Kort & godt: Frida og jakten på nesehårene

Bildekilde: Bokelskere

Det er ikke alt en leser som fortjener nærmere ettertanke og skriftlig bearbeiding. Men jeg velger å ta med alt her, også det jeg ikke liker. Som denne utgivelsen, som jeg leste en gang i løpet av fjoråret: Frida og jakten på nesehårene (2020) av Frode Øverli (f. 1968). 

Frode Øverli er godt kjent som tegneserieskaper, og det er Pondus som er hans mest kjente serie. Denne utgivelsen springer ut fra det samme universet, da hovedpersonen Frida, tidligere kjent som Sneipen, er dattera til Pondus og kona Beate. Også familiehunden Bjarne, av ukjent rase, er en figur i boka, som forøvrig er Øverlis første tegneserieutgivelse for barn. At denne tynne ideen er blitt bok, forstår jeg godt, rett og slett fordi Øverlis navn selger. Og det er klart at pappaer med en forkjærlighet for Pondus mer enn gjerne kjøper denne til barna sine og tenker at det er bra saker. Men de bør helt ærlig kjøpe noe annet.

Helt kort handler denne boka om Frida, som må ut på et nokså uvanlig oppdrag. De som har fulgt Pondus lenge, veit at Frida har hyppige monsterbesøk på rommet om kvelden, og at hun hamler opp med disse monstrene på oppfinnsomme og snedige måter. Hun lar seg ikke vippe av pinnen, av og til leer hun knapt et øyelokk, sjøl om monstrene både ser grufulle ut, lukter død og sier usedvanlig snåle ting. Men ikke alle monstre er slemme - Frida blir faktisk venn med flere. Derfor er det naturlig for monstrene i Mellomland å søke til Frida når de trenger hjelp. Frida kommer, sammen med Bjarne, og de gyver løs på ei nokså umulig oppgave: Å få tak i nesehår fra Einaugetrollet i Rallarheim, slik at årstidsharpa kan få en ny streng, spilles på og skape noe annet enn vinter i Mellomland. Boka har forutsetninger for å bli virkelig bra, der den henter elementer fra både eventyr og annen litteratur, men stort sett fungerer det bare sånn halvveis.

Streken er som den pleier, og det er mye humor i oppslagene. Detaljene på monstrene, hatten som Frida har på seg, beina til Bjarne og så videre. Men jeg blei litt skuffa over at det ikke var noe nytt i bildene - nå er vi tross alt i Fridas verden. Hvor er hennes preg? Alle lydmalende ord har jeg sansen for, og her er Øverli like kreativ som i andre serier. Replikkene er så som så. Det som er slagkraftig og artig for voksne, er ikke fullt så stilig for barn. Og den andre veien - det er mye som er svært barnslig, og som det ikke er så mye poeng i. Ikke alle barn lar seg sjarmere og underholde av promp og fjert og raping. Men ordspillene er på plass, gode som dårlige, og i navn og stedsnavn utviser Øverli som vanlig fantasi og sans for harselas. Men dette appellerer også mest til en voksen leser. Det er mye gjenbruk i boka, slik at en leser som ikke kjenner Pondus fra før, kanskje har noen ubesvarte spørsmål. I tillegg er det brudd mellom språk og stil når Øverli velger å holde på det som i mine ører er jålete bergensk (riksmål), framfor et mer radikalt bokmål, som ville kledd både figurene og historia bedre.

Min største innvending er egentlig at jeg så veldig gjerne skulle ønske at dette var bedre. Jeg unner Øverli å skrive og skape godt for barn, og jeg unner barn å lese det som er godt. Med mer tid, ei bedre historie, mer snert i og mer tilpassa replikker, samt en tydeligere redaktør som tør å ta historia i ei bestemt retning, hadde nok et eventyr med Frida hatt stor sjanse for å bli skikkelig bra. Nå blir den bare lest og glemt, og er slettes ikke noe som bør trekkes fram. Dessverre. Men jeg håper Øverli forsøker seg igjen - kanskje med ei fortelling om Påsan? Og kanskje han da tør å tilføre noe nytt i streken eller et annerledes tankesett, slik at vi kan oppleve litt fornyelse og endring? Det hadde vært veldig stilig.