Det dyrebare

Bildekilde: Bokelskere

Det er sommer. Jenny Brodal blir 75 år, og mot hennes vilje skal det holdes et stort hageselskap på Mailund, der hun bor i sin gamle, hvite sveitservilla. Jenny har mange ganger sagt ifra om at hun ikke vil ha et selskap, Irma også, men datteren Siri vil ikke høre på. Siri hører ikke på noen, ikke en gang på ektemannen Jon. Han på sin side, vil heller ikke ha noe selskap. Han sliter med å komme ordentlig i gang med å skrive en roman, en roman som skulle kommet ut for flere år sia. Skrivesperra er total, og dagene brukes til alt anna enn å være en produktiv forfatter. Han tar seg sjøl i å kikke ut gjennom loftsvinduet. Barnepasseren Mille på snart tjue er vakker og velskapt. En fristende mulighet? På golvet ligger Leopold og venter på turen sin.

Det blir ettermiddag, og gjestene skal snart komme. Jenny har stengt seg inne på rommet sitt. Hun drikker. Hun, som har vært tørrlagt i over tjue år, drikker. Og glassene tømmes raskt. Samtidig gjør Mille seg klar til festen ute i annekset. Hun har en frikveld og skal få være med. Rød kjole, røde lepper. Et rødt sjal som hun har fått låne av Siri. I trærne uti hagen henger det lanterner. På bordene ligger det hvite duker. Alt er klart. Siri har laga mat, masse mat, ikke pattegriser, som planlagt, men kyllingspyd. Hun følger nøye med, på tåka, som kommer duvende, på skyene, vil det komme regn? Vil det bli en vellykka fest? Og hvor blir det av hovedpersonen?

I løpet av natta er det mange som blir borte. Jon forsvinner sammen med Leopold og kommer tilbake med krøllete klær. Jenny tar med seg det eldste barnebarnet, Alma, og stikker plutselig av midt under festlighetene. Bilen er borte med dem. Mille er også vekk, men i motsetning til de andre, dukker hun faktisk ikke opp igjen. Ikke før to år etterpå, når noen smågutter finner liket hennes i skogen. Hva skjedde egentlig denne kvelden? Og hva skjedde med Mille?

Dette forholdsvis enkle scenarioet er utgangspunktet for Linn Ullmanns (f. 1966) roman Det dyrebare fra 2011. Vi følger tre generasjoner - Jenny Brodal, datteren Siri, mannen Jon og barna deres Alma og Liv - ganske tett i tida rundt hendelsen med Mille. Jenny Brodals bursdagsfeiring er på mange måter bokas nåtidsplan. Mens vi venter på å få vite hva som egentlig skjedde denne kvelden, lar Ullmann oss bli godt kjent med de viktigste personene i boka gjennom tilbakeblikk og gjenfortellinger av viktige hendelser i fortida. Hun veksler lett og fint mellom personene og hopper uproblematisk att og fram i tid. Teksten kler å være en kollektivroman der alle får snakke, tenke og gjøre. Slik veit også leseren til enhver tid mer enn andre i boka, og på denne måten opprettholdes en ytre spenning.

Noen eksempler på hva som tematiseres i disse gjenfortellingene er Jennys tanker om eget liv, om barndommen hennes, med krigen i Molde, flyttinga til Mailund, tapet av sønnen, som bare var fire år da han døde, og ektemannen Bo Anders som stakk av i etterkant. Siri og Jon sliter i ekteskapet og når ikke fram til hverandre, verken fysisk eller psykisk. Hvor gikk det egentlig feil? Siri begraver seg i arbeidet som restauranteier og kokk, hun må jo det for å forsørge familien, mens Jon gjør det motsatte: Han surrer, sløver og sover, dagdrømmer og gremmes av egen innsats. Og innimellom oppsøker han andre kvinner. Også var det barna, da. Verken Jon eller Siri veit hva som skjer med Alma, mørke, butte Alma som snart er tenåring og som plutselig er blitt annerledes. Hvordan blei det sånn? Ligger årsaken i fortida, i Siris forhold til sin egen mor? Mille slipper også til her, med tanker om framtida, om oppveksten med den invaderende fotografmora og forholdet til pappaen Mikkel, som alltid skal konkurrere. Og det er hun som forteller oss hva som egentlig skjer med henne den kvelden. Felles for alle personene er at de ønsker å høre til, bli sett, elske og bli elska, men sjøl om forutsetningene er der, er fasaden ikke realiteten, og i et hus fullt av mennesker er det lett å føle seg skrekkelig ensom. 

