søndag 14. juli 2013

Dager i stillhetens historie

Bildekilde:
Aschehoug
I uka som har gått har jeg, sammen med Melusine, lest romanen Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm (f. 1963). Boka kom på Aschehoug forlag i 2011 og blei forfatterens endelige gjennombrudd i både Norge og de nærmeste grannelanda. I tillegg til den norske Kritikerprisen mottok forfatteren også Nordisk Råds Litteraturpris for 2012, og boka er så langt oversatt til elleve språk. Dager i stillhetens historie høsta også unison kritikerjubel - noe som forøvrig ikke er første gang for Lindstrøm. Men denne gangen fikk hun den oppmerksomheten hun virkelig fortjener.

Jeg har tidligere lest novellesamlinga Gjestene fra 2007, og her er Lindstrøm rett og slett imponerende. Verket er bunnsolid fra ende til annen, det er svært strukturert og bevisst komponert, språklig sterkt og tematisk engasjerende. Lista lå derfor høyt da jeg begynte å lese Dager i stillhetens historie for noen dager sia. Men allerede nokså tidlig blei det klart at jeg måtte hente fram de samme superlativene denne gangen også. Lindstrøm har tatt med seg det beste fra sin særprega novellekunst over i lengre prosa, og det fungerer veldig bra. Teksten er tett og trykkende, språket helt dempa, nesten stille. I så måte er det ikke samsvar mellom tekst og tematikk i romanen, men det vakre i utførelsen ligger nettopp i at forfatteren makter å fortelle om disse viktige tingene på en så lavmælt og udramatisk måte. I kontrast med dette innlegget, bruker Lindstrøm heller få superlativer. Isteden er hun, gjennom sin godt voksne hovedperson Eva, insisterende og nådeløs.

Det er som nevnt Eva som er bokas hovedperson, og hun forteller til oss i førsteperson.
Vi får kun bruddstykker av hennes historie, hun velger seg ut hendelser hun finner viktige, eller kanskje de egentlig ikke er det, men hun har tenkt mye på dem likevel. Eva hopper att og fram i tid, og leserens oppgave er i stor grad å pusle sammen de mange flika med informasjon til ei kronologisk fortelling. Like viktig som Eva er også ektemannen Simon, en mann som er over ti år eldre enn henne og som bærer på sin egen historie. Eva beretter også den for oss lesere. Gjennom deres personlige og felles historier får vi innsikt i et samliv prega av smertefulle fortielser, punkter i livet som synes å definere dem som mennesker og som skaker grunnsteinene i både deres identitet og ekteskap mange tiår seinere at hendelsene fant sted.

Dager i stillhetens historie er den første romanen på lenge jeg synes det er vanskelig å skrive om. Det er nok fordi den er så tett og kompleks, og utfordrende å gripe an uten å avsløre for mye. Sjøl å skulle skrive kort om bokas tematikk eller handling synes jeg er ugreit. Kanskje fordi jeg fortsatt er i boka, tenker med Eva, som Eva. Kanskje fordi jeg fortsatt grubler på hva jeg egentlig er blitt fortalt - samtidig som det står strålende klart for meg. Det er disse to menneskene, Eva og Simon. De har levd sammen hele livet, de elsker hverandre, men på mange måter makter de ikke å leve sammen lenger. Likevel er det ikke spor av uvilje hos noen av dem. Men tausheten, fortielsen, fortrengelsen, ødelegger alt. Ekteskapet smuldrer opp innenfra, og individene i det skrumper inn. Og dette er bare en brøkdel - enda har jeg ikke nevnt noe om Eva og Simon.

Romanen er intens, noen ganger nesten invaderende. Åpninga er et godt eksempel. Måten Lindstrøm forteller på, om denne fremmede, inntrengeren, om episoden, er et anslag for hele romanen. Episoden dirrer igjennom hele boka, er frampek og trussel, er et punkt Eva til stadighet kretser rundt, og det gjør jeg som leser også. Den uartikulerte angsten, den uskildra panikken - jeg føler meg som en emosjonell svamp der jeg tar til meg hver setning og kjenner at mitt eget hjerte dunker av frykt og fortvilelse. Her fra side 9:

     Jeg tror vi begge snudde oss samtidig som det skjedde. Greta som klatrer opp på en av spisebordsstolene, kanskje i et forsøk på å trøste babyen som har begynt å gråte. Hun drar den lette bagen mot seg, stolen vipper, og det er bare så vidt hun ikke river med seg bagen i fallet. Greta hyler, tar seg til beinet og skriker. Babyen blir redd og skriker enda høyere. Jeg trøster Greta, holder henne inntil meg, kjenner på skinneleggen hennes som har fått en hissig rød flekk. Jeg løfter ned bagen. Jeg glemmer ham, glemmer at han står der rett bak meg.
     Og da jeg snur meg, gjør han ikke det.

