Anna Karenina

Etter ha blitt spurt gjentatte ganger om jeg har sett den nye Anna Karenina-filmen (som slettes ikke er så ny lenger), for å deretter høre: Å, det burde du virkelig!, ga jeg etter for velmenende press og bestemte meg for å se den. Og det angrer jeg ikke på!

Fra før har jeg naturligvis lest en oversettelse av russiske Leo Tolstojs (1828-1910) storverk, som blei publisert i føljetonger mellom 1873 og 1877, og som kom i bokform i 1878. Dessuten har jeg sett filmversjonen fra 1935 med svenske Greta Garbo (1905-1990) i tittelrolla, samt miniserien fra 2000 med skuespillere som bl.a. Helen McCrory (f. 1968) og Kevin McKidd (f. 1973). Men ingen av disse adaptasjonene falt helt i smak. Jeg var derfor litt ambivalent da jeg gikk i gang med filmen fra 2012. Fra før er jeg nemlig ikke så veldig begeistra for Keira Knightley (f. 1985) sitt litt for stive smil, Jude Law (f. 1972) sine mange mjuke fløtepusroller eller Aaron Taylor-Johnson (f. 1990) sitt monotone og bleike fjes. Alle tre har store roller i filmen, som henholdsvis fyrstinne Anna, fyrst Karenin og grev Vronskij. Men da jeg skjønte at det var Joe Wright (f. 1972) som stod for regien, og Tom Stoppard (f. 1937) som stod for manus, blei jeg brått mer interessert.

Aaron Taylor-Johnson som grev Vronskij, Keira Knightley i tittelrolla
som Anna Karenina og Jude Law som Aleksej Karenin. Bildekilde: Filmweb

De fleste bokelskere kjenner vel til historia om Anna Karenina. Vi er i imperiet Russland og året er 1874. Det hele begynner når Anna blir tilkalt for å mekle mellom broren sin og kona hans. Stiva har nemlig vært utro - igjen - men denne gangen finner Dolly ut av det hele, og hun er fra seg. For å redde ekteskapet, og de fem barna, tar Anna toget fra provinsen og inn til Moskva for å snakke med skjørtejegeren og den forsmådde frua. Her får hun også tid til litt selskapeligheter. På et ball, der Dollys søster Kitty forventer å bli fridd til av den kjekke gardeoffiseren Vronskij, er det Anna som for alvor vekker gardeoffiserens oppmerksomhet. Vronskij ignorerer Kitty etter beste evne, og oppvarter Anna, som lar seg sjarmere. Men hun tar til vettet og vender hjemover mot St. Petersburg før det skjer noe mer. Når Vronskij deretter følger etter, blir det fryktelig vanskelig å si nei. Affæren er et faktum. Ironisk nok, når ekteskapet til Stiva og Dolly er i sikkerhet, er det Annas som står i fare for å rakne. Og det skal vise seg å gå opp i alle sømmer.

Samtidig mens Anna og Vronskij setter i gang sitt skjebnesvangre forhold, følger vi også historia til Levin, som er en nær venn av Stiva. Sjenerte, naive Levin eier et stort gods på landet og er skrekkelig forelska i den unge Kitty. Frieriet er klønete, og hun avslår, fordi hun har utsikter til å gjøre et bedre parti med nettopp Vronskij. Men så kommer dette ballet, og Kitty etterlates i sorg og raseri, over egen idioti, Annas selvsikkerhet og Vronskijs svik. Levins hjerte er knust, og han innstiller seg på å leve livet i ensomhet og arbeid. For det er nemlig bare Kitty for han, selv etter at hun har såra han djupt. Med tid og stunder møtes Levin og Kitty igjen. Og når han frir på nytt, på en svært original og romantisk måte, får han ja.

Disse to hovedhistoriene veves inn i hverandre i fortellinga. Den ene er en rørende og søt solskinnshistorie, der alt går godt, den andre en tragisk undergangshistorie der det slettes ikke går godt med noen. Slik forsterker og kontrasterer de hverandre til stadighet og skaper spenning og dynamikk både mellom boksider og på det store lerretet, men mest det første. I filmmediet forsvinner noe av kontrasteringa, fordi Levins historie alltid får en underordna plass i forhold til Annas historie. Levin er viktig og vesentlig for helheten, men det politiske og ideologiske, kommunismen i praksis, konfliktene mellom Levin og brødrene, brorens sjukeleie og lignende, har en tendens til å bli skjøvet ut. Det gjelder også denne gangen, sjøl om det som er inkludert, er gjort på en veldig fin måte.

Eksempel på de mange dansenumrene i filmen. Anna Karenina har fått brev
om broren Stivas utroskap og leser mens hun kles på. Bildekilde: Filmweb.

