Bokhyllelesing: Chrétien de Troyes

Bildekilde: Bokelskere

Først ut for meg i Bokhyllelesing 2015, er ingen ringere enn den franske middelalderforfatteren Chrétien de Troyes, som levde og skreiv på andre halvdel av 1100-tallet. Han var langt på vei en slags hoffpoet, vi veit nemlig at han i perioder holdt til ved hoffet rundt Marie de Champagne (1145-1198), og at hans rolle var å forlyste og glede forsamlinga med sine eventyrlige, høviske og oppbyggelige fortellinger. Men noe særlig mer enn dette, er uvisst. En av disse fortellingene som vi med sikkerhet veit kan tilskrives de Troyes, er Erec og Enide. Den har blitt utgitt av Thorleif Dahls Kulturbibliotek med helt grønt omslag. Derfor passa boka utmerket inn i kriteriene som stilles til første runde i årets leseutfordring: å lese ei bok med grønt omslag.

Hittil har jeg brukt begrepet fortellinger om de Troyes' dikting, noe de fleste franskmenn nok vil være uenig med meg i. I Frankrike er det nemlig de Troyes som får æra av å være verdens første romanforfatter. Mange andre litteraturforskere mener at de Troyes også er "oppfinneren" av den moderne romanen. Jeg synes kanskje det er å strekke det litt langt, men hadde forskerne moderert seg noe og sagt at en i de Troyes verker fant kimen til den moderne romanen, ville jeg vært helt enig. Det er nemlig et godt stykke fra ridderdiktinga til de Troyes, som ofte er sentrert rundt bretonske og franske myter og kong Arturs hoff, har en episodisk og lett repeterende oppbygning som en kjenner igjen fra eventyr og myter, til det verket som egentlig har fått æra av å være verdens første roman: Den skarpsindige lavadelsmannen Herr Quijote fra La Mancha av Miguel de Cervantes Saavedra (1547-1616) - som gjør narr av nettopp ridderdiktinga.

Men nok om det. Den grønne boka Erec og Enide bærer navn etter sine to hovedpersoner, Arturridderen, kongssønnen og den alltid høviske Erec, og den unge, vakre, yndige og dydige jomfrua Enide. I første del av verket må Erec kjempe for å vinne henne, og når de så har gifta seg i et overdådig gjestebud som varte i flere uker og i alle fall hadde et par tusen besøkende, pluss tjenere og hoffnarrer og fuglene veit hva, legger Erec opp som ridder. Hans kjærlighet til Enide er for sterk, og de tilbringer dagene i hverandres selskap, gjerne i ektesenga, men det sømmer det seg ikke for en forfatter å skrive så mye om, kommenterer de Troyes. Men denne tilbaketrekninga fra ridderlivet er svært umandig, mener både høy og lav. Og dessuten er det kjedelig, for Erec er jo den nestbeste ridder. Hva er vitsen med turneringer nå? Når dette til slutt kommer Erec for øre, drar han helt overraskende med seg Enide ut på eventyr nettopp i det grønne, der de begge må bevise sin verdighet for den andre gjennom en rekke prøvelser for å finne balanse mellom privatliv og "yrkesliv", personlige følelser og ytre krav.  

Og ute i skog og mark baller det på seg, for farer lurer bak enhver kvist, med først tre utfordrere, så fem, deretter en slemming som også vil tvinge seg på Enide og så videre. Dere tar poenget. Erec kjemper og seirer, kjemper og seirer. Han spjærer lansen og knekker skjoldet, blir dunka og banka gul og blå, sprenger hesten, flerres opp og besvimer og er døden nær. Enide må holde tann for tunge, motet oppe, be nok til Gud om at Erec skal seire og ellers være verdig og dydig, snartenkt og lett til beins. Hun våker når han sover, varsler om de mange angrepene og farene som lurer i skogene, gjemmer seg i kratt, pleier sin forslåtte mann og jubler av glede når sårene gror. Ingen av dem har særlig mye å spille på, noe som nok skyldes sjangeren mer enn forfatteren, og sjøl om de ti episodene i andre del av boka handler om mye av det samme og er framstilt nokså likt, er det noe progresjon og en viss sjarm der likevel, bak formlene og alle intertekstuelle referanser til antikk litteratur.

