PS: Jeg elsker deg! er irske Cecelia Aherns debutroman fra 2004, ei bok som glei rett inn på samtlige bestselgerlister og ga Ahern stjernestatus som en såkalt chick-lit-forfatter. Men er den egentlig så fin som alle vil ha den til?
I PS:Jeg elsker deg! møter vi 29-åringen Holly, som nettopp har mista ektemannen sin, Gerry. Halvannen måned etter hans død dukker det opp en konvolutt som inneholder brev til henne, ett for hver måned for resten av året, noe som i grunnen er en fiffig idé (alle brevene slutter med "PS: Jeg elsker deg...", derav tittelen, sjøl om jeg ikke skjønner hvordan Bazar forlag kan forveksle tre prikker med et utropstegn). Boka går over åtte måneder og via omstendelige klisjeer og forlengst oppbrukte floskler, konfronterer og aksepterer Holly sin egen sorg, sånn at hun, når boka er slutt, har en egen plattform, en ny start, å bygge videre på. Og det er forsåvidt fint, det. Deler av nettopp denne sorgprosessen tror jeg er nokså realistisk og sann. Men der slutter også likhetene mellom romanens Holly Kennedy og virkelighetens Holly Kennedyer.
Holly og venninnene Sharon og Denise, som alle er rundt tretti, oppfører seg konstant som om de fortsatt var fjorten. De sutrer og syter og klager, og har helt typiske fjortisoppfatninger, både av seg sjøl og andre. Her møter vi virkelige verdensmestere. Bokas morsomste hendelse er når venninnene er ute på byen og kommer hjem uten å huske noe, og Hollys bror, Declan, har laga en dokumentarfilm om det hele som de seinere får se på tv. Sjølsagt helt urealistisk og nokså teit, men likevel underholdende. Resten av boka slurrer i vei, nærmest i ventemodus, kun avbrutt av flere urealistiske hendelser (som for eksempel av de tre jentene blir kjendiser etter dokumentarfilmen, at Holly får en jobb hun ikke er kvalifisert til, at ingen skjønner at Sharon er gravid og så videre).
Holly som person er arbeidssky og lat, overfladisk, ekstremt sjølsentrert og nærmest glad for at sorgen over mannen Gerry i det minste førte til at hun gikk ned noen kilo. Hun er også inkonsekvent, usikker og fraværende, særlig i forhold til sine egne brødre, noe som bare virker kunstig. Men hun innrømmer gladelig at hele hennes eksistens har handla om Gerry. Hvor er så den kritiske tanken, stemmen? Om ikke Holly kan være kritisk sjøl, så kan vel i det minste forfatteren være det? Neida.
Gjennom boka er det en hel del detaljer som irriterer meg: forfatterens trang til å skrive fram hver eneste håndbevegelse og hvert eneste lille sukk eller stønn, de utrolig dårlige transportetappene (inn i bilen, det tar en halvtime, ut av bilen), det endimensjonale og uoppfinnsomme språket (Holly går, Holly ser, Holly går, Holly tenker, Holly ser), det ineffektive i hver eneste dialog og monolog, den nesten totale uteblivelsen av skildringer som ikke dreier seg om Holly og snørra og tårene hennes, det fantastisk spennende at alt er forutsigbart, sammenligningene med et barn eller hint til barndommen eller at Holly føler seg som et barn (omtrent en på hver side), henvisninger til film og popmusikk, og det at "gøy" og "å gjøre noe" er synonymt med en tur på byen, pluss at hver eneste karakter er så ekstremt egosentrisk, gledesløs og dum.
Hele boka bygger opp til en lykkelig slutt, som ikke blir en lykkelig slutt. Jeg veit ikke hva som er verst; at jeg nettopp har lest denne boka, eller at jeg har blitt snytt for hele opplevelsen av at alt skal gå bra til slutt? Hvis dette er chick-lit, kan bøkene bare trone på toppen av bestselgerlistene i ensom majestet. Jeg veit nemlig sannheten. PS: Jeg er ikke imponert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar