Tidløse tanker fra Canada

Margaret Atwood (f. 1939) er en av verdens mest kjente kvinnelige forfattere. Hun er også en av dem som titt og ofte er å finne i toppsjiktet når Svenska Akademien skal utpeke gode kandidater til Nobels litteraturpris (kanskje det endelig blir henne nå i høst?). Bare navnet gjør at jeg føler ærefrykt, jeg blir til og med ydmyk her jeg sitter. Bøkene er flotte, intervjuene med henne viser et reflektert og danna menneske som har klare ideer og fascinerende litterære prosjekter som spenner over alle sjangre. Hvor fantastisk hadde det vel ikke vært å møte henne virkeligheten!

Å lese bøkene hennes er alltid spennende og lærerikt. Og nå kan jeg endelig plassere tittel nummer fem sammen med de fire andre. Jeg fikk den til jul for to år sida og har ofte vært frista til å begynne å lese. Men jeg opplever henne som en krevende og intens forfatter. Derfor vil jeg ha god tid når jeg skal lese bøkene hennes, jeg vil ha mange, lange dager uten gjøremål foran meg, jeg vil ha pause i huet og ingen stressende hendelser i nær framtid. Kanskje litt sært? Ja, men da koser jeg meg desto mer!

Moralsk forvirring (på norsk i 2008) heter boka jeg har lest. Muligens ei stund på etterskudd, da mange kanskje er i gang med årets bok, Flommens år, nå? Den gleder jeg meg forresten også til å lese, men først må jeg nok igjennom forgjengeren, Oryx og Crake fra 2003. Noen som har lest den? Uansett: "Fortellinger", står det på omslaget til Moralsk forvirring, og forsida består av et pent kvinneansikt på grønn bakgrunn, henta fra tidligere tiders illustrerte ukeblader. Ansiktet er brutalt delt i tre. Øya ser en annen vei enn resten av hodet.

"Fortellinger", ja. Det var kanskje også derfor den blei stående ei stund i hylla. Fortellinger kan være så mye. Ofte tar det lengre tid for meg å lese fortellinger og novellesamlinger enn annen prosa. Ei jeg har holdt på med lenge er Karen Blixen. Jeg var litt redd for at det skulle bli det samme med Atwood; at boka skulle ligge her og der i leiligheten, med omslaget først på, så av, og at jeg skulle skule bort på boka hver gang jeg gikk forbi, vel vitende at her er det noe jeg må lese ferdig.

Sånn gikk det ikke; boka var utlest på en mild vårkveld og formiddagen etterpå. Den var overraskende lettlest til Atwood å være, og litt uten den vanlige klangbunnen som jeg alltid forventer å finne i bøkene hennes. Men misforstå meg rett: den er absolutt ikke lett når det kommer til tematikk og innhold. Likevel opplever jeg boka som mindre monumental enn for eksempel Den blinde morderen (2000), som jeg regner som en av hennes aller beste.

Moralsk forvirring tar tak i mange av de samme problemstillingene som finnes i Atwoods tidligere verker, deriblant Tjenerinnens beretning (1987), bare på en mye mindre drastisk måte. Det fortelles lavmælt om et kvinneliv som på ingen måte stikker seg ut eller er spesielt oppsiktsvekkende: det er varme barndomsdager og usikre ungdomsår, det er studietid og arbeidsliv, flytting og oppbrudd, før hun etterhvert slår seg til ro. Hun jobber hardt både hjemme på gården og i frilansvirksomhet for forfattere og forlag, og møter utfordringer i familiære situasjoner. Det er dagligdags og kanskje litt lite spennende for mange.

Min største, og muligens eneste innvending til boka, er at Atwood etter over hundre sider og fem fortellinger endrer synsvinkelen fra førsteperson til tredjeperson. Og jeg klarer ikke helt å forstå hvorfor! I de første fortellingene ligger hun så nært og tett, jeg koste meg sånn mens jeg leste dem, alt var så detaljert og pustende og virkelig. Brått blir så jeg-et, som jeg har rukket å få et godt forhold til, revet vekk og erstatta med Nell. I fortellingene om Nell og Tig kommer det inn en avstand. Jeg er ikke med på gården sånn på ordentlig, men jeg sitter nede langs grusveien et sted og kjenner lukta av varm sand, gress og kommende regnvær. Det blir ikke den samme nærheten, tettheten, ikke den samme følelsen av å være sammen med noen. Ikke helt virkelig? Jo, det er det. Men på avstand. Er det et virkemiddel?

Jeg-et kommer tilbake. Med en annen intensitet, annen innsikt, annet fokus. Kanskje hun trenger å bryte ut, bryte opp, for å kunne se hendelsene helt tydelig? Jeg veit ikke. Men jeg veit at mange av disse fortellingene, enten de er skrevet i førsteperson eller i tredjeperson, sammenfaller med Atwoods egen biografi. Derfor er det lett å tenke seg at noen av disse erfaringene er hennes egne. Kanskje ikke alle deler av livet er like enkle å skrive om? Kanskje gir hun seg sjøl, som forfatter, motstand ved å velge én synsvinkel framfor en annen? Fortellingene handler om Nell, alle sammen. Og de kan leses i ett, som en episodisk roman. Hvorfor Atwood ikke har limt fortellingene sammen til en roman, eller kalt fortellingene for kapitler, veit jeg ikke. Men hun gir seg sjøl større frihet med merkelappen "fortellinger".

Det jeg skriver om Maria og Suzannah her, kan på mange måter også til en viss grad gjelde Moralsk forvirring. Hva er et liv? Når har du levd? Hva er det som påvirker oss, styrer oss, hvordan går vi fram i hverdagen, under ei krise? Hvilke mennesker har vi med oss livet ut, og hvordan blei det egentlig sånn? Hva er et ulevd liv? Og et kvinneliv, hvordan ser det ut? Er det de som er hjemme og får barn, de som sliter med langvarig sjukdom, de som ikke klarer å finne seg sjøl, finne ro, er det de arbeidsnarkomane eller de som velger å ikke få barn? Et kvinneliv har endra seg voldsomt fra 1900 og fram til nå, og Margaret Atwood viser gjennom fortellingene sine mange varianter av hva det har vært og hva det fortsatt er. Hun påpeker også, uten å diskutere, at det for mange kan være vanskelig å finne "sin plass". For hva er egentlig det?

Moralsk forvirring tar opp viktige, eksistensielle spørsmål på en forsiktig og lite invaderende måte. Hvilke tankeprosesser boka setter i gang tror jeg kommer helt an på hvor en er i og hvordan en forholder seg til sitt eget liv. Og for folk på alder med Atwood kan det i tillegg bli litt mimring med for eksempel hvordan forskjellige husholdsaktiviteter blei gjort før i tida. Jeg følte, både før, under og etter lesing, at boka kanskje er mest interessant for kvinner, men det er virkelig ikke noe i veien for at menn kan lese boka heller. Den er skrevet i et gjennomført kvinnelig perspektiv, og er sånn sett et herlig alternativ til de mange mannlige, nokså like, fortellerstemmene. Videre gir boka et godt innblikk i det å leve og å mestre, om det så gjelder langvarige, vanskelige situasjoner, overstrømmende glede eller bunnløs sorg. Moralsk forvirring handler om det å være menneske.