Fortsatt fanga av farligheten

I Det stumme rommet (1983), oppfølgeren til Huset med den blinde glassveranda (1981), blir Tora langsomt mer og mer voksen. Hun bor fortsatt i Tusenhjemmet sammen med Ingrid, men farligheten er ikke lenger til stede. Den er borte på ubestemt tid. I begynnelsen kan hun ikke helt tro det. Marerittene er voldsomme, hun våkner og er klissvåt og husker alt det skumle fra den dagen det brant. Husker hvordan hun sto på land, og så hvordan hun brått var i båten. Uten sko på. Farligheten er der, i drømmene, mer farlig en noen gang. Blåhvit og skummende. Nesten død. Nesten død!

Men så husker hun på onkel Simon. Hjertet hans som dunka tett inntil hennes. Han er trygg. Han passa på henne, gjorde han ikke? Og nå, til sommeren, er det hun som må passe på han. Som må hjelpe med stort og smått på Bekkejordet. For tante Rakel er sjuk og Simon må være aleine, lenge. Litt etter litt settes Tora fri. Hun tar seg tid til å kjenne etter, sanse, føle. Hun er lykkelig! Det er ikke lenger skummelt å komme hjem. Hun kan sove trygt. Og Ingrid tør opp! Hun og Tora utvikler et mer stabilt og godt forhold, sjøl om de fortsatt ikke snakker så mye sammen. Forfatteren skriver at Ingrid er stolt av Tora, jenta med de lange, røde flettene, sjøl om hun ikke sier det. Det virker mest som en løs påstand, men jeg tror på det likevel. Jeg vil så gjerne tro på det.

Menneskene i Tusenhjemmet sliter seg gjennom beinharde hverdager, tøffe livsvilkår og store ulykker. Ofte er det været som feier innover det vesle kystsamfunnet og tar med seg båter, den digre kaia, fiskehjellene og hele hus. Stormnatta er Tora ute, ute i lyn og torden og uvær, og hun kjenner, kanskje for første gang, at hun virkelig lever. Hun eier seg sjøl! Hun er Tora! Men stormen er en katastrofe for alle andre. Så mye er ødelagt. Så mye er tapt. Så mye må bygges opp igjen. Stumme går de sammen om det som skal gjøres. Sammen trekker de bygda videre.

Flere mennesker kommer til orde i denne boka enn i den forrige. Synsvinkelen ligger ikke så tett på Tora lenger, her er folkelivsskildringer, bygdehistorier og sladder. Både Tusenhjemmet og Været framstår som sjølstendige, små samfunn med stor variasjon i personligheter og temperamenter. Sol, Ingrid, Simon og Rakel gis god plass. De får tenke, snakke og kjenne, også når Tora ikke er til stede. Hemmelighetene deres er ikke lenger hemmelige for meg, de blir en del av det nettet med historier som Wassmo skriver fram. Men det er fortsatt Tora som sanser mest. Det er hun som lever i boka, det er hun som er virkelig. I begynnelsen var det likevel uvant at ikke forfatteren hadde et så stramt grep om Tora som sist.

Den første halvdelen av boka handler mest om Toras utvikling, og Wassmo skildrer grundig og variert om hvordan ungjenta på ulikt vis vokser. Hun gjør seg erfaringer. Kjenner skammen slippe taket. Tør å ta del i fellesskapet! Tida går i rykk og napp. Hun går på skolen, hjelper til hjemme, har en sommer på Bekkejordet. Brått er Tora konfirmert. Nesten voksen. Noen kapitler er grundige og behandler store eller små konflikter på detaljnivå. Andre kapitler gir mer et sveip, ei skildring, både av tid, sted og folk. Det kan nesten kjennes uviktig av og til, for Wassmo lar tida jobbe for seg. Det skjer lite. Det er ingen spenning eller farligheter. Det er ro. Og inni Tora er det godt å være.

Så kommer høsten. Og Tora skal til Breiland for å gå på skole. Onkel Simon betaler! De har funnet rom til henne hos ei hyggelig dame. Men farligheten rekker å komme tilbake. Rekker å rive henne ut av ro og glede. Rekker å gjøre henne til en fremmed i seg sjøl igjen. Tar fra henne kroppen. Wassmo gjør det så sårt og så ille, gjør Tora så bitteliten. Men heldigvis lar hun henne ha litt aggresjon også. Hun er virkelig mer voksen, for hun tar igjen. Men det blir så forsvinnende lite mot det store som kommer.

I resten av boka er det uroa som dominerer. Kontrastene er sterke mot den lykkelige tida hjemme i Været. På Breiland er Tora aleine. Wassmo tester henne igjen og igjen, det blir stadig verre. Pausene er små. Gledene er få. Etterhvert hadde jeg ikke lyst til å lese mer. Ville at boka skulle ende før jeg fikk vite utfallet. Ville at hun bare skulle bli ferdig med alt sammen, sette et endelig punktum, la historia om Tora ende. Jeg ville godtatt alle mulige avslutninger - bare ikke den Wassmo faktisk kommer med. Den er så fæl.

Men jeg leste ut likevel. Sjøl om det tok flere dager. Og nå ligger boka her, og jeg vil nesten ikke se på den, for jeg veit hva som står inni. Veit også at det kommer enda ei bok, historia er ikke ferdig. Jeg heier på Tora, vil så gjerne at det skal gå bra med henne, vil så gjerne at hun skal ha lange, lykkelige kvelder ute med onkel Simon og hesjinga.

Herbjørg Wassmo fortsetter å fortelle innafor det sterke universet hun har etablert. Her er det lite som er statisk eller utroverdig, boka er full av gjenkjennelige skikkelser og et par bygdeoriginaler. Menneskene karer seg igjennom det vanskelige, de drømmer, lengter og finner seg i urimeligheter. De stoler på hverandre, og de skuler på hverandre. De viser stahet og stor tilpasningsdyktighet. Boka virker sann og nær, sjøl om den er langt fra meg både i tid (femti- og sekstitallet) og sted. Og Tora, den virkelige hverdagshelten, bærer med seg følelser og tanker som til alle tider er essensielle.