Gjesteblogger: Minner som eier nåtida

Bildekilde: CappelenDamm

Patrick Modiano fikk Nobelprisen i litteratur i 2014. Han fikk den for sin undersøkelse av hukommelse og minner, sa Peter Englund under tildelingshøytideligheten i Stockholm. Patrick Modiano er en ukjent forfatter for mange, også meg, med kun tre utgivelser på norsk, utgitt henholdsvis i 1979, 1982 og 1988. Boka fra 1988, Søndager i august, har et mosegrønt omslag som glir over i bruntoner og opplyst grått. Innbretten viser slitne bygårder i de samme nyansene. Det er en prekær mangel på klare farger. Fotografiet er preget av patina, mye patina, og er slik et sant uttrykk for teksten i boka.

Søndager i august er kanskje en kort roman, men har novellens karakteristika; mye stemning, få personer, ett handlingsforløp og en litt overraskende slutt, som, liksom overlys i et bilde, skal få mørket og gråtonene til å bli melankolsk vakre og ikke bare triste og forfalne. Handlingen i boka er enkel og skisseaktig. Jeg-personen møter en mann han så vidt kjenner fra sju år tilbake. Skjønt kjenner; ingen i denne teksten har en personlig fortid eller noen framtid. Møtet med denne personen, fra en uklar fortid, gir impulsen til en episodisk erindring hos vår mann. Han nevnes ved navn kun en gang; Jean. Han lever et passivt liv i Nice, fanget i byens sump, som han sier selv. Han er resignert, flyktig, bor i en liten leilighet i et ombygd hotell, og husker tida da han bodde på et muggent rom sammen med Sylvia. Hun hadde en stor diamant om halsen, og forsvant etter et restaurantbesøk med to diffuse karakterer, som kanskje var spøkelser – eller bedragere.

Skikkelsene er beskrevet ved enkle klesplagg, hjemmehørende i 1950/60-tallets motebilde, en kort sobelpels, ei slitt skinnjakke, en stram, svart jumper og sigarettetui i gull. Teksten har fine setninger, og maner fram stemninger av regn, tåke, gatevandring og melankoli på grensa til apati. Jean får ikke tak på noe som helst. Ikke seg selv, ikke sin historie og heller ikke nåtida. Han har knapt håp for framtida, og virker ute av stand til å få til selv det enkleste av mål-middel-tenkning. Han surrer rundt i sitt eget stillestående følelsesbrakk-vann, og vi får skisser av forfall, fallert rikdom, motløs og drømmeaktig repetisjon av hva som kanskje hendte for sju år siden. Men mysteriet er ikke viktig, det kriminelle ligger som en dekor over historien, en patina påført av en fotograf med sans for gyllent softfilter. Og vår mann var fotograf. Han var i ferd med å lage en bok om elvestrender i og omkring Paris. Fotoene har han i en eske, de er kanskje kjære for han, der han bor ved det salte havet, men mest kjæler forfatteren for lengselen etter å leve i en dorsk drøm, en matt tomhet uten ansvar og glede, som stillestående elvevann. Et grågrønt algeliv.

Denne boka gir form til en livsfølelse. Språket er presist og ujålete. Alle hentydningene, som aldri blir mer enn det, gjør at leseren raskt kan bygge opp sin versjon av historien, gjerne basert på fransk film noir. Men en kort sobelpels skaper ikke en karakter. Det er nok heller ikke forfatterens hensikt. Personene i denne teksten er flyktige skikkelser, som liksom hilser fra fortida og fortsetter å flyte omkring i vår felles historie, hvor Patrick Modiano liksom åndsfraværende lar noen av dem få et slags liv mellom grønnbrune permer.

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 1, 2015