Favorittbøker: J

Relativt fort blei det klart at kampen om heder og ære på bokstaven J ville stå om to bøker, begge oppkalt etter hver sin sterke romanheltinne: Jane Eyre fra 1847 av den britiske prestedatteren Charlotte Brontë (1816-1855) og Jenny fra 1911 av vår egen Sigrid Undset (1882-1949). Da ei vettug sammenligning mellom disse to solide verkene knapt er mulig, har jeg til slutt endt opp med at jeg har to favorittbøker på J. Og litt om dem, og hvorfor nettopp disse bøkene er mine favoritter, kommer her.

Bildekilde: Bokelskere

Jane Eyre

Romanen om Jane Eyre er og blir en klassiker, ei bok alle seriøse bokelskere bør, om ikke ha et intenst forhold til, så i alle fall kjenne til. Så utrolig mye av britisk romankunst står i gjeld til søstrene Brontë utpå den forblåste heden, og da britisk romankunst har inspirert nesten all seinere vestlig romankunst, sier det seg sjøl at verkene fra pennesplittene til de tre søstrene Anne, Charlotte og Emily Brontë, er obligatoriske. Har du ikke lest denne helstøpte dannelsesromanen, kan du med andre ord bare få ut fingern.

Foreldreløse Jane på ti år er hovedpersonen i verket, og vi følger henne fra den ulykkelige barndommen hos søskenbarna og den avvisende tanta, der hun til stadighet blir utpekt som syndebukk og må finne seg i fysisk avstraffelse og psykisk terror. Hun er følsom og redd, men har ingen på sin side utenom en husholderske. Ingen av familiemedlemmene ser eller bryr seg om henne - de gjør heller alt de kan for å avvise henne og passe på at hun kjenner sin plass - som er langt under deres verdighet. Deretter kommer flere problematiske oppvekstår på en brutal, kald kostskole, der streng religiøs disiplin, dårlig mat, tynne klær, epidemiske sjukdommer og et alt for nært forhold til døden rår. Jane får ei god venninne, Helen, og de styrker hverandre. Men Helen dør. Etter åtte år på Lowood bestemmer Jane seg for å reise, og kommer til en mer stabil tilværelse som guvernante på Thornfield Hall. Her underviser hun ei fransk jente, men husets herre byr på mang en utfordring. I tillegg er det stadig en underlig atmosfære på godset, og da skremmende hendelser inntreffer hyppigere og hyppigere, settes Jane på prøve gjentatte ganger. Uten å avsløre hva som skjer og hvordan det foregår, vil jeg nøye meg med å si at Jane til slutt blir ei voksen kvinne med kunnskap og erfaring, og som derfor kan ta egne, sjølstendige livsvalg av riktige årsaker. Slik gjøres dannelsesromanen og den indre reisa komplett.

Og hvorfor er dette så bra? Først: For meg er det tydelig at søstrene Brontë hadde et tydelig ideal i foregangskvinna Jane Austen (1775-1817) - ei dame de utvilsomt også har lært mye av. Men der Austen boltrer seg i sosial (og litterær) satire med en del overdrivelser og noen innslag av sannhet, kombinerer de tre søstrene på heden litterære stilidealer som gotikk og romantikk med elementer som samfunnskritikk og realisme. Austens verker er fulle av vidd og nådeløs harselering, mens alvoret har senka seg over søstrene Brontë. Utviklinga hos Austens hovedpersoner kan være liten eller tilnærma ingenting - ofte redusert til at de skjønner hvem de elsker - men hos Brontë er det hele mennesket, den personlige reisa og deres endelige skjebne som står i fokus, uansett om det er Jane eller Edward, Catherine eller Heathcliff som skildres.

Dette alvoret, for personene søstrene dikter om som det litterære prosjektet, kombineres så med ei utrolig god evne til å skrive ei historie, og til å både komponere den solid og fortelle den levende. Charlotte Brontë er personlig i skrivestilen og henvender seg ofte til leseren. I tillegg fortelles alt i førsteperson. Det gjør at en som leser kommer svært tett på teksten, hovedpersonen og hendelsene som rammer henne. Det gir også en realistisk, nærmest dagboklignende opplevelse av stoffet, sjøl om framstillinga langt ifra er i dagbokformatet. Men det sier noe om den troverdigheten som forfatteren klarer å etablere, og holde på, romanen igjennom.