Filmen åpner svært elegant. Vi tar plass i en stor sal, som om vi var et fysisk publikum. Vi ser et gyllent sceneteppe, vi hører musikerne stemme instrumentene. Forventningene stiger med et slikt underliggjørende og samtidig velkjent grep. Så går sceneteppet opp, og musikken begynner. På en stol sitter en mann på skrå, helt rett og stiv i kroppen. En annen mann kommer inn. Bevegelsene han gjør med det røde tørkleet gir assosiasjoner både til dans og tyrefekting. Han sliper kniver, musikken går, kameraet flyttes mens vi følger den sittende mannens blikk. Det går raskt, men ikke for raskt, musikken angir tempoet mer enn menneskene, den sittende mannen barberes, vi er midt inne i et morgenrituale. Så flyttes fokus. Fem småbarn står på rekke for å si god morgen til sin mor. Vi er stadig på ei scene, og vi smugkikker sammen med far mens mor og barn forlater huset. Deretter kryssklippes det, til samme musikk, mellom Anna Karenina, som leser et brev mens hun kles på, og det hele er som en dans mellom henne og kammerpiken, og hennes bror, Stiva, som lurer det eldste barnet unna så han kan kose seg med barnepiken. Dramaet er i gang.

Det er stilisert uten å være stivt, det er bølgende, rullende bevegelser, ingen hakk eller brudd. Fremdeles er det musikken som er drivkrafta. Replikkene er få, skuespillerne bruker hovedsaklig kropp og mimikk. Bakgrunner trekkes opp, nye kommer ned, det knirker og piper, arbeidere trekker fram nye kulisser, bord, dører, og skuespillerne beveger seg lett og naturlig innimellom det hele. Vi skjønner at vi er midt i et gedigent maskineri, et maskineri som tjener som symbol filmen igjennom. Maskineriet er ikke bare teateret med alle dets skjulte mekanismer, en storby har sine mekanismer, det veldige imperiet Russland likeså, og ikke minst toget. Symbolikken lar seg også overføre på det filmen faktisk handler om: Mellommenneskelige relasjoner og det som skjer inni et menneske. Regissør Wright har tatt et godt valg, et bærende valg, som gjør filmen interessant allerede med en gang. I tillegg er det dette med scenen, og å være på ei scene. Aristokrati og sosietet er alltid på utstilling for allmuen og hverandre, de viser seg fram, de sammenligner seg, skuler og smisker. Sladring, offentlig fordømmelse og sosialt press er mekanismer som vises godt fram i filmen.

De rullende bevegelsene holder seg sjøl om musikken etter hvert må vike for replikker. Anna og sønnen leiker med et mekanisk tog før hun drar til Moskva for å megle. Regissøren klipper fra leiketoget til det virkelige toget. Slik trekkes vi nesten umerkelig med videre. Wright fortsetter med originaliteten. Han bruker stillestående bakgrunner, som i et studio, og skuespillerne går opp og ned av scenen og blir borte mellom kulissene. Han lar også kulissene og menneskene stå i ro mens musikken går, han lar en fullsatt sal av mennesker snu seg mot Anna for å deretter fryse dem, alt vi hører er hennes pust, vi ser hennes blikk, vi ser med henne. Og i veddeløpsscenen, denne vifta og denne pusten, det er få bevegelser, talende blikk. Disse stoppene, avbrudda fra det tradisjonelle og det som er forventa, gjør filmen sterkere og mer virkelig. Det er som om det er vår pust som høres, som om publikum ser på oss.

Keira Knightley som Anna Karenina. Bildekilde: Filmweb.

Dans og musikk har stor plass i filmen, en kan si at det hele utspiller seg som en dans. Det er dansen mellom Anna og Vronskij, først formell og stiv, så tettere og mer lidenskapelig, så helt nær, som om de var en. Så kommer de ut av rytme. Til slutt kommer hennes dramatiske dødsdans. En av filmens stiligste scener er på kontoret til Stiva, der arbeiderne holder en fast mekanisk rytme i takt med musikken, som en del av musikken, mens Stiva danser seg ut og inn av jakker og fram og tilbake mellom kontormennene. Wright har også mot nok til å la kameraet dvele og hvile, slik at blikk og stemning ikke blir oppjaga og hektisk. Musikken får rom til virke. I en av mange dansescener begynner det med langsom eleganse mellom Anna og Vronskij, men vi får en stigende følelse av uro etter hvert som musikken går raskere og bevegelsene blir mindre elegante, de kommer nærmere, nærmere, samtidig som Kitty raser. Dansen og musikken blir uttrykk for Kittys indre og det som skjer mellom Anna og Vronskij på samme tid. Regissør Wright blander altså impulser fra ulike kunstarter inn i filmen på en vellykka måte.

Men så var det min skepsis, da, særlig til disse tre hovedrolleinnehaverne. Keira Knightley gjør faktisk en solid innsats, og jeg finner henne troverdig i dette kjølige ekteskapet med Aleksej Karenin. Hun har alvoret som følger med å være en moden hustru og mor, men også frykt og lengsel i møte med Vronskij, og ikke minst gleden. Det eneste jeg reagerer på er at hun kan hende er litt for tverr og pratete, men det er en smakssak. Mot slutten blir hun mer og mer manisk og panisk, noe både kameravinkler, musikk, kostymer, hår, sminke, mimikk og oppførsel underbygger. Likevel er hun akkurat litt for polert, særlig i sine siste timer, og jeg skulle ønske at hun ikke sa det hun sa, sjøl om alt er veldig sterkt. Det hadde kanskje vært bedre om hun ikke sa noe.

