Når du ser meg

Bildekilde: Bokelskere

Min første bok av den norskamerikanske forfatteren Siri Hustvedt (f. 1955) blei Når du ser meg fra 2008, som jeg har hatt i hylla sia 2010. Jeg har lest boka sammen med Silje, som i lengre tid har hatt et kronologisk Hustvedtprosjekt gående. Jeg er redd det blant anna er mangelen på dette, på kontekst, som gjør at jeg ikke er like begeistra for forfatter og bok som Silje og en rekke anmeldere.

Hustvedt debuterte som romanforfatter i 1992, og er kjent for å utgi bøker med et visst intellektuelt tilsnitt. Produksjonen hennes er foreløpig ikke så omfattende (sju romaner samt noe annet), fordi hun bruker god tid på prosjektene sine. Det kan gjerne gå flere år i mellom hver utgivelse. Det er blant annet fordi grundige bakgrunnsundersøkelser spiller en stor rolle i flere av verkene hennes, og slik er det også i denne romanen. Hustvedts innstilling til ulike fagområder som hun benytter i bøkene sine minner om Ian McEwans. Og det er alltid sympatisk med forfattere som skriver med stor seriøsitet og innlevelse, og som tar seg tid til å lære noe de ikke kan i forkant av prosjektet. Samtidig vitner det også om et visst kontrollbehov som kan gjøre teksten ufri. I Hustvedts tilfelle er det denne gangen psykiatrien som fagfelt som har vært gjenstand for hennes undersøkelser, med ulike undertemaer som drømmetydning, diagnostisering, terapi, psykoanalyse med mer.

Og det er sjølsagt fordi hovedpersonen hennes, norskamerikaneren Erik Davidsen, så vidt jeg veit den første mannlige hovedpersonen til Hustvedt, er psykiater. Når vi møter Erik, som er en skilt, barnløs mann i førtiåra, for første gang, er vi i nåtida. Han ser så tilbake, i førsteperson preteritum på det den eldre søstera Inga kalte "hemmelighetenes år". Hva disse hemmelighetene består i, får vi gradvis og sakte nyss i. Det hele begynner med at faren Lars Davidsen dør. Han er gammel, sliten og institusjonalisert mot slutten. Når de to søsknene så hjelper mora Marit med å gå igjennom papirene hans i etterkant, finner de et brev. Det er datert 27. juni 1937 og lyder slik: "Kjære Lars, jeg vet at du aldri kommer til å si et ord om det som skjedde. Det sverget vi på BIBELEN. Det kan ikke gjøre noe nå som hun er i himmelen, eller for dem her på jord. Jeg stoler på løftet ditt. Lisa."

Svært langsomt starter Erik og Inga sitt prosjekt: Å finne ut hvem denne Lisa var, hvilken hendelse hun hinter til og hva det har å gjøre med faren deres. På veien, i møte med andre mennesker, under lesinga av farens dagboknotater og gjennom å stå i sorgen etter å ha mista en forelder, finner de også ut mye om seg sjøl og sin egen bakgrunn. Et interessant grep her fra Hustvedts side, er at hun faktisk bruker sin egen fars dagboknotater i disse passasjene. Når en er klar over det, gir det disse sitatene mer tyngde. 

Med en slik åpning på en roman kan ei historie gå i svært mange retninger. Det er nesten bare fantasien som setter grenser for hvilke hemmeligheter som kan avdekkes og hvilke konsekvenser disse vil få for nåtidsmenneskene. Men heldigvis går ikke Hustvedt i alle klisjéfellene som er så vanlige i kioskromanene. I Når du ser meg går det hele også såpass langsomt at det ikke er særlig spennende å være med på nøstinga. Slik det er presentert, framstår fortida bare som én del av livet til Erik. Og det oppleves som en sann framstilling. Innimellom dryppene av fortid får vi nemlig lange passasjer av nåtid, og sjøl om disse passasjene ikke er direkte uinteressante, er det noe ved dem som jeg ikke liker. Etter mye att og fram har jeg falt ned på at det hovedsaklig skyldes to ting: hovedpersonen sjøl og synsvinkelen. Dette vil jeg komme tilbake til under. 

Tematisk sett er boka på en måte nokså enhetlig. Originaltittelen er The Sorrows of an American, og Hustvedt tangerer utrolig mye ved den amerikanske livsstilen og amerikansk identitet som knyttes opp mot sorg og harde tider. Hun nevner for eksempel de harde vintrene for immigrantene i Minnesota, depresjonen på trettitallet, soldatenes sår fra andre verdenskrig, psykiske ettervirkninger av krig, terror og invasjon, innvandrernes opplevelse av rasisme, homofiles opplevelse av diskriminering, 11. september og mye mer. Så legger hun til mer allmennmenneskelige sorgerfaringer, som tapet av en ektefelle i skilsmisse og gjennom sjukdom og død, tapet av en pasient, tapet av en forelder som voksen og som ung, møter med andres sorg og det å stå i en sorgprosess sjøl. Det blir mye sorg, og når det faktisk er slik at bortimot hver eneste karakter i boka har en sterk sorgerfaring som de har hengt seg opp i, blir det for mye. Det er ikke egentlig fullstendig utroverdig, men svært ensidig.