Realisme, troverdighet og utvikling - alt fins i Jane Eyre, dette verket der en omtrent for første gang i litteraturhistoria finner et helt, fullverdig kvinneliv mellom to permer. Historia er sett fra et kvinneperspektiv, formulert av en kvinnelig hovedperson, skildra av ei kvinne. Men, og det er et viktig men, boka har grunnleggende, universelle menneskelige verdier som fundament. Her finner en kritikk av hvordan samfunnet behandler jenter og kvinner, et krav om likestilling og likeverd, i oppdragelse, utdannelse, i det sosiale livet, økonomisk og i kjærlighet og ekteskap. Her slipper ikke slikt skvip som siles gjennom et mannlig blikk til, der kvinna reduseres til noe mindreverdig, til objekter, uten rettigheter og uten stemme. Det er kvinnelivet på kvinnas premisser som gjelder, og premissene må respekteres - av kvinner, menn og samfunnet - som like viktige, naturlige og riktige som menns. Gjennom ord og handling er derfor Jane Eyre ei virkelig heltinne, både på 1840-tallet og i dag, fordi hun ikke svikter seg sjøl, hun tar sin egen utvikling, sitt eget liv, alvorlig.

Bildekilde: Bokelskere

Jenny

Også i realismens vold er i aller høyeste grad romanen Jenny og hovedpersonen med samme navn. Jenny Winge, som bare ønsker å bli kunstner, virkelig være kunstner, men som fanges mellom menn, deres og sine egne forventninger, kjønnsroller, yrkesroller og egne valg, og som ender med å ta den ene dårlige avgjørelsen etter den andre. Dette er egentlig ingen dannelsesroman, for Jenny er allerede et helstøpt menneske når vi møter henne, et menneske som strever med å finne rett vei. Hun strever i nået, og stadig med det samme. Romanen er mer en kunstnerroman, der hva kunsten krever og koster kan gi fine utgangspunkter for diskusjon og analyse av verket. Den unge Jenny Winge ofrer nemlig alt. Men er det nok? Blir det noensinne nok?

Verket er tematisk beslekta med Cora Sandels (1880-1974) nydelige Albertebøker, men hovedforskjellen er at vi her befinner oss i Roma, ikke i Paris. Den italienske kulturbyen er en vesentlig del av boka, og spiller inn med lys, skygge, lyder og lukter som bakteppe og atmosfære, som inspirasjon, utgangspunkt og endelig avslutning. Jenny søker og leiter i dette italienske, med et noe romantisk blikk på tilværelsen. Hun tror hun finner, men blir skuffa hver gang. For sine romantiske forbindelser, for eksempel, kan hun gjerne være kunstner og fri helt fram til de vil fange henne, ta henne med bort og låse henne inne på kjøkken og stue som kone med stor K. Jenny vil være kunstner med stor K og er ikke villig til å ofre seg. Hun veit at det vil gjøre henne ulykkelig. 

Der Brontë i førsteperson er tro mot sin Jane, byr Undset her på en tredjepersonsfortelling hvor hun glir elegant fra menneske til menneske. Det er for eksempel Helge Gram som åpner boka, mens Gunnar Heggen avslutter den. Grepet er likevel ikke i veien for at leseren får nærhet til Jenny, og denne nærheten er i sin tur premisset for innlevelsen som gjør Jennys skjebne så ufattelig sår. Alvoret er om mulig enda mer til stede her enn hos Jane. Undset står heller ikke tilbake for Brontë når det kommer til de psykologiske skildringene, og Jenny framstår som levende og sterk hele boka igjennom. 

Kvinneperspektivet framholdes her som hos Brontë, men der Brontë angriper samtida, er Undset mye mer subtil og lar skildringene og handlinga i boka virke aleine. Hun krever ingenting, hun simpelthen viser fram hva som kan skje, og peker på høyst ulike årsaker til hvorfor det blir slik. Jenny er, sett med Undsets blikk, bare en av mange kvinner, og hennes skjebne er en av mange skjebner. Og en slik tematisering av kvinnerolla burde være nok - boka fikk i alle fall en knallsterk mottakelse da den kom. Det var alt fra ramaskrik til neddyssing, for ingen kunne vel være sånn som Jenny, velge slik? Men Jenny kunne, og Undset kunne skildre det, og romanen virker djupt, djupt i sine lesere, i dag som i 1911.  

Hva er din favorittbok på J?

Det blei altså todelt her denne gangen, hvordan er det med deg? Foretrekker du også Jane Eyre eller Jenny, velger du Juleoratoriet over disse, eller blei det Jorden rundt på 80 dager? Og hvorfor? Jeg har valgt disse bøkene av flere årsaker. For det første er de umulige å komme utenom i litteraturhistorisk sammenheng. For det andre er de svært viktige for meg personlig, og begge er verker jeg stadig vender tilbake til, i tanke og tekst og gjennom sporadisk gjenlesing av utvalgte avsnitt. Jeg blir liksom aldri ferdig med verken Jane eller Jenny, de har brent seg fast og er en del av meg, som leser og menneske. Skildringene av dem er mesterlige, jeg kommer tett på, kjenner dem, føler dem, ser dem og beveger meg med dem over boksidene. Og fordi det de ønsker, likeverd mellom mann og kvinne i kjærlighet og ekteskap, fortsatt er en utopi for så mange av jordas kvinner, er de forferdelig viktige som redde, men modige rollemodeller.