Klam mann, sutrende kvinne

Jeg så en film i går og klarer ikke helt å få den ut av huet. Det er ikke fordi den var spesielt god eller eksepsjonelt dårlig, veldig morsom eller utrolig spennende, og det er heller ikke på grunn av de ikke særlig minneverdige skuespillerprestasjonene. Det er rett og slett fordi, tror jeg, at den ikke hang helt sammen. Hele filmen ga inntrykk av å være uferdig, forhasta og lite gjennomtenkt.

Filmen het The Wedding Date og er en såkalt romantisk komedie, sjølsagt amerikansk. Den er basert på ei bok som visstok var en bestselger. Kat (Debra Messing) er et deprimert, sjenert nervevrak som ser seg nødt til å bestille seg en mann, gigoloen Nick (Dermot Mulroney) til søsteras bryllup som skal finne sted i London. Hun blei forlatt av sin tidligere kjæreste to år tidligere, om ikke ved alteret så ikke så innmari langt unna, og nettopp denne ekskjæresten, hennes livs kjærlighet, kommer til å dukke opp i bryllupet som forlover. Kat vil at Nick skal spille hennes nye kjæreste. Og dermed burde det være duka for komikk og romantikk, men det ender opp med så og si ingenting.

Jeg synes ikke det er særlig attraktivt med en mannlig hore, og særlig ikke en som mer enn gjerne kler av seg, snakker om sex og er åpen med sine erfaringer (og priser). Mulig jeg er prippen, men jeg synes ikke det å kun spille på sex er noe i nærheten av nok når en skal snakke om en "rolleprestasjon". Det blir overfladisk, utroverdig og anstrengt - men stakkars Mulroney har ikke noe mer å spille på her. Det er heller ikke troverdig at Kat skal forelske seg i Nick, hun som egentlig lengter etter eksen sin. På få minutter og kun ved hjelp av hans utseende og det han sier, slipper hun seg løs, glemmer sorgene sine og kliner plutselig med Nick i søsteras utdrikningslag. Og da blir han liksom forelska...? Han, som har det som jobb å kline? Det er et rot uten like, og det hjelper ikke med en dum, full og litt høyrøsta brudgom, ei søster som er lett på tråden, en litt nærgående ekskjæreste, store mengder alkohol og forviklinger som vi alle har sett før.

Hele historien minner dessuten litt for mye om Pretty Woman, bortsett fra at dette er en motsatt, tydelig resirkulert og mindre heldig variant. Det positive med filmen er at den er godt klipt og at det er mange naturskjønne omgivelser i London og omegn. Og Amy Adams, som spiller bruden, er helt klart den beste. Hennes karakter er tydelig, også i sin ambivalens.