Anna Svärd

Bildekilde: Bokelskere

Selma Ottilia Lovisa Lagerlöfs (1858-1940) slektskrønike om den velstående familien Löwensköld i Värmland, innledes med den korte spøkelsesfortellinga Löwenskölds ring (1925), framholdes med Charlotte Löwensköld (også 1925) og avsluttes med Anna Svärd (1928). Samla kalles trilogien ofte "Löwensköldska ringen". I Norge er bøkene blitt nyutgitt på Forlaget Oktober i 2009 og 2010, og alle titlene er oversatt av Per Qvale (f. 1946). Jeg har nå lest disse tre bøkene fra ulesthyllene isteden for 1001-boka Gösta Berlings saga (1891) av samme forfatter, som jeg allerede hadde lest.

Der første bok, og samla romantrilogi, bærer navn etter en viktig gjenstand, har de to siste bøkene navn etter hver sin viktige og sterke kvinneskikkelse. Både den aristokratiske Charlotte Löwensköld og den fattige dølejenta Anna Svärd er i perioder hovedpersoner i hver sin roman, i tillegg til at de gjestespiller som bipersoner i den andres roman. Første bind er dessuten lagt godt tilbake i tid, og begynner i 1741, mens de to neste bøkene hovedsaklig utspiller seg fra begynnelsen av 1820-tallet og fram mot 1840, med ei avslutning rundt 1850, åtte år før forfatteren sjøl blir født. Handlinga i bøkene overlapper hverandre noe, men da Lagerlöf stadig ser hendelsene fra andre vinkler, blir det aldri repeterende eller traurig underveis.

Romanen Anna Svärd åpner derfor bittelitt før den forrige boka slutter, med ei fatal reise, fortalt i retrospektiv. Den som reiser, er den unge og velutdanna Karl-Artur Ekenstedt. Han drar fra det vesle stedet Korskyrka, der han virker som prest, og hjem til det fornemme herskapshuset til familien i storbyen Karlstad. Han skal hjem for at hans sengeliggende mor skal få be han om unnskyldning. Hun har vært streng og urimelig og ikke respektert Karl-Arturs vilje og ønsker. Han har fått flere kall fra Gud, der det siste i rekka er å leve som en fattig, med en fattig, og det må han etterkomme. Guds vilje er viktigere enn familiens. Mora, derimot, forventer at Karl-Artur skal be om forlatelse. Det er nemlig han som helt overraskede og uten grunn har brutt forlovelsen med den verdige Charlotte Löwensköld, det er han som setter familiens ære over kulls med å gifte seg med ei uvitende dølejente han ikke kjenner, det er han som fornærma dem og kasta skam over dem alle sammen i forrige familiesammenkomst.

Men det blir ingen fin forsoning, slik de begge håper på. Møtet, som foregår i moras værelse svært tidlig en vakker sommermorgen, blir i stedet et stygt og endelig brudd. Mora får et fælt slaganfall, som på mange måter er forårsaka av sønnen. Sønnen løper livredd av sted og er redd han har drept henne. Han tør aldri vise seg der i huset igjen, og mener det er alle andres skyld. Han har jo ikke gjort noe galt, han viste seg som en stor og from mann, villig til å tilgi sin urimelige mor. Dessuten gjorde han bare som organistfruen i Korskyrka, Thea Sundler, sa. Men det Karl-Artur ikke veit, er at fru Sundler handla etter en hemmelig avtale med Charlotte Löwensköld, hvis hovedintensjon var å forsone mor og sønn, de som alltid har vært så glade i hverandre. Mora har alltid klart å holde Karl-Arturs mange innfall noe i sjakk, hun har passa på at han har beholdt bakkekontakten. Prisen Charlotte betalte var å forlate sin elskede for alltid. Nå er Karl-Artur aldeles fristilt fra all fornuft. Ingen kyndig og klok mor, ingen forlovede som ordner opp. Hans nærmeste er nå bare ei dølejente, som verken kan lese eller skrive, og den manipulerende Thea Sundler, som på alle måter har mer glede av Karl-Artur enn sin egen ektemann.

Men alt dette veit naturligvis ikke denne dølejenta, Anna Svärd, noe særlig om. Hun, som kommer fra fattige kår lenger nord, fra Medstubyn, og som de siste åra har gått Sverige rundt som skreppejente, som kremmer, med all slags varer i sekken sin. Hun, som plutselig blei fridd til av en ung prest hun ikke kjente fra før, og som nå tror at hun skal bli prestefrue på en ordentlig prestegard med hest og ku, jente og gardsgutt. Fattiglivet skal hun aldri se igjen, tror hun, nå blir hun ei virkelig dame! For Anna Svärd veit heller ingenting om Karl-Arturs ønske om å leve i total fattigdom, og hun aner virkelig ikke at han har tatt til seg ti foreldreløse barn, som hun, hans kone, må ta seg av. Det sier seg kanskje sjøl at et samliv med et slikt utgangspunkt, som i tillegg blir heftig forstyrra og hyppig avbrutt av Thea Sundler, ikke kan bli så velfungerende.

