og av samlinga generelt. Noen av de viktigste tankene dreier seg om kontrastene mellom natur og menneske, natur og teknologi, natur og unatur, eller rett og slett natur og natur - den gode, reine naturen, og den tilklussa naturen. Disse kontrastene bygger Christensen på gjennom hele diktsamlinga, slik at verket til slutt framstår som et fredsskrift, en bønn om nedrusting, et rop om at vi må se jorda, verden, vi må ta hensyn før det er for seint, hun dikter om tilbakevending til naturen, om avstand fra det voldsomme teknologiske framsteget, - og er det egentlig framsteg? Slik er Alfabet også ei ubønnhørlig politisk diktsamling.

Jeg er ikke den mest erfarne diktleseren, og innrømmer gjerne at noen av bildene i Alfabet var noe utilgjengelige for meg. Det var rett og slett enkelte sprang som var for raske eller for lange, slik at noen elementer blei litt utydelige. Men helheten er tydelig og klar hele veien. Like fullt er Alfabet ei krevende diktsamling for mange, vil jeg tro, ikke bare med tanke på det tematiske og alt som er natur, alt Christensen krever at vi skal reflektere over, kjenne, føle, huske; men også spennet i form, stil og innhold. Christensen beveger seg fra de små, men faste konstateringene: bregnene finnes; og bjørnebær, bjørnebær/og brom finnes; og hydrogenet, hydrogenet - til:

det er temmelig nytt

  at jeg hører cikadene

    her hvor det er kaldt

      og de derfor ikke finnes

kanskje det er sånt

  som alltid har skjedd

    når lyset reiser nordover

      og bjørka følger med

som når et rom fra en 

  drøm på en reise en gang

    nettopp er det rommet man

      kommer hjem og flytter inn i

det finnes en tegning

  av et innkapslet barn

    som sitter på huk i

      en ikke særlig stor krystall (...)

Christensen er poet, og hun er modernist - en av Skandinavias fremste i sin generasjon. Underliggjøring blir slik et sentralt begrep både i utforminga av, skrivinga, lesinga og fortolkinga av diktene. I utdraget over er det definitivt underlig, kan hende litt for underlig. Jeg har problemer med å visualisere 1) tegninga av 2) det innkapsla barnet 3) på huk 4) inni krystallen - fire ledd som stadig forvansker og forvrir utgangspunktet (det finnes en tegning) slik at jeg må korrigere lesing, forståelse og bilder, og som i tillegg ikke virker å ha særlig sammenheng med verselinjene i strofa over (kommer hjem og flytter inn i). Strofa er sånn sett også et brudd, for en logisk sammenheng mellom strofene har Christensen ofte. Jeg opplever at hun bevisst bruker det som et virkemiddel, hun bryter opp setningene, setter komma midt på verslinja og trekker leseren med videre. Når det blir for stakkato, for store avstander, som over, er det lett å falle av. Da er det lettere å forholde seg til fraværet av store forbokstaver og den ganske frie tegnsettinga. Som her:

følger nå søvngjengerruta

bort under høyslettas

brede balsamiske himmel

tvers over en islagt sjø

langsetter en vindgrodd øy

loddrett ned gjennom ilden

vannrett fram gjennom snøen

innsvøpt i vindens kåpe

innbakt i solens brød

kullkastet holdbar presis

innblåst i barfjellets is

opp over gresstråets tind

ned under rotnettets sår (...)

Men når lyrikeren holder på slik over halvannen side, blir det ei leserutfordring. Sitatet viser et voldsomt skapende spenn hos Christensen, fra gjentakelsene i åpningsdiktet, til slike oppramsinger langt uti diktsamlinga, der bildene legges oppå hverandre. I ett og samme dikt kan forfatteren være svært klar og nokså dunkel med få verslinjers avstand. Noen strofer er aldeles nydelige, såre, visuelle, velformulerte og akkurat passe underlige, mens andre er mer fragmentariske, slik at jeg som leser blir usikker på hva forfatteren vil. Når jeg kommer til siste side er jeg derimot ikke i tvil om hva som er essensen. Christensen stiller seg på jordas side, hun heier på naturen, hun skildrer verdenshavene som knytter verdensdelene sammen, hun viser hvordan vi og planeten er ett, hvordan vi mennesker, enten vi vil det eller ei, hører sammen med jorda vår. Som vi ødelegger!

Jeg har lest ei norsk utgave av Alfabet, som blei oversatt av Liv Lundberg (f. 1944) i 1997. Eller, oversatt er kan hende ikke riktig begrep, gjendikta er nok bedre. For Lundberg har virkelig forsøkt å gjenskape Christensens faste, danske grep, tilpasse samlinga til norske lesere og justere språket til norske ører. Det eneste jeg stussa over, var det mangelfulle i de passasjene en sjøl med et meget utrent dansk språkøre/språkøye kan se at det er lagt til rette for rim etter et bestemt mønster. Dette vil være lett å få til på norsk med små grep. Men Lundberg har sikkert sine grunner, sjøl om jeg som leser blir sittende å smårime for meg sjøl framfor å konsentrere meg om helheten i diktet.

Det vanskeligste ved Alfabet er alle vekslingene, tvetydigheten i hvordan en skal lese og tolke. Skal en følge rytmen i språket, eller oppsettet i diktet? Skal en visualisere ett og ett bilde, eller bruke dem som byggeklosser i et større bilde? Skal "alt" være tydelig, eller skal en strekke seg, forsøke å få noe mer ut av teksten, tolke tekst og undertekst, eller bare undertekst, følge på med egne assosiasjoner? Skal rimene være ett poeng i seg sjøl, eller nettopp ikke? Jeg er usikker, kanskje fordi jeg er utrent, kanskje fordi jeg ser hvordan bildene endres etter hvert som jeg endrer lesemåte. Da blir det fort mer kaos enn kontroll, som celler som løper løpsk, for å være en parallell til Christensen. 

Den stramme kontrollen Christensen har over strukturen, har sin kontrast i en vrimmel av ulikt utforma dikt, som om hvert eneste ett er autonomt. Den eminente språkbeherskelsen hennes har sin kontrast i tematikkens fylde. Og disponeringa og utviklinga av tematikken, spenninga i teksten som helhet og i hvert enkelt dikt spesielt, finner sitt motstykke i komposisjonens enkelhet. Christensen turnerer alle elementene meget godt. Jeg tror jeg ville like å lese originalen.