Progresjonsløs, stille sorg

Zenz er aleine. Kona Astrid, som han skulle ha hele alderdommen sammen med, som han endelig skulle bygge drømmehuset sammen med, er borte. Han fant henne liggende på baderomsgulvet i førsteetasje en morgen, det var mørkt og kaldt og like før jul, og hun hadde vært så rar i noen dager. Det er snart ett år sida, og Zenz er aleine.

Naboen Jo dukker riktignok opp ganske ofte, for å drikke kaffe og spise middag og se på nyhetene, så helt aleine er han ikke. Men når Jo og bikkja Heidi går hjem til seg sjøl, og Zenz har tatt kveldsrøyken på trappa, blir det så veldig stille. Så stille at Zenz ikke helt veit hva han skal gjøre og hvor han skal gå. Ofte ender han bare med å gå inn igjen, han fortsetter å fyre helt til han legger seg, for det er omtrent tjue kuldegrader ute, og i senga kjenner han på nattkjolen til Astrid, som ligger under puta.

Uten at ordet sorg blir nevnt, er det det jeg oppfatter som romanen Borte en vinter sitt store tema. Sorg, sorgmestring og det å være aleine, ensom, forlatt. Det å kjenne på at hver eneste dag er feil, fordi du lever den aleine. Det å ikke klare å finne veien videre, men å stoppe opp i et slags tomrom, et vakuum, hvor ingenting gir mening og alt en gjør er av vane eller plikt. Zenz snakker ikke mye, verken med dattera Lucia eller nabo-Jo, så at romanen blir fortalt i førsteperson entall er en stor fordel. Ellers kan jeg forestille meg at jeg som leser ville hatt problemer med å forstå Zenz. For av og til gjør han noe irrasjonelt, som jeg tolker som et slags nødrop, en fortvila baksing mot ensomheten, og uten innsikt i Zenz ville det fort blitt uforståelig.

Borte en vinter er den andre romanen til Heidi Marie Kriznik. Den er fortalt i et svært lavmælt, ujålete og nært språk, hun går tett innpå Zenz, samtidig som hun ikke slipper leserne helt inn. Det opplever jeg som problematisk da romanen som sagt er en førstepersonsfortelling. Hvorfor holder hun igjen? Og hvorfor har hun valgt ut akkurat de utsnitta av livet på gården, med kona Astrid og svigerfar Jan Jeknes? Ofte er det verken spennende, rørende, fine eller morsomme historier som Zenz husker, det er mye trivielt og hverdagslig, andre historier er mer "skumle" og fæle. Hvor er de mange gode minnene? Hvor er minnene med Lucia og Astrid? Ligner for eksempel Lucia på Astrid, og på hvilken måte? Hvorfor dette fokuset på svigerfar Jan? Det er bare underlig, for meg, at Zenz har et oppheng i Jans fortid som NS-mann og bruker tid på det (ja, da slipper han i alle fall å tenke, å sørge, men han kommer heller ikke videre).

I tillegg følte jeg meg litt lurt da jeg hadde lest ut boka: Zenz tenker mye, på Astrid, Lucia, Jo og Jan, men hva med Zenz? Hvem er Zenz, bortsett fra immigrant fra Østerrike? Det er jeg fortsatt ikke sikker på. Kanskje forlag og forfatter vekter Zenz som mindre viktig, og sorgen som det ypperste, men det blir en utfordring å kunne identifisere meg med han hvis jeg ikke veit hvem han er.

I tillegg lurer jeg på hvem Astrid var. Hvordan var hun egentlig? Hvordan var forholdet deres? Å karakterisere et langt ekteskap krever mer enn å skrive at de av og til dro til Sverige og at Astrid plukka på armlenet på stolen og laga god mat. Zenz tenker at han ikke lenger husker hvordan hun så ut, men hva husker han? Hvordan ser hun ut på bilder, og hva er bildene et minne om?