Jeg skal ikke skrive så mye om hvordan det går med Erec og Enide, i tilfelle noen synes det er spennende å leike med den tanken, men jeg kan avsløre såpass at deres historie var både lettlest og underholdende så lenge den varte. I alle fall om en synes det er en grei avveksling å lese om storslagne konger og dronninger, grever og grevinner, deres klær, kosthold, våpen, smykker, hester, boliger, skjønnhet og heltedåder, og ikke får fnatt av forfatterens noe uelegante kommentarer mynta på tilhørere og lesere. Det en vel kanskje kan bli litt lei av i lengden, er forfatterens nitide insistering på at hver eneste kvinne er så vakker, hver eneste ridder så høvisk, hver eneste konge den beste. Det blir fort problematisk når det er konger på hver haug! Men her får en igjen huske på sjangeren, og på de Troyes' jobb som hoffpoet. Likte ikke makta det de hørte, blei det nok ikke mer å gjøre på forfatteren. Derfor må han bake inn litt lovprising her og der, som seg hør og bør, av Gud, konge og fedreland - men helst med kongen på førsteplass. I alle fall når nevnte konge er kong Artur.

Av en eller annen grunn får de Troyes ros som en eminent skildrer av det psykologiske - særlig kvinneskikkelsene hans er mangefasetterte og troverdige, står det i innledninga. Jeg leita veldig etter det underveis, men kan ikke si jeg fant spesielt mye (kanskje jeg leita for mye?). For å sammenligne med en annen samtidig sjanger, islendingesagaene, så kommer kvinnene på sett og vis mer til sin rett her i den franske middelalderdiktinga, særlig i et verk med både en kvinnelig og en mannlig hovedperson, ikke bare menn. Enide tar mer plass og er tegna opp mer detaljert enn Helga den fagre fra Soga om Gunnlaug Ormstunge. Men vi veit alltid hvem Helga den fagre er, og hva som er hennes rolle. Enide er derimot ikke så lett å plassere. Bortsett fra at hun er så overmåte skjønn og pen, hvem er hun og hva er hennes egenskaper? I noen få passasjer går de Troyes inn i Enides tanker og makter å skildre den ambivalensen hun opplever når Erec, den stuten, igjen skal i kamp, men tankene hennes er kun knytta til han, ikke til noe eget. Og fordi dette er så fjernt fra vårt moderne tenkesett, er det vanskelig å leve seg inn i. Da er det lettere med den staute, norrøne kvinna som egger til kamp, som krever sin rett, som trosser og nekter. Men kanskje dette er kulturelt betinga for leseren, også åtte hundre år etter skriftfestinga?

I alle tilfeller er det svært interessant å se to så ulike kvinneroller opp mot hverandre - det norrøne og hedenske mot det kontinentale og kristne. Begge kvinnerollene har begrensa handlingsrom og visse krav som må innfris for å bli vurdert som verdige og passende - av et mannlig blikk. De norrøne kvinnene skal være sterke, kloke, stolte og deretter gjerne vakre. De kristne kvinnene skal først og fremst være vakre, deretter fromme, dydige og kanskje litt kloke. Forskjellen er stor. Det samme er også tilfelle med mannfolka. Den norrøne mannen skal faktisk inneha akkurat de samme kvalitetene som kvinna, i samme rekkefølge. Å være ei sterk kvinne er å være fysisk sterk, psykisk sterk, dugende på gården, litt stri og sta og ellers rask til å ordne opp når det trengs og stå mannen bi i harde tider. Mannen trenger de samme egenskapene, for eksempel i viking, handel og konflikter. Den kristne mannen skal først og fremst være høvisk (veltalende og med gode manérer), modig, dydig og uselvisk. For meg er det et tankekors at kristendommen, her sett igjennom to ulike litterære eksempler, på mange måter bærer med seg en vridning av idealer fra indre kvaliteter til ytre - både for kvinner og menn.

Men tilbake til Erec og Enide. Det er en skjønnlitterær middelaldertekst som må tas for det den er, ikke spesielt spennende sett med dagens krimvante øyne, kanskje litt for eventyrlig og utroverdig, men en stilstudie verdt. Forfatteren gjør mange artige observasjoner, det er mye humoristisk språkbruk og komposisjonen av teksten er svært godt planlagt og verdt en analyse i seg sjøl. Oversetter Helge Nordahl (f. 1927) har gjort en solid innsats, og i tillegg til en fyldig og informativ innledning, har han også laga et omfattende noteapparat til teksten, der han forklarer språklige vendinger, greier ut om personer, steder, myter og lignende. Det er utrolig flott for leseren som vil vite mer, eller for den som allerede veit, men vil sette Erec og Enide inn i en klarere kontekst.