Samtidig som tematikken er enhetlig, er den også sprikende. Hustvedt nøyer seg ikke med å skrive om sorgerfaringene, men også om hvordan vi bearbeider dem på ulikt vis. Og her gaper hun over for mye. I en førstepersonsroman blir det fort bare rot når vi får vite om og må forholde oss til ikke bare Erik, Inga og Marits sorg over Lars' bortgang, men også Sonias tap av faren Max, Mirandas tap av en onkel, Eggys takling av en fraværende far, Jeffs foreldre som dør i en bilulykke, Burtons døende mor og Edies problemer. Alt dette trykker seg på i samme monotone fortellerstemme og med samme, hakkete språk, sjøl om Erik er ensom og ulykkelig forelska i Miranda, Inga avreagerer seksuelt, Marit drar hjem til Norge, Sonia har mareritt, Miranda tegner, Eggy forsøker å binde ting sammen på en femårings konkrete måte, Jeff tar bilder, Burton snakker og Edie misbruker ymse stoffer. Det virker som om forfatteren insisterer på at gjenstanden for vår sorg må erstattes med noe, noe jeg ikke helt veit om jeg er enig i. Da blir nemlig sorgerfaringa og sorgmestringa så lik, som om vi mennesker hele tida fulgte samme kakeoppskrift, men bare bytta ut fyll og pynt.

Nært alt dette som har med sorg å gjøre, ligger identitet. Det er en ikkespråklig erfaring fra Eriks side, men den er der likevel, hvordan nære tap, mangel på nærhet og det å stå i sorg gjør noe med en, med hvem en er. I tillegg tematiseres utdannings- og yrkesvalg, etnisk bakgrunn, intellektuelle forutsetninger, håpløse forelskelser, fortielser, framstillinger, forvrengninger, kunst, svette, forfølgelser og frykt. Umulig å komme utenom er også hva vi mennesker er for hverandre i ulike faser av livet - for eksempel at en ser sine foreldre på ulik måte som barn og som voksen, og at Lars Davidsen endres i Eriks øyne under lesinga av førstenevntes memoarer. Mange sanne erfaringer, med andre ord, men summen av dem i samme bok gir en overmett, overstappa følelse. Og dessverre: når så mye sneies innom, blir det fort bare overflate.

Bokas styrke er uten tvil forfatterens alvorlige og oppriktige behandling av temaene, og hennes konsekvens når det kommer til hovedpersonen. Det at psykiateren Erik tenker fag, leser fag, skriver, analyserer, tolker, er seg bevisst egne psykiske mønstre, har pasienter, husker pasienter, er på sjukehuset, har angst, sørger, drømmer, lar seg påvirke og berøre og reflekterer over disse prosessene, gir stor troverdighet. Det er svært viktig i ei bok som denne og et eksempel til etterfølgelse for mange norske forfattere (ja, her hinter jeg for eksempel til deg, Hanne Ørstavik). Likevel skaper denne sterke faglige bindinga en følelse av ufrihet, en fare jeg påpekte innledningsvis. Erik virker så enspora og hemma av sitt yrke at det er vanskelig å tro på det.

Så over til det som er mindre bra med forfatterens karakterisering av hovedpersonen: Jeg skjønner at en enslig mann i førtiåra har seksuelle fantasier om både naboen og pasienten sin, men dette trenger ikke jeg å lese om. Særlig ikke når det blir framstilt akkurat slik og når det repeteres. Jeg slipper å lese om hva fyren gjør når han er på do, og da synes jeg at jeg skal slippe å lese om det han gjør aleine under dyna også. Det er overintimt og slitsomt, i tillegg til at Hustvedt her går i ei vanlig forfatterfelle. For meg virker det som om mange kvinnelige forfattere, som skriver om en mannlig hovedperson, lett "overseksualiserer" vedkommende. Som om ikke menn også kan ha et helt avslappa forhold til seksualitet?

Videre synes jeg det er underlig at denne Erik er så bevisst på moter, klær, klessnitt, sminke og lignende. Nesten alltid når det kommer en ny person inn i rommet, må vedkommende skildres ut ifra klærne. Dette er som kjent tradisjonelt sett et mer kvinnedominert felt, og jeg synes det er rart at Erik skal registrere slikt. Hvor har han forutsetningene fra? Altså, det er forskjell på å se at noen har på seg en blomstrete kjole og at en annen har en kjole i det stoffet og det snittet som sitter stramt både her og der og framhever den attributten og gjemmer den, og at det hele er matcha med sveis og leppestift. At Erik studerte tysk nevnes kun én gang og tas aldri opp og brukes effektivt i boka. Hvorfor ikke? Et språk han kan, burde han da kunne anvende? Mer på hjemmebane er Hustvedt når hun lar Erik glane på kløfta eller leggene til Miranda. Men hun kunne latt det være med det, og ikke latt fyren fantasere videre.