Jeg vil ikke si at Kriznik skriver dårlig, for det gjør hun virkelig ikke, men den avstanden jeg opplever i teksten, mistenker jeg ikke er til tekstens beste. Jeg sier ikke at jeg ønsker en tårevåt og forferdelig trist roman om Den Store Sorgen, men hva med litt progresjon? Hva med å forsøke å skape litt engasjement hos leseren? Hva med noen endringer, noe som stikker et lite hull på det vonde? Hva med innsikt hos hovedpersonen, hva med andre følelser enn aggresjon og likegyldighet? En får på følelsen at Zenz var utrolig glad i Astrid, hvorfor husker han ikke en eneste klem, kjærtegn, kyss? Vel er det mannfolk hun skriver om, men ikke alle er helt amøbe når det kommer til å uttrykke seg.

Og med det er jeg inne på det som jeg opplever er romanens hovedproblem: jeg klarte ikke helt å slappe av da jeg leste denne boka. Ikke fordi den handler om sorg, men fordi jeg aldri klarte å gå med på at Zenz er en mann. En ordentlig mann, en troverdig mann, en jeg kjenner. Jeg synes Kriznik litt for ofte tar "billige løsninger" og skildrer en stereotypi isteden for et virkelig menneske. Jeg opplever ikke at hun gjør narr av det maskuline, men det er heller ikke så langt unna! At Zenz blir sett og skildra gjennom ei kvinne er tydelig. Det i seg sjøl gjør ikke hovedpersonen Zenz utroverdig, men det gjør lesinga problematisk. Observasjoner som Zenz gjør har jeg lett for å tilskrive forfatteren, ikke han. Det er antageligvis fordi det virker ulogisk at han skal tenke på akkurat det, da det er noe jeg vil karakterisere som typisk feminint.

Nå er det mye som kan sies til Krizniks forsvar, f.eks. at enhver sorgprosess er individuell og at det helt fint kan være akkurat sånn som Zenz har det, men jeg går ikke med på det. Jeg tror sorg er noe allment, en felles grunnleggende menneskelig erfaring, som gjør fryktelig vondt uansett hvem du er. Sånn sett kan en si at Zenz' upersonlige og uartikulerte sorg, om jeg kan kalle den det, treffer mange og gir en gjenkjennelseseffekt hos flere lesere. Men legitimerer det mangelen på språk og følelser? Gjør det Zenz virkelig og boka god? Ikke for meg.

Historia om Zenz er et typisk utsnitt fra et hverdagsmenneskes hverdagsliv. Det er en stillferdig roman, og på mange måter er den fin. Den er lettlest og uproblematisk å forstå. Mange partier er rolige og stemningsfulle. Men den kjentes ikke spesielt viktig verken under eller etter lesing. Kanskje fordi Zenz ikke er viktig i boka? Eller fordi forfatteren ikke lar meg komme helt innpå? Jeg er skuffa over mangelen på progresjon og over slutten. Ikke fordi det går som det går, og heller ikke fordi alle de uferdige historiene bare blir hengende, men fordi jeg ikke helt tror på det. Så forfatteren virkelig ingen annen utvei her? Men til gjengjeld: for meg kom det eneste spennende elementet inn helt til slutt, nemlig: har vi virkelig vært med på disse dagene, eller ikke? Hvor mye har foregått i Zenz? Men det er svært lite å bygge ei hel bok på, og jeg lar det være med spekulasjonene.

Noen slike hverdagslige utsnitt gjør seg godt i bokform, andre ikke. I Borte en vinter synes jeg det fort blir litt statisk, sjøl om den handler om det som mange skriver så lett om: stor kjærlighet og stor sorg. Jeg kan godt anbefale boka, den er stram og presis, men den engasjerte ikke meg på noen måte, annet enn mot slutten. Og jeg ville aldri gitt den til noen som er midt i en sorgprosess. Til det er den alt for upersonlig.