Stiklingen

Bildekilde: Bokelskere

Vi har alle våre livsprosjekter. Noen grubler mye over prosjektet, innholdet og meninga, altså selve livet. Andre ikke. Noen finner raskt sin egen vei, andre strever lenge, går i ring, står i stampe. Noen får til dette livet mest uten å tenke, mens andre klarer ikke å gjøre noe som helst bortsett fra å tenke. Og genene våre, det vi kommer fra, familien vi vokser opp i, nabolaget, byen og landet, kulturen vi er en del av, språket vi bruker, tilfeldige hendelser, våre erfaringer og opplevelser, og ikke minst motstanden vi får, preger oss. Alltid ulikt, alltid en annen i dag enn i går, alltid i bevegelse, sjøl om vi kan oppleve at vi står så forferdelig stille. Så stille at vi nesten kan se rosa der den folder seg ut foran oss, kronblad for kronblad, som om det var en veldig varm dag, og rosa bare måtte blomstre akkurat nå.

Når vi blir kjent med Lobbi, som egentlig heter Arnljótur Thórir, er det kaldt. Det er snø, vi er på Island, drivhuset huser rosestiklingene han skal ta med seg. Inne i huset er pappa og broren Jósef. Et siste hjemmelaga måltid venter før Lobbi kan dra: Fisk vendt i kavring, grønn karrisaus og kakaosuppe. Pappa forsøker å lage det slik det står i oppskriftsboka etter mamma. Men det blir ikke helt slik. Og ingen av dem er spesielt flinke til å lage mat, så det er ikke spesielt velsmakende heller. Men spise sammen, det skal de. Før Lobbi skal vekk fra alt sammen, fra familien, bygda, ja, hele Island.

Lobbi er usikker på mye, men han veit at han vil vekk. Han veit at han vil jobbe med hage også, særlig med roser. Han vil det så sterkt at han faktisk allerede har fått jobb som gartner i en klosterhage langt sør i Europa. Det er dit han skal. Pappa mener han bør studere. Men nå som Lobbi er 22 år og attpåtil far ved et uhell, kan han da i det minste bestemme framtida si sjøl? Dra gjør han, i alle fall, og etter ei turbulent reise med flere omveier og hindringer, kommer han dit han skal være. Og han faller til ro der i landsbyen, med klosteret og kirken og et lite rom, i et stille liv med tydelige rammer og gode rutiner. Et liv som preges av å rydde opp i kaoset i klosterhagen, planlegge hvordan hagen skal se ut, flytte busker og planter, klippe ned, plante, stelle, vedlikeholde. Og slik går det, helt til hans tidligere islandske liv plutselig banker på døra, og Lobbi må gjøre om på alt. Hva er egentlig viktigst, fortida eller framtida? Lobbis egne valg på vegne av seg sjøl, eller valg på vegne av flere? