Bokserier for barn: Bøkene om Pål

Bildekilde: Samlaget

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyugivelser og størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek at vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

Hovedpersonen i bøkene om Pål er nettopp Pål, eller Max som han heter på det svenske originalspråket. Han er en artig liten kar, kanskje som oftest mot egen vilje, slik det gjerne er med barna som er mellom ett og to år. De ti bøkene i serien er på rundt 26-28 sider hver og har stort sett tekst på venstre side og bilder på høyre. Lengden er akkurat passe for en liten lesestund, og flott for barnet å bla i sjøl når det blir eldre. Hver bok omhandler en ting som Pål har, for eksempel en smokk, ei potte, ei balje, en ball. Noen ganger skjer det noe svært uventa med tingen (den blir rappa, den blir spist), andre ganger blandes noen andre inn i leiken til Pål, noen Pål ikke kan kontrollere. Av faste "kulisser" er blant anna en hund, en pus og ei and, en bil, en ball, en bamse og ei kake. Disse gir en slags forutsigbarhet i denne nye bokverdenen, og fyller barnas behov for repetisjon.

Duoen som har skapt de fine småbøkene om Pål, er ingen ringere enn radarparet Barbro Lindgren (f. 1937) og Eva Eriksson (f. 1949), som også har laga mange andre flotte bøker sammen. Det er Eriksson som illustrerer, mens Lindgren står for teksten. Og nettopp teksten er det noe spesielt med i disse bøkene. Den forrige bokserien jeg omtalte, Kanin-bøkene, utmerker seg ved å ikke ha tekst i det hele tatt, bare bilder. Også her har bildene en helt klart dominant plass, og teksten er ingen "vanlig" tekst. Som regel består den av to-fem ord per oppslag, ord som ikke danner grammatikalsk velforma setninger, men som er svært tett opptil det halvannet år gamle barnets prøvende syntaks. Eksempel fra de fire første oppslagene i Max potta (utgitt i 1986): "Titta Max - Titta Max potta - Max vill inte sitta pottan - DUMMA POTTAN!".

At teksten i boka er forma slik som barn faktisk prater, er en styrke. Forfatteren tar barna på alvor, går rett inn i deres hverdag, rett inn på deres nivå, og stimulerer gjennom sin tilpasning både barnets språk, dets fantasi og humor. Illustrasjonene viser et rolig og gjenkjennelig miljø, med få ting på hvert oppslag. Orda som brukes i teksten er navn på tinga vi ser på bildene og beskrivelser av enkelte viljeshandlinger - for eksempel at Pål ikke vil sitte på potta, men at hunden vil (mer korrekt er vel at Pål vil at hunden skal sitte på potta). Men ofte taler bildene sterkt aleine, som når Max roper: DUMMA POTTAN! Da brøler han ned i potta og hytter sint med neven. Eller guttens ansiktsuttrykk på siste oppslag - ubeskrivelig! Gjennom denne flotte dynamikken mellom tekst og bilde får barnet øve på ulike begreper: barnet ser bildet av tingen, hører ordet, ser bruken illustrert - gjenstanden blir konkretisert som i ei pekebok, men får en ekstra dimensjon gjennom Påls utradisjonelle påfunn. Og barnet slipper å bli forstyrra av bøying, preposisjoner, determinativer, adverb og lignende. Ro i bilder og ro i tekst går hand i hand, og barnet får konsentrere seg om fortellinga om Pål - enkle, varme og spennende fortellinger med ei lita knute på tråden og en sannsynlig løsning.

Men mange er uenige i dette. Mange mener språket i bøkene om Pål er eller nærmer seg babyspråk, og slik dulling skal vi vel ikke holde på med? Er det ikke best for barna å lære at det heter kylling og geitebukk med en gang, ikke pip-pip og bæ? Å nekte å møte barnet på halvveien synes jeg er ganske kjipt gjort av oss voksne. Ved å introdusere bøkene om Pål, viser vi at vi forstår og respekterer barnets språklige utprøving - for det er jo nettopp det det er! Bevisst bruk av bøkene fra de voksnes side kan i mange tilfeller være lurt: ved de første gjennomlesningene trenger en ikke lese det som står, bare se på bildene sammen. Etter at barnet har blitt kjent med de sjarmerende illustrasjonene, kan den voksne lese teksten. Og når barnet avanserer språklig, kan en bygge ut historiene med nye detaljer, nye ord. Slik får en ei barnebokserie som barnet kan følge lenge, og som en blir glad i.

Som småbarnsbøker er serien om Pål noe av det beste som er utgitt. Barna kjenner seg igjen i situasjonene og reaksjonene - og ler med Pål for eksempel når han dasker anda (Max napp, 1994), bader alle tinga sine (Max balja, 1982) eller leiker med ballen (Max boll, 1982). Historiene er formidla med varme og omsorg, både for hovedpersonen og leseren, det er aldri snakk om å gjøre narr av barnet, men å oppleve sammen med barnet, i barnets tempo og på dets egne premisser. Men sammenligna med Kanin-bøkene, mangler serien om Pål evnen til å berøre på samme måte. Kanskje teksten, enda så knapp den er, kommer litt i veien? Bøkene underholder, men tar ikke tak i det såre, som Lena Anderson (f. 1939) gjør så flott, kun gjennom illustrasjonene. Nivåforskjell til tross, bøkene er likevel virkelig verdt å lese.

Men begge disse svenske barnebokseriene blir vanskjøtta her til lands, og Samlaget, som er ansvarlige for Pål, har ikke sørga for å holde serien tilgjengelig. Det er veldig leit. Nå er det virkelig på tide med en ny runde med Pål! Inntil videre fins bøkene heldigvis på svensk og engelsk. Jeg har lest både svenske og norske utgaver av bøkene om Pål. Omtalen er basert på fem av ti bøker i serien (her på svensk): Max balja, Max boll, Max dockvagn (1986), Max napp og Max potta.