Lett, livlig og langsomt

De siste dagene har jeg sitti med nesa i et utvalg av stripene til Frode Øverli. Jeg har vært med Pondus på jobben, med Påsan og Kjakan på skolen, vært flua på veggen hos Pondus og Beate, sett Sneipen vel avgårde til barnehagen, vært litt for mye hjemme hos Jokke, Else og Günter, enda mer på puben til Turid-Laila og fått se underlige tannstillinger, bulende øyne, neser med ekstremt varierende estetikk, vorter både med og uten hår og ikke minst; hår på de underligste steder. Jeg har vært en snartur innom Frode Øverlis univers (og psyke?).

Det virker som om Øverli har relativt grei oversikt over det behagelige livet til Pondus, og det bedagelige livet til hans makker Jokke. Og dette mannlige, humoristiske og homofobe miljøet skildres med en god strek og som regel godt valgte ord attåt. Men noen ganger blir det for mye av det samme: Jokkes sjukehusbesøk, stygge damer, underlige busspassasjerer, like snåle bussjåførkollegaer, hjemmekosen til Else og Günther og antall øl og dertil antall diskusjoner om harry søttitallsmusikk. Hvor er progresjonen, utviklinga? Eller er det meninga at det skal være så statisk så lenge?

Andre ganger er det veldig tydelig av Øverli ikke har god oversikt, han har faktisk ingen oversikt, og de orda som funker godt mellom Pondus og Jokke får overhodet ikke samme virkning i andre sammenhenger: både Beate, Turid-Laila og seinere Camilla blir ikke godt skildra, det er mange personlighetstrekk, kunnskaper og egenskaper som enten ikke er der, som ikke er tilstrekkelig vist eller som bare dukker opp når det passer og så forsvinner igjen. Sjøl om disse damene er tilstede i rutene foran meg veit jeg ikke helt hvem de er. Pondus og Jokke har fotball, øl, musikk og damer, og de snakker lett om så og si det meste. Beate har...? Mellom Påsan og Kjakan er det litt bedre, men de får ikke mer å rutte med enn fotball, kviser og jenter, samt en fortvilelse over skolen som de deler med Pondus. Det er tydelig at det er lenge sida Øverli var tenåring, og at hans egne unger enda ikke er det. Apropos unger; hvor lenge har egentlig Sneipen vært liten? Og hvor stor aldersforskjell er det egentlig mellom Sneipen og Påsan?

De logiske bristene i en tegneserie kan det være vanskelig å forklare. Noen serietegnere er opptatte av å videreformidle en tradisjon, et miljø, en humor eller en stemning som allerede er i serien, som i alt ifra Donald til Fantomet. Og da Øverli først begynte å tegne Pondus og Jokke, skjønner jeg at det var vanskelig å forestille seg den enorme suksessen som serien skulle ha. Og da fungerte det godt nok å la alt være akkurat som det var, la serien handle om Pondus og Jokke som henger på puben og snakker, la dem være ironiske og sarkastiske, homofobe, enkle, nesten litt enfoldige, la dem være folkelige og utrusta med god tro på seg sjøl. Etter å ha lest to bøker på rappen synes jeg at det ikke er bra nok, men heldigvis veit jeg at progresjonen kommer. Den er bare veldig langsom. Og i mellomtida har jeg humra mye.