Særlig de kapitlene og scenene som omhandler mor og barn er direkte smertefulle å lese. Lindstrøm går rett til kjerna av hendelsene, problemene, er usentimental og ubarmhjertig, hun skriver rett ut, forklarer ingenting. Jeg føler meg nærmest som en etterlatt etterpå, som en pårørende etter en alvorlig ulykke. Jeg er vitne til noe fælt, og kan ikke gripe inn, kan ikke påvirke, kan ikke rope ut og stanse alt sammen. Det er grusomt, og det er forferdelig å kjenne teksten på seg, kjenne hvor hardt den trykker. Lindstrøms prosa er enestående og urovekkende på samme tid.

Dager i stillhetens historie er en talende tittel. Romanen handler om stillhet, sjølvalgt stillhet, tvungen stillhet, stillhet fordi en ikke kan, eller vil, noe annet. Om å sitte helt fast i det tause. Om å forsøke å bryte seg ut. Og like mye om ulike former for stillhet. Om hendelsene som ligger bak, det vi ikke vil snakke om, om følelsene som er knytta til hendelsene, som vi legger lokk på, fortier, fortrenger. Og hvordan det ikke går. Både Eva og Simon har lange kamper med seg sjøl - i taushet. De vil ikke fortelle, vil ikke kjenne etter en gang til, vil ikke, kan ikke, gjenoppleve. Men historiene presser seg fram likevel, hjemsøker ekteskapet, kverner i hodet, i hjertet. De er sinte, de er skamfulle, de føler skyld. Men kanskje mest av alt føler de noe annet, noe verre, noe som ikke forsvinner. Når noen blir borte, er stillheten etterpå mest iørefallende. Og i stillheten ruver sorgen.

11 kommentarer:

  1. Jeg har hatt denne liggende på vent lenge, nettopp fordi jeg gjettet at den var like sterk som du beskriver. Må være i et bestemt humør for å ta meg seg den følelsen til sengs. Men kanskje leser jeg den engang på kafe i solen.
    Tror ikke det blir så lenge til eller -)

    SvarSlett
    Svar
    1. Den er sterk, ja. Men den kan virkelig anbefales! Håper du tar deg tid en gang du er i rett humør - jeg holder en knapp på kafé i sola;)

      Slett
  2. Godt skrevet (og det er ikke utelukkende fordi jeg er enig, men fordi du har favnet om det vesentlige i romanen)! Du har rett i at det ikke er samsvar mellom tekst og tematikk når det gjelder drama, men nettopp det udramatiske i skrivestilen gjør lesingen dramatisk. Ja, for jeg leste leste leste, bladde og bladde og hadde egentlig ikke trodd boken skulle ta så kort tid selv om den ikke hadde så mange sider (til sammenligning leses Ahern-boken fortere enn svint og omtale kommer før en vet ordet av det). Det skyldes nok det dempede, stille og språket, men samtidig som du sier; insisterende og nådeløs.

    Når jeg leser det du har skrevet var det som å være i boken igjen! Om stillheten, som kan fortone seg så forskjellig, ulike former for stillhet. Dette er en roman som vil følge meg lenge. Og forhåpentligvis aldri slippe taket! Og så er det Eva. Som forteller om Simons taushet, om fortiden, men hennes egen sorg får vi bare brøkdeler av. Og det er her det ligger; teksten er ikke kronologisk, den drives frem av indre monolog og munner til slutt ut i en slags erkjennelse.

    At du på forhånd likte novellesamlingen "Gjestene" så godt, gjør at jeg setter denne opp på leselisten :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig kommentar, Melusine! Jeg må innrømme at jeg brukte nokså lang tid på boka, sjøl om prosaen er motstandsløs. Jeg trengte pauser, den var så intens. Jeg la den fra meg, tenkte på det jeg akkurat hadde lest, leste det en gang til. Det er som om romanen favner mer for hver gang jeg tenker på det.

      Blir spennende å lese hva du synes om "Gjestene":)

      Slett
    2. Jeg kjenner meg godt igjen i det du sier om at romanen favner mer for hver gang du tenker på det, og at den var intens. Interessant egentlig, at en bok som omhandler stillhet kan være så intens.

      Slett
    3. Ja, det er et skikkelig paradoks. Det er kanskje også derfor den er så god. Stillest vann har dypest grunn, er det jo noe som heter. Synes uansett at Lindstrøm kan være veldig fornøyd med verket!

      Slett
    4. Godt sagt! Jeg gleder meg til å lese med av Lindstrøm :)

      Slett
  3. Gode damer! Ja, "Dager i stillhetens historie" gjør inntrykk. Kanskje, som dere skriver, fordi formen er avdempa og innholdet opprivende, eller kanskje fordi teksten, som flyter jevnt avslører at den er kjempa fram, at ingenting kommer lett, verken liv eller litteratur. Jeg liker godt forkledd litteratur, særlig typen "ulv i fåreklær", den som først framstår som enkel og ukomplisert, før det åpner seg ei råk i teksten, og jeg som leser kjenner hva som står på spill, både for tekst, forfatter og karakterer i universet - og for meg! Å stå på kanten og se ned i det svarte og drivende er angstfylt, men også livgivende. Brått erkjenner jeg at jeg lever, er på de levendes side og blir fylt av takknemlighet. Det er kanskje det som kalles katharsis i drama - og litteraturteorien, den renselsen som gir ny kraft.
    Trudelutt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg opplever ikke at innholdet i boka er kjempa fram, men kanskje jeg ikke har lest nøye nok? "Dager i stillhetens historie" er så velkomponert, stram og knapp at jeg tenker at forfatteren har hatt stor kontroll hele veien, hun veit hvor teksten skal, veit hvilke virkemidler hun skal ta i bruk og hvordan hun skal bruke dem. Men det blir igrunn bare spekulasjoner, den som veit sannheten, er vel Lindstrøm sjøl. Hadde vært interessant å vite.

      Det du skildrer forbinder jeg mer med forfattere som Per Olov Enquist. Lindstrøm er jo ikke helt ulik, og jeg skal vedgå at intensiteten er noe av den samme. Hmm, kanskje du har rett likevel, sjøl om jeg ikke synes boka er forkledd. Nye perspektiver og ny kraft gir den uansett!

      Slett
  4. Hei igjen, jeg mente ikke kjempa fram, som med sverdslag, men med anstrengelse. Mitt inntrykk, (ja, det er bare et inntrykk og bare Lindstrøm veit) er at forfatteren har lytta seg fram i teksten, lente seg inntil orda, og med store anstrengelser har hun funnet fram til historien. Det er fordi jeg opplever at teksten mister energi på enkelte steder, den renner ut i ingenting og jeg tenker at her kunne det vært kutta, men så henter den seg inn igjen og da opplever jeg at forfatteren får tak i noe viktig og at hun følger den tråden på en undersøkende, lyttende måte. Denne historien har blitt til underveis, tror jeg. At teksten er gjennomarbeida, ja, men stålkontroll? nei. Men det er bare min lesning, og jeg sier ikke at du har lest mer overflatisk enn meg, slett ikke, men ulike plan av teksten opptar oss, fornemmelser treffer oss så forskjellig, ikke bare avhengig av tekstkompetanse og litterær følsomhet, men også dagsform, vær, mental beredskap, erfaring og livssyn. Jeg kan i hvert fall ikke lese alle bøker alle dager! I hvert fall ikke hvis jeg skal yte boka rettferdighet og stille med åpent sinn.
    Trudelutt

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror også hun har lytta til teksten, men at hun også hele tida har visst hvor historia skal hen. Derfor mener jeg at hun har hatt kontroll. Jeg er enig i at teksten mister energi innimellom, men det er fint, synes jeg. Det blir hvilepunkter. Tekststykkene skal jo avspeile Evas indre liv, og hun kan jo ikke bare gå rundt å tenke på episoden, egen forhistorie, Marija og Simon? De trivielle avsnittene gjør teksten mer helhetlig og realistisk for meg.

      Du har sjølsagt rett i at ulike plan av teksten opptar oss, sånn er det jo alltid. Det er egentlig en veldig fin måte å forklare hvorfor en kan få så totalt ulike leseropplevelser på - i tillegg til alt det andre som du nevner. Jeg er glad jeg ikke arbeider som bokanmelder! Da må en legge en del av følsomheten og åpenheten til side, tror jeg, og av og til lese feil bok til feil tid, og likevel rose forfatteren for f.eks. det tekniske, som en jo kan se. Å skille mellom svikt i egen lesing og svikt i forfatterhåndverket er vanskelig.

      Slett