Søster og bror.
Bildekilde: Filmweb

Broren til Anna spilles av Matthew Macfadyen (f. 1974) - motspilleren til Knightley i Stolthet og fordom fra 2005 - som forresten er signert av samme regissør. Og Macfadyen er helt fabelaktig som Stiva! Han er morsom, kvikk, forfengelig, overfladisk, snobbete og jålete, og han har svært stor apetitt på livet, mat, drikk og damer. Dessuten er han helt uten respekt for noe som helst. Når han ler, runger det, og rolla kler både rikmannsmagen og den feite barten han har anlagt for filmen. Særlig i møte med den formelle og bondske Levin blir det kontraster og humor. Levin spilles av Domhnall Gleeson (f. 1983), som her gjør en svært alvorlig, ettertenksom og beherska tolkning. Men det kler både rolla og situasjonene, og sammen med Kitty står han for noen av filmens viktigste og fineste øyeblikk, i motvekt til det stadig mer klaustrofobiske forholdet mellom Anna og Vronskij.

Levin (uinteressert) og
Kitty (svært interessert).
Bildekilde: Filmweb

Rolla som Kitty bekles av svenske Alicia Vikander (f. 1988), og hun var absolutt nydelig filmen igjennom. Vikander er utdanna danser, og det synes godt i de mange dansescenene der hun vaier og virvler gjennom rommet med stadig nye dansepartnere. Hun er elegant, men likevel akkurat passe ungpikekeitete når hun tar i mot besøk aleine for første gang, hun er sår, men ikke sentimental. Vikander framstår som fokusert og profesjonell, med ru stemme, sterkt blikk og et flott nærvær. Å se hennes raseri og sorg over den sviktende Vronskij, er som å gå rett inn i tenåra igjen.

Vronskij spilles av Aaron Taylor-Johnson, og han har kanskje den enkleste rolla i filmen. Han jakter utrettelig på sitt bytte, han svirer med sine svirebrødre i det militære, han bukker og danser med rett rygg, han lirer av seg fraser med stivt fjes og kysser damene på handa eller kinnet. Det er ikke vanskelige greier. Konfliktene han har, som langt på vei bygger hans karakter, i seg sjøl, med seg sjøl, med mora, med Anna, med Karenin, med det militære, kommer ikke godt nok fram i filmen. Likvel: Skuespilleren måtte gi, og jeg blei positivt overraska, ikke av ansiktsuttrykka, for de var ikke mange, men over nærværet hans, og over utholdenheten og omsorgen han viser overfor Anna.

Aleksej Karenin.
Bildekilde: Filmweb

Men Vronskijs små kvaler er likevel ingenting opp mot filmens virkelig store skuespillerprestasjon: Jude Law som Aleksej Karenin, Annas forsmådde ektemann. Han introduseres tidlig i filmen, der han sitter og arbeider allerede ved frokosten. Han tar i mot kone og barn uten å reise seg, for han er opptatt, må vite, med lovforslag, korrespondanser og imperiets innenrikspolitikk. Med de svarte klærne går han nesten i ett med bakgrunnen, håret ligger tett inntil hodet og vikene og den begynnende månen på toppen er framheva, brillene skjuler det mjuke blikket - kort sagt - jeg så ikke at det var Jude Law i det hele tatt. Alle fløtepusfaktene hans var borte. Her er han beherska, disiplinert, streng, slik en offentlig, troende politiker må og skal være. Han gjør alt han kan for familien sin, og har en perfekt fasade. Annas svik kommer snikende, han advarer henne, hører ryktene, hun nekter, han tror... Når utroskapet er et faktum er han villig til å tilgi, hun skal få si farvel og få ro før hun gjenopptar sine ekteskapelige plikter med han. Men den scenen når han kommer inn i Annas soveværelse og hun forteller at hun bærer en annen manns barn - Karenin slokner. Jeg blei djupt rørt over Jude Laws opptreden, og imponert over at han evner å kontrollere følelsene, stemmen, mimikken, kroppsspråket. Han holder alt igjen, hele tida, det eneste som kan vitne om de indre spenningene, er det insisterende blikket og den ørlille knekken i stemmen som av og dukker opp.  

Denne originale, musikalske, besnærende og følsomme filmatiseringa av storverket Anna Karenina er den beste jeg har sett. Romantikken får plass, den er idyllisk, glitrende. Også den lokkende dansen, med jagende pust -. Sviket vises også fram, i kalde, mørke labyrinter og over snøtunge jernbanespor, i avgrunnen mellom Karenin og Karenina, der han sitter aleine på ei scene og bare ser på henne, før lyset slås av. Ingen klandring. Bare det tunge, vanskelige hvorfor? Og det er så berusende i begynnelsen, umulig å stoppe, med nydelig kameraføring, gode klipp, og dette rullende, bølgende, som stadig trekker en videre. Regien er utrolig solid, og det er fascinerende hvordan Wright har klart å bringe sine visjoner til lerretet. Med overdådige kulisser og nydelige kostymer blir det også en sterk visuell opplevelse. Det er rett og slett en uovertruffen film.