Også søstera Inga karakteriseres på en noe underlig måte. Hun er litt for åpen for min smak, men det er kanskje jeg som er en smule snerpete. Jeg synes for eksempel det er greit at nære familiemedlemmer ikke veit så mye om hva slags sengegymnastikk jeg praktiserer. Inga snakker flere ganger med Erik, ikke bare om med hvem hun er sammen med, men også om hvordan det får henne til å føle seg og hva som er godt. Det får meg til å lure på om ingenting er privat lenger. Avsnitta er rett og slett ubehagelige, som om jeg som leser sneik rundt i Ingas privatliv, sjøl om hun faktisk forteller frivillig. Inga er dessuten ikke bokas hovedperson, og slikt burde da kanskje ikke inkluderes i det hele tatt, og hvis en absolutt skal ha det med, kan det presenteres annerledes. Om disse søsknene har et unormalt tett forhold kunne det også blitt skildra på en annen måte, og ikke slik at en trekker begges integritet i tvil, for det gagner ikke historia.

Ingas datter Sonia er en annen person som skildres på en for meg ganske fremmed måte. Hun har opplevd å miste faren, å se skrekkelige ting skje den 11. september og så å miste morfaren på fem år. Deretter kommer en rekke hendelser som ikke skal røpes her. At tenåringen Sonia tillitsfullt klemmer på onkel Erik, sier hun er så glad i han, møter han aleine til middag, at han betrakter kroppen hennes og lignende, blir bare feil for meg. Og bortsett fra dette er hun bare en skygge i teksten. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hva Hustvedt har tenkt her.   

Jeg blei dessverre skuffa over det språklige nivået i boka også. Jeg hadde kanskje litt høye forventninger, men opplever likevel at dette rett og slett ikke er godt nok til nivået boka er forespeila å være på. Det er så mye som er omtrentlig. Om det er Hustvedt eller oversetter Bodil Engen (f. 1950) som trøbler og knøvler med rytmen og velger feil preposisjoner, vites ikke. Omstendelige setninger nesten uten innhold og synsvinkelproblematikk kan derimot bare settes på Hustvedt. Jeg-personen Erik kan for eksempel tenke noe som dette her: "Jeg ser på asfalten som ruller under bilen." Denne setninga er umulig på to måter. Vi kan faktisk ikke se asfalten som til enhver tid er under bilen når vi kjører, vi ser den før den kommer under bilen, og eventuelt etterpå, hvis vi følger med i ett eller flere speil. Og med mindre de har en spesiell type asfalt i USA, så ruller den faktisk ikke. Jeg skjønner sjølsagt hva forfatteren mener at Erik skal uttrykke, men blir irritert over at hun ikke har tatt seg tid til å formulere det annerledes.

Videre tenker han også at han "kjente vinden fra sidevinduet blåse forbi øret". Her er vi i en bil, og de fleste som har kjørt bil (eller hatt fysikk på skolen) veit at et åpent vindu, forutsatt at vi kjører i fart, sitter korrekt i et av bilsetene og har ansiktet framover, ikke blåser forbi øret, men snarere over ansiktet samtidig som støyen naturligvis glir inn i øret og skaper en følelse av eller en faktisk tilstand av vind i øret. Forbi går vinden i alle tilfelle ikke. Erik tenker også i en passasje om Eggy at han "ikke kunne se ansiktet hennes, men øynene var konsentrerte". Sist jeg sjekka var øya faktisk plassert i ansiktet, så denne setninga burde naturligvis vært luka ut. Men nå er jeg visst surmaga og bister igjen, petimeterkritisk og det som verre er. De fleste lesere henger seg nok ikke opp i slikt, og det ville ikke jeg gjort heller, om alt det andre hadde vært på stell. Da hadde dette nemlig bare vært uviktige detaljer i en ellers fin helhet. Nå blir det irritasjonsmomenter i et prosjekt som allerede er på gyngende grunn.  

De siste sidene i boka er bare ei oppsummering av den historia vi akkurat har lest. Den er fin på sin måte, som ei utrolig kompakt novelle helt uten novellas virkemidler, men også ganske meningsløs. Vi får nemlig ikke noe nytt her, og boka avsluttes derfor i nesten akkurat samme stillstand som den begynner i. Det virker som om hovedpersonen tross alt er den samme, han har "bare" klart å forsone seg med farens død. Men så var alt ved det vante igjen. Og det er vel ikke det Hustvedt egentlig skildrer underveis? Det får meg til å spørre om hva forfatteren vil med dette prosjektet, denne boka, hva hun vil vise oss, fortelle oss? Jeg skjønner naturligvis det åpenbare, men under overflata, da? Eller fins det ikke noe der, sjøl for beleste psykiatere og intellektuelle forfattere?