Nobelprisen, 1917

Europa er sønderrevet av krig. Folk sulter, fryser, mangler det mest grunnleggende og dør av forkjølelser og underernæring. Kvinner ser at fedre, ektemenn og sønner blir borte. På lange tider får de ikke høre nytt. Så får de den beskjeden de ikke ville ha -. De arbeider seg bleike, magre og sjuke og har ikke andre valg enn å holde ut, gjennom intense bekymringer, våkenetter, bombetokt, angstanfall. Kanskje ser de fram mot en rolig stund foran peisen om kvelden. Kanskje de har tid til å lese litt i ei bok, la tankene fare, bli tatt med annetsteds, der ikke alt er så grusomt virkelig. Jeg håper at i alle fall noen, blant både kvinner og menn, unge og gamle, hadde muligheten til å unne seg denne lille, men muligens livsnødvendige virkelighetsflukten.

De nominerte i 1917 var:

  1. Ivan Vazov (1850-1921), bulgarsk poet

  4. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter

  4. Edmond Picard (1836-1924), belgisk forfatter og advokat

  4. William Chapman (1850-1917), canadisk forfatter

  5. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter

  6. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter

  3. Henrik Pontoppidan (1857-1943), dansk forfatter

  3. Arne Garborg (1851-1924), norsk forfatter

  7. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter

11. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter

  2. Erik Axel Karlfeldt (1864-1931), svensk poet og akademimedlem

  1. Otto Ernst Schmidt (1862-1926), tysk forfatter

  8. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor

  2. Otokar Brezina/Václav Jebavy (1868-1929), tsjekkisk forfatter

  9. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter

  1. Bertel Gripenberg (1878-1947), finsk forfatter

  3. Elisabeth Förster-Nietzsche (1846-1935), tysk forfatter

  1. Johan Bojer (1872-1959), norsk forfatter

  1. Olaf Bull (1883-1933), norsk forfatter

  1. Jeppe Aakjær (1866-1930), dansk forfatter

I 1917, året da det blant anna braker løs i Russland for alvor, er det 26 nominasjoner til nobelprisen i litteratur fordelt på 20 unike kandidater. Tallet før kandidatenes navn indikerer hvor mange ganger vedkommende har vært nominert. Som vi ser, er det spanske Jorge som leder overlegent her, mens det kun er seks førstegangsnominerte mot ni året før. Det er ikke størst spredning i år heller, verken med tanke på kjønn (18/2), nasjonalitet eller alder, men det er hyggelig å kunne ønske bulgarerne velkommen i spillet, samtidig som jeg naturligvis fortsatt heier på Grazia Deledda (men 1917 er heller ikke hennes år) og andre under femti. Koselig er det også å se at vi nordboere er representerte på lista, men at det ikke er så skeivt som som i 1916 (for det var skikkelig pinlig av flere årsaker. Tenk at de gikk så langt som å nominere og belønne sine egne!). 

I og med at Svenska Akademien, som deler ut prisen, består av intellektuelle svensker, synes ikke jeg det er så rart at de først ser mot hjemlige trakter, før de deretter vender blikket utover når de skal finne mulige kandidater. Det er vel naturlig for alle i de fleste situasjoner. Vi orienterer oss alltid fra et fast punkt, noe vi veit hva er, før vi snur oss mot det ukjente. Men begge deler må gjøres med måte, kunnskap og innsikt - å la seg forblinde av utenlandsk litteratur fordi en aldri har lest noe lignende, uten å egentlig ha en størrelse å sammenligne det med, er like dumt som å ukritisk hylle sine egne, fordi det er det en er vant til. Naturligvis har medlemmene i De Aderton også sine preferanser, men de må aldri miste de objektivt fastsatte litterære kvalitetene av syne. Fy søren, så vanskelig det må være! De må kanskje lese på tvers av det som appellerer til klangbunnen i en, muligens framprovosere berøringspunkter, tvinges til å se de litterære kvalitetene der en ikke vil se, hele tida potensielt sett gå utafor komfortsonen og styre unna kosebøkene. Vanskelig, og vanvittig lærerikt. 

Andre ganger er det nok ikke vanskelig i det hele tatt, for slik ei virkelig god bok eller en usedvanlig dyktig forfatter kan vinne over den mest surmaga leser, kan også de kloke hodene i De Aderton vinne over hverandre når de taler forfatterens sak. Slik må det jo på mange måter være, men det er likevel vanskelig å ikke spørre: Er det kanskje en form for lobbyisme, disse prisgreiene? Kanskje ikke akkurat i nobelsammenheng, men i mindre format, som for eksempel her hjemme i Norge, er det nok vanskelig å komme utenom tisking og hvisking i krokene og varme anbefalinger fra bekjente som tilfeldigvis også er implisert på noe vis. Og hva gjør det med hele prisprosjektet, annet enn å underbygge hele ordninga, redusere heder og ære til en klapp på skuldra og oppslag i Dagbladet, og tappe det hele for mening?

Men det er kanskje først og fremst vår moderne nettverksbyggende kompistid jeg skildrer der. En får tro og håpe at det var litt annerledes i 1917! Men hvem stikker egentlig av med den gjeve prisen? Her er noen hint:

1. Prisen blir delt, for andre gang i historia

2. Mottakerne har ikke vært nominert samme antall ganger

3. ...men de er av samme nasjonalitet

Da er det bare å sette i gang med litt god, gammeldags sannsynlighetsregning, og ikke googling, og legge igjen svaret under. Lykke til!