Gjesteblogger: Fra talglys til dioder

Bildekilde: Antikvariat.net

I essaysamlinga Förflutenhetens landskap fra 1991, fokuserer Peter Englund (f. 1957) først på Den Store Historien, med revolusjoner, krig og økonomi, deretter på Den Lille Historien, som er minst like interessant. Her reflekterer han humoristisk og elegant over noen av de ulike mentalitetene vi kan lese og tolke ut ifra tekst, bilder, arkitektur og musikk i tidligere tider. For eksempel mener han at misnøye, som følelse, utviklet seg med industrialismen. Han forteller gråtens historie og skrekkens historie og reflekterer omkring tiggerne, som var en bitteliten del av middelaldersamfunnet. De ble erstatta av en hærskare med fattigfolk under nødsårene på 1500-tallet. Middelalderens tiggere fikk mat, klær, en slant og en bønn, mens de mange nye fattige ble jagd ut av byen, og slått med stokker om de kom tilbake. Slik oppsto den moderne fattigdommen i kjølvannet av det gamle samfunnets sammenbrudd. 

Noen sterke oppfatninger går igjen, blant annet innsikten i at middelalderens mennesker var prisgitt naturen og fanga i jordbrukets organisering. Livet ble forstått syklisk, med gjentagende årstider og arbeidsprosesser. Folk gjorde arbeidet når det var nødvendig, men hvilte ellers mye. Den trange boformen, den kollektive identiteten og organiseringa, bygde et sterkt fellesskap det var uønskelig å falle ut av. Uten familien eller landsbyen var man ingenting. Ensomhet ble forstått som den ytterste fattigdom. Forskjellen på folk var ikke stor, for kapital hadde ikke begynt å hope seg opp. Derfra tar han sats og forteller blant annet om ensomhetens utvikling, fra utstøtelse, til selvvalgt frirom og videre til den gode ensomhet som et privilegium.

Peter Englunds doktorarbeide er om mentalitetshistorie på 1600-tallet. Ikke rart at detaljene han forteller om fra nettopp den harde perioden i Europa på 1500- og 1600-tallet er fascinerende. Den gamle samfunnsorden går i oppløsning og byggesteinene for vår moderne tid legges langsomt, med stor menneskelig smerte. Det som gjør disse essayene vel verdt å lese, er den bevisste plasseringa av små, betegnende detaljer, og den kontinuerlige historiske linjeføringa. Et eksempel: Talglys soter. Åpne peiser soter. Husene blir grålige og skitne, men ingen bryr seg om det før oljelamper med glasskolber rundt flammen kommer på 1700-tallet. Den lyser tjue ganger mer enn et talglys, og man ser skitten inne! Fenomenet Vårrengjøring oppstår i overgangen til 1800-tallet. Disse lampene gjør det mulig å lese innendørs også om kveldene og i vinterhalvåret. Lesekyndigheten øker, flere vil ha lys, og det blir behovet for enda sterkere lys. Stuelivet utvikles og med det trangen til komfort, flere møbler, flere avsondrede soner og rom, som i sin tur må holdes reine og luftes. Detalj og linje i ett.

Englunds form er besnærende, og det er lett å bli forført og underholdt av de lange resonnementene ispedd et vell av fakta. I boka gir Englund korte essenser av større verk, som tematiserer f. eks. tidsforståelsen i ulike historiske epoker, opplevelsen av lys og mørke, plasser og hus. Litteraturlista er fyldig og Englund krediterer raust og skikkelig andres tanker og arbeid i en lettflytende tekst. Han viser fram og reflekterer rundt så ulike temaer som arbeidstid, renslighet, krig, religion, begjær og seksualitet.

Denne essaysamlingen kan anbefales! Husk den ble skrevet før Google og faktasjekk på nettet ble mulig og vanlig. Peter Englund ble en akademisk stjerne og en populær forfatter med denne boka, en posisjon han har tatt vel vare på, og som han nok fortjener. I fjor gikk han av som sekretær for Svenska Akademien, for igjen å kunne vie seg til sitt forfatterskap. Det var et godt valg for oss lesere. Ofredsår, fra 2010, fikk Augustpriset i Sverige, så det er bare å glede seg!

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 6, 2015