Hu hei, her kommer Tonje Glimmerdal!

Tonje Glimmerdal er Glimmerdalens eneste barn. Og Tonje Glimmerdal er Glimmerdalens aller tøffeste. Hun er rett og slett Glimmerdalens vesle dunder. Og nettopp denne vinteren, som det fortelles om i boka Tonje Glimmerdal, er en av de sjeldne, til og med i Glimmerdalen. For da kommer det nemlig, for første gang på lenge, andre barn til Glimmerdalen. Og bestevennen til Tonje, Gunnvald på 74 år, havner på sjukehuset. Og etterhvert viser det seg at Gunnvald har en skikkelig diger hemmelighet også, som ikke kan løses med å hoppe på ski, ake på rattkjelke, sloss eller kaste snøballer. Ikke en gang Måse-Geir eller Gladiator kan hjelpe! Tonje Glimmerdal må finne andre måter å løse problemene på. Heldigvis har hun vokst opp med mottoet "fart og sjølvtillit"!

Maria Parrs suksess er velfortjent og absolutt ikke overraskende etter at boka er lest. Dette er morsomt, saftig og friskt, det er trøkk og driv i språket, og Tonje holder et høyt tempo gjennom hele boka. Noen ganger skjer det nesten for mye, men akkurat da kommer pappa og snakker litt så det hele roer seg. I Tonje Glimmerdal er alle bygdeoriginalene samla på ett sted, uten at det virker oppstylta. Og det er herlig mye plass til verdens beste bestevenner, Tonje og Gunnvald.

Men det er tre elementer som ikke fungerer bra nok: det første er fortellerperspektivet, som noen ganger ikke er helt der det skal. Det er med andre ord nokså tydelig hvilke avsnitt som burde vært kutta. Men forfatteren tok nok et vanskelig (og riktig) valg, for denne boka hadde ikke vært så susende og frisk hvis Parr hadde gått nærmere på Tonje.

Det andre elementet som ikke fungerer bra nok er referansene til ei anna barnebokheltinne, nemlig Johanna Spyris Heidi. Her støtter Parr seg alt for mye på Spyri, og det er ikke bra nok, særlig ikke når det virker som om det går leikende lett å skrive om Tonje Glimmerdal. Med andre ord: referansen kan være der, men ikke så framtredende, og med færre likheter.

Det tredje elementet som ikke fungerer er illustrasjonene. Irgens har rett og slett gjort en dårlig jobb. Kartet over Glimmerdalen, for eksempel, er ikke sånn som Parr skildrer det. Avstandene er helt feil, og for eksempel skogen er ikke der den skal være (det står i boka at Tonje suser gjennom Eventyrskogen når hun aker fra Gunnvald og helt ned på kaia). Og hvorfor har den rødhåra og helnorske Tonje Glimmerdal skeive mangaøyne og fyrstikker til bein? Her hadde det vært mye bedre med en helt annen strek.

Barn og foreldre fra 2000-tallet har virkelig mye å lære av denne boka, både med tanke på oppdragelse og det å finne andre interesser for barna enn tv og data. Tonje Glimmerdal lar seg i tillegg ikke stoppe av noen, ikke den ekle innehaveren av Hagen Helsecamping, og ikke av troll-lignende skapninger ved navn Heidi. Tonje Glimmerdal er den kuleste barnebokheltinna sida Pippi Langstrømpe.