Refleksjonsnivået i disse passasjene er ujevnt og skildringene vektlegger ulike detaljer ettersom hvem som er fokaliseringsinstansen i øyeblikket. Slik framstår scenene som nokså realistiske. En husker ulikt, gjenforteller ulikt. Og da kan en naturligvis spørre om hva som er sant, hva som er virkelig, hva som er fantasi og om hva som er kunstens, litteraturens, rolle oppi dette. Dette er noe som Jon tenker mye på når han febrilsk forsøker å skrive noe. Slik skaper Ullmann et metanivå i boka. Gjennom vekslinga av fortellerstemmer kommer Ullmann inn på svært mange temaer, og sånn sett nærmer hun seg også en totalroman.

Men boka går videre fra Jenny Brodals 75-årsdag, og strekker seg litt mer enn to år fram i tid, fram til nyttårsaften 2010. Slik dreier boka seg også om hvordan personene kommer seg videre, eller ikke kommer seg videre, etter Milles forsvinning. Det er som om alt stagnerer for Siri og Jon. Men var det ikke egentlig ganske dårlig mellom dem før Mille også? Ingen vil tilbake til Mailund, men de må. Alle skjuler noe om festkvelden, men ingen vil ut med hva de veit. Kunne andre handlinger redda Mille? En observant leser får oversikt på et nokså tidlig tidspunkt, og her spolerer Ullmann litt for seg sjøl. Spenninga forsvinner, hun lar noen elementer gjenfortelles unødig, og i tillegg er ikke slutten helt tilfredsstillende.

Det som er overraskende fint med teksten, er at Ullmann skildrer alle personene som hverdagsmennesker med tilhørende hverdagsproblemer. Hun sminker verken opp eller ned, men lar de være som de er, med alle sine tilkortkommenheter, sin overkompensering, med synd og anger, forventning og glede. Hun skildrer og lar leseren se gapet mellom personene, hun viser fram hvorfor de ikke får til det de vil. Forfatteren kommer ikke med en fasit på verken samlivsproblemer, sorg eller tenåringers utagering, og lar ikke romanen ende lykkelig. Den holdes på et realistisk plan hele veien, og det er mye vi aldri får vite. Jeg liker at Ullmann holder det åpent, men samtidig reduserer hun da for eksempel Irma til en figur, ikke en person. Hennes motivasjon for å være på Mailund er uklar. Av og til blir teksten noe flat og livløs, men dette er noe flere Oktoberforfattere lider av, uten at det er en god unnskyldning. For å ta dem i forsvar kan en si at hver dag i livet heller ikke er fylt med spennende eller rørende hendelser, så disse tamme dagene må også være representert.

Boka virker å være bevisst komponert, den godt klipt og flinkt satt sammen. Det er svært lite som er overflødig og den er sjeldent kjedelig. Leseropplevelsen var veldig fin, det gikk fort og greit, romanen åpner svært godt, men dabber litt av etterhvert. Mot slutten er den ikke veldig engasjerende, men grei nok. Språket til Ullmann er solid, presist og komfortabelt, hun veksler mellom lange, rytmiske passasjer uten punktum, og kortere setninger, alt etter hvem som forteller. I tillegg til slutten er tittelen, Det dyrebare, noe av det jeg liker minst. Altså: Teknisk sett er Ullmann overlegen og språket er subtilt, men jeg savner en liten glød, en liten vri, en liten annerledeshet, og ikke bare triste relasjoner mellom foreldre og barn, tunge minner, tragiske liv og problemer uten løsninger. Men jeg må innrømme at jeg trodde både bok og forfatter var helt annerledes, så jeg blei positivt overraska og vel så det. 

Likevel blir spriket ganske tydelig når jeg sammenligner Ullmanns kritikerroste roman med Augustprisvinner Den amerikanske jenta (2005) av Monika Fagerholm (f. 1961). Disse to titlene har mye til felles, for eksempel tematiseringa av forholdet mellom virkelighet og fortelling, og hendelser med unge jenter og ved et tjern i skogen. Ullmann viser at hun har stålkontroll på sin noe enspora fortelling, mens Fagerholm leiker og vrir ustanselig på alle historietrådene sine. Det dyrebare er lesverdig, men Den amerikanske jenta er en sann lesesvir.