Men Anna Svärd er sterk. Og der Karl-Artur vakler, ordner hun opp. Hun er ei stor og kraftig dølejente med masse virketrang, og i tillegg lar hun seg ikke vippe av pinnen. Hun syns ikke hun er mindre verdt fordi hun ikke er skolert, det som er viktig er at en gjør det riktige av de riktige årsakene, og at en er ærlig og lojal. Hennes gudstro er av det milde og folkelige slaget, med innslag av overtro. Historia om Anna Svärd er derfor ei god og positiv historie. Historia om Karl-Artur, derimot, er mer en undergangshistorie. Han vikler seg stadig mer inn i troa, som han omdefinerer og tilpasser etter eget forgodtbefinnende, han tolker tegn som knapt eksisterer og blir en fanatiker. At Thea Sundler nører opp under tilfeldige virkelighetsfjerne ideer hjelper heller ikke.

Øvrige personer figurerer naturligvis også i Korskyrka og i boka, men disse gis mye mindre spillerom her enn i det foregående verket. Selma Lagerlöf har stramma noe inn, så sjøl om fortelleren er allvitende og alle skildres i tredjeperson, er det mindre bevegelse mellom ulike synspunkter og perspektiver. For eksempel er både første og andre del av boka nokså konsentrert rundt forholdet mellom Anna Svärd og Karl-Artur, mens tredje og siste del av boka bryter ganske overraskende med dette, og går tilbake til et mer overordna perspektiv. Jeg finner denne bevegelsen noe underlig og unødvendig - den tjener i alle fall ikke til hovedfortellingas beste -, men jeg ser samtidig hvorfor Lagerlöf har vært nødt til å gjøre det slik. Om ikke disse sammenbindende elementene kom på plass, kunne ikke romanserien blitt kalt en trilogi. Men oppsummeringa kommer fort, og avslutninga enda raskere, som om forfatteren brått var lei det hele.

Men jeg reagerer på flere elementer i bokserien. For eksempel bruken av fullt navn eller titler, som Anna Svärd, Charlotte Löwensköld og friherrinnen. Dette skaper en unødig distanse når det blir brukt såpass konsekvent, og gjør fortellinga tidvis mer til noe ytre enn til noe indre. Og det passer jo ikke så godt sammen med hovedtematikken, som er av det svært indre slaget: ulike former for kjærlighet og ulike relasjoner til Gud. Dette belyser Lagerlöf veldig fint gjennom mange eksempler. Det er det sterke forholdet mellom mor og sønn, som til slutt drives i grøfta av stahet og sneversynthet. Det er forlovelsen mellom Charlotte og Karl-Artur, der hun helt uselvisk ofrer seg for hans framtid. Det er Charlotte og Schagerström, som plutselig inngår et fornuftsekteskap. Det er det utrolig søte prosteparet i Korskyrka, som har mer lit til menneskene enn til Gud, og det usympatiske Sundlerparet, som bare gir rom for Gud når det lønner seg. Det er Theas invaderende behov for å styre Karl-Artur, med alle mulige midler, og hans sjølvalgte blindhet: han ser handlingene kun i lys av eget gudsbilde og egen tro. Dette kjører den redelige, snille og sunne Anna Svärd helt ut på sidelinja. Sunn og usunn kjærlighet, til seg sjøl, barna, ektefellen, sine medmennesker og til Gud, settes slik elegant opp mot hverandre og skaper en kontinuerlig dynamikk trilogien igjennom.  

Sjøl om historiene er godt fortalt, og det er mange kloke, humoristiske og underfundige observasjoner underveis i teksten, skulle jeg likevel ønske at denne inderligheten, som Lagerlöf forsøker å skildre, kunne fått mer plass. Altså at forfatteren gikk enda tettere på enkeltpersonene, og at hun ikke bare sa hva som foregikk inni dem, men tok seg tid til å vise oss det, skildre det slik at vi også kunne føle det. For slik det er nå, er Lagerlöf mest på overflata, og flertallet av personene hennes mangler den dybden hun finner fram til i andre verk. En får aldri noen forklaring på hvorfor Karl-Artur handler som han gjør, annet enn at det er Guds ord. Hvordan legitimerer han det, for seg sjøl? For eksempel dette med de ti barna? Det er helt systematisk at han ikke reflekterer over egne handlinger, over sin lusne behandling av mora og Anna Svärd, sine forhold til Charlotte og Thea. Han er uansvarlig og kommer unna med det. Men er det egentlig troverdig når en er utdanna prest? Likeledes er det med flere andre personer i bøkene. De mangler enten handlingsgrunnlag, eller vi lesere mangler forklaring på det som skjer. Noen ganger får vi små drypp, ett her og ett der, og må pusle sammen historias helhet sjøl. Det er forsåvidt greit, men avstanden til det som skjer blir raskt stor, kanskje for stor, uten hint til de underliggende sammenhengene.

Noe som bringer mye liv og farge til teksten, er bruken av dialekt i replikkene. Anna Svärd, for eksempel, snakker skikkelig dølemål. Det gjør karakteren hennes mer troverdig, og bidrar til å kontrastere det ujevne forholdet mellom henne og Karl-Artur enda mer. Også andre personer blir karakterisert gjennom måten de snakker på og ordvalgene de gjør seg. På den ene sida har vi omstendeligheten til fru Sundler, på den andre sida det likeframme og bestemte hos Charlotte. Og det er mye mer jeg kunne trukket fram. Alt i alt er det derfor mye å kose seg med i disse bøkene, mye å lære av, mye å ta til seg. Og sjøl om personene kanskje forsvinner litt raskt ut av pannebrasken etter at bøkene er lest, så var det hyggelig så lenge det varte.