Et dypdykk i destruksjonen

Fra i fjor høst og fram til nå har jeg lest en god del ny og gammel dramatikk gjennom studiene. Jeg har fått lest mange dramatikere jeg lenge har hatt lyst til å lese, enten mer av eller for første gang (som for eksempel Jon Fosse, August Strindberg og Henrik Ibsen), noen jeg ikke visste at jeg ville like å lese (som den gledelige overraskelsen Tom Stoppard og den virkningsfulle og spennende Cecilie Løveid) og noen som jeg absolutt ikke likte (da særlig Sarah Kane).

Sarah Kane (1971 - 1999) rakk å få satt opp fire teaterstykker før hun tok sitt eget liv (det siste stykket blei satt opp posthumt). Stykkene hennes er prega av svært direkte, grov tale, vold, rå overgrep, voldtekter og drap, og kan på mange måter kalles "sjokkteater" eller lignende. For en får virkelig bakoversveis før en eventuell annen reaksjon kommer, sjøl om en bare leser stykket og ikke blir utsatt for å se det. Og jeg lurer på, hva er det egentlig Sarah Kane ville med et sjokkteater? Hva ville hun oppnå? Hva skulle effekten på publikum være, bortsett fra avsky? Det er mulig jeg er treig i denne sammenhengen og ikke skjønner et veldig tydelig poeng, men for meg blir dette mest bare smakløst. Noen som har noen andre innfallsvinkler til hennes dramatikk?

Jeg har akkurat lest Phaedra's Love. På forhånd var jeg bare såvidt orientert om at Kane vakte stor oppsikt da hennes første stykke blei satt opp, og at det i flertallets (les: britisk presse) øyne var nokså brutalt og usmakelig. På mange måter bryter nemlig forfatteren helt med sjangerforventningene, og da særlig med tanke på den realistiske-naturalistiske tradisjonen etter Ibsen. Men hun bryter også med den absurde tradisjonen, samt med den postmoderne stillstanden og underliggende uroa en møter hos for eksempel Jon Fosse. Det eneste hun mer eller mindre overholder, er de klassiske idealene for tragediens tre enhenter. Og det er jo ikke så rart, i og med at hun har rappa store deler av stykket fra tidligere mesterverker; Hippolytos av Euripides, Phaedra av Seneca og Phèdre av Jean Racine.

Men hennes versjon er ikke et klassisk drama likevel, den er mer et dypdykk i vulgære fantasier som utspilles i en performance-aktig situasjon som verken har rot i fortida eller nåtida. Her er det flust med både frivillig og ufrivillig sex, voldtekstanklager, grove krenkelser, sjølmord, incest, overgrep, avkapping av kjønnsorganer, drap og lignende. Den svært frastøtende hovedpersonen Hippolytus er en alle konstant vil ha sex med (kun fordi han er kongelig?) - jeg klarer ikke å forstå hvorfor. Det er ingen logikk eller nødvendighet bak de mange seksuelle handlingene. Jeg klarer ikke å ignorere forfatterbiografien heller, uten at jeg leser den direkte inn i dette stykket; Kane sleit med kraftige depresjoner store deler av livet, var medisinert, prøvde flere ganger å ta sitt eget liv før hun lyktes, og var svært opptatt av den franske gærningen Antonin Artaud. Kan det være en sammenheng her? En intens fascinasjon for destruktive krefter, mener jeg.

Og dette skal en liksom kose seg med? Få en kunstopplevelse ut av? Utvide horisonten med, bli berørt av? Jeg kan ikke forstå det. Jeg forstår verken Kanes behov for å skrive om klassikeren Phaedra på denne måten, og jeg begriper ikke hvorfor det blir satt opp. Hva av verdi er det meninga at stykket skal formidle? At vi er så tomme og numne, så underholdningsfikserte og så blasse i huet at vi ikke klarer å fordøye anna enn svært enkle intriger, og at vi er nødt til å få det innpakka i sex og vold for å finne det interessant? At dagens menneske ikke er anna enn en vulgær og dyrisk skapning, kun med øye for seg sjøl og sin egen vellyst og tilfredsstillelse?

Jeg blir altså ganske provosert. Men også trist. Det er svært deprimerende at andre mennesker, særlig hvis det er mange mennesker, mener at vi er så primitive og ekle som det skrikes ut at vi er gjennom Phaedra's Love. Da er vi nemlig ikke mennesker mer, bare tomme, følelsesløse skall. Det er en reduksjon jeg ikke vil være med på, og det er ikke et menneskesyn jeg deler. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har sett stykket, jeg tror jeg hadde fått en følelse av ekstremt ubehag og sterk motvilje. Her hjemme kunne jeg av og til, heldigvis, lukke boka og ta ei pause. Men det skal litt til å gå fra en teaterforestilling. Likevel er jeg rimelig sikker på at jeg ville gjort det òg.