Kort & godt: Året

Bildekilde: Bokelskere

Oppå kommoden, inni en litt for stor haug med konferansepass, hårstrikker, kvitteringer og reine klær som har blitt liggende litt for lenge, fant jeg plutselig denne lille boka. Misforstå meg rett, jeg har verken tatt den eller blitt dement, den er ærlig kjøpt og har kun blitt litt glemt etter en jobbreise, da den var med, men ikke blei lest allikevel. Tanken var å ta den med ned i ulesthylla igjen, men en dag tidlig i høst da jeg rydda oppå kommoden, fant jeg den, og så leste jeg den.

Jeg har kun lest ei bok av Tomas Espedal (f. 1961) tidligere, Imot kunsten fra 2009. Den likte jeg godt, og derfor hadde jeg egentlig ei forventning om at denne skulle være like bra. Men det er den ikke. 

Utapå er boka knallgul og glad, inni er den sutrete og stusselig. Ja, Espedal har et poetisk språk, noe som understrekes av at hele romanen har et lyrisk oppsett, slik at en tvinges til å lese saktere (og ganske stakkato). Ja, han skriver fint og sårt om kjærlighet og lengsel og en altoppslukende kjærlighetssorg. Ja, han makter å kombinere sin egen nåtidige vandring og rangel i det italienske landskapet med Petrarcas (1304-1374) liv og diktning i samme landskap, slik at hans eget nokså skrinne verk får stor klangbunn. Men like fullt blir det sutrete og stusselig. 

For hvor lenge kan en hovedperson gå omkring og lengte og savne, sørge og snørre og tyte? Hvor lenge kan en la være å fylle livet med nytt innhold? Hvor lenge skal en leser finne seg i surr, fyll, desperasjon og klamme skildringer av jeg-personens manglende liv og erindringer om et sexliv, om det er i et aldri så vakkert språk? Ikke det siste der, da, det var mye mer trivielt og uinteressant og absolutt ikke nødvendig, men ellers. Jeg kjenner i alle fall at 206 små sider er for mye for meg - desperasjonen vil liksom ingen ende ta, og det bikker over og blir alt for kleint.

Hva som helst blir ikke sant av at det gjentas, og at den som skriver er insisterende. Og hva som helst blir ikke bra av å bli satt opp som et dikt heller. Verst er kanskje enkeltsetningene på side 103-116. De står aleine, med ei blankelinje før og etter, og påberoper seg en slags poetisk rett eller evigvarende sannhet. Setninga etter er ofte noe som enten fortsetter eller bryter med den tidligere setninga. Slik skapes en slags friksjon, men bare en slags. For dette forsetter, side eller side. Og også her blir det for mye. Det kan se ut til at uttrykket "kill your darlings" ikke gjaldt her.

På en måte lurer jeg på hva Espedal egentlig vil si med denne boka. På en annen måte synes jeg det er ganske greit at det fins ei bok om sønderknuste, desperate mannfolk som tyter også. Det har lenge vært såkalt typisk søtladen kvinnelitteratur å velte seg i egne følelser på denne måten. Men å forhøye Espedal slik kritikerne gjør, som kaller denne vesle boka en "kompleks tekstvev" og "litteratur på sitt ypperste", samt at de påstår at Espedal er "blant de store i norsk samtidslitteratur" og at en "blir et bedre menneske av å lese Tomas Espedal", det er rett ut ignorant og ekstremt provoserende med tanke på alle kvinner som har skrevet sterke og unike tekster om det samme temaet tidligere. Nei, dette er ei bok om en mann som surrer rundt og depper fordi livet hans ikke blei som forventa og fordi kvinna han elsker gikk ifra han. Han kan gjerne få samme svar som menn til alle tider har gitt kvinner: Ta deg sammen.