Dager i stillhetens historie

Bildekilde:
Aschehoug

I uka som har gått har jeg, sammen med Melusine, lest romanen Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm (f. 1963). Boka kom på Aschehoug forlag i 2011 og blei forfatterens endelige gjennombrudd i både Norge og de nærmeste grannelanda. I tillegg til den norske Kritikerprisen mottok forfatteren også Nordisk Råds Litteraturpris for 2012, og boka er så langt oversatt til elleve språk. Dager i stillhetens historie høsta også unison kritikerjubel - noe som forøvrig ikke er første gang for Lindstrøm. Men denne gangen fikk hun den oppmerksomheten hun virkelig fortjener.

Jeg har tidligere lest novellesamlinga Gjestene fra 2007, og her er Lindstrøm rett og slett imponerende. Verket er bunnsolid fra ende til annen, det er svært strukturert og bevisst komponert, språklig sterkt og tematisk engasjerende. Lista lå derfor høyt da jeg begynte å lese Dager i stillhetens historie for noen dager sia. Men allerede nokså tidlig blei det klart at jeg måtte hente fram de samme superlativene denne gangen også. Lindstrøm har tatt med seg det beste fra sin særprega novellekunst over i lengre prosa, og det fungerer veldig bra. Teksten er tett og trykkende, språket helt dempa, nesten stille. I så måte er det ikke samsvar mellom tekst og tematikk i romanen, men det vakre i utførelsen ligger nettopp i at forfatteren makter å fortelle om disse viktige tingene på en så lavmælt og udramatisk måte. I kontrast med dette innlegget, bruker Lindstrøm heller få superlativer. Isteden er hun, gjennom sin godt voksne hovedperson Eva, insisterende og nådeløs.

Det er som nevnt Eva som er bokas hovedperson, og hun forteller til oss i førsteperson.
Vi får kun bruddstykker av hennes historie, hun velger seg ut hendelser hun finner viktige, eller kanskje de egentlig ikke er det, men hun har tenkt mye på dem likevel. Eva hopper att og fram i tid, og leserens oppgave er i stor grad å pusle sammen de mange flika med informasjon til ei kronologisk fortelling. Like viktig som Eva er også ektemannen Simon, en mann som er over ti år eldre enn henne og som bærer på sin egen historie. Eva beretter også den for oss lesere. Gjennom deres personlige og felles historier får vi innsikt i et samliv prega av smertefulle fortielser, punkter i livet som synes å definere dem som mennesker og som skaker grunnsteinene i både deres identitet og ekteskap mange tiår seinere at hendelsene fant sted.

Dager i stillhetens historie er den første romanen på lenge jeg synes det er vanskelig å skrive om. Det er nok fordi den er så tett og kompleks, og utfordrende å gripe an uten å avsløre for mye. Sjøl å skulle skrive kort om bokas tematikk eller handling synes jeg er ugreit. Kanskje fordi jeg fortsatt er i boka, tenker med Eva, som Eva. Kanskje fordi jeg fortsatt grubler på hva jeg egentlig er blitt fortalt - samtidig som det står strålende klart for meg. Det er disse to menneskene, Eva og Simon. De har levd sammen hele livet, de elsker hverandre, men på mange måter makter de ikke å leve sammen lenger. Likevel er det ikke spor av uvilje hos noen av dem. Men tausheten, fortielsen, fortrengelsen, ødelegger alt. Ekteskapet smuldrer opp innenfra, og individene i det skrumper inn. Og dette er bare en brøkdel - enda har jeg ikke nevnt noe om Eva og Simon.

Romanen er intens, noen ganger nesten invaderende. Åpninga er et godt eksempel. Måten Lindstrøm forteller på, om denne fremmede, inntrengeren, om episoden, er et anslag for hele romanen. Episoden dirrer igjennom hele boka, er frampek og trussel, er et punkt Eva til stadighet kretser rundt, og det gjør jeg som leser også. Den uartikulerte angsten, den uskildra panikken - jeg føler meg som en emosjonell svamp der jeg tar til meg hver setning og kjenner at mitt eget hjerte dunker av frykt og fortvilelse. Her fra side 9:

     Jeg tror vi begge snudde oss samtidig som det skjedde. Greta som klatrer opp på en av spisebordsstolene, kanskje i et forsøk på å trøste babyen som har begynt å gråte. Hun drar den lette bagen mot seg, stolen vipper, og det er bare så vidt hun ikke river med seg bagen i fallet. Greta hyler, tar seg til beinet og skriker. Babyen blir redd og skriker enda høyere. Jeg trøster Greta, holder henne inntil meg, kjenner på skinneleggen hennes som har fått en hissig rød flekk. Jeg løfter ned bagen. Jeg glemmer ham, glemmer at han står der rett bak meg.
     Og da jeg snur meg, gjør han ikke det.

Særlig de kapitlene og scenene som omhandler mor og barn er direkte smertefulle å lese. Lindstrøm går rett til kjerna av hendelsene, problemene, er usentimental og ubarmhjertig, hun skriver rett ut, forklarer ingenting. Jeg føler meg nærmest som en etterlatt etterpå, som en pårørende etter en alvorlig ulykke. Jeg er vitne til noe fælt, og kan ikke gripe inn, kan ikke påvirke, kan ikke rope ut og stanse alt sammen. Det er grusomt, og det er forferdelig å kjenne teksten på seg, kjenne hvor hardt den trykker. Lindstrøms prosa er enestående og urovekkende på samme tid.

Dager i stillhetens historie er en talende tittel. Romanen handler om stillhet, sjølvalgt stillhet, tvungen stillhet, stillhet fordi en ikke kan, eller vil, noe annet. Om å sitte helt fast i det tause. Om å forsøke å bryte seg ut. Og like mye om ulike former for stillhet. Om hendelsene som ligger bak, det vi ikke vil snakke om, om følelsene som er knytta til hendelsene, som vi legger lokk på, fortier, fortrenger. Og hvordan det ikke går. Både Eva og Simon har lange kamper med seg sjøl - i taushet. De vil ikke fortelle, vil ikke kjenne etter en gang til, vil ikke, kan ikke, gjenoppleve. Men historiene presser seg fram likevel, hjemsøker ekteskapet, kverner i hodet, i hjertet. De er sinte, de er skamfulle, de føler skyld. Men kanskje mest av alt føler de noe annet, noe verre, noe som ikke forsvinner. Når noen blir borte, er stillheten etterpå mest iørefallende. Og i stillheten ruver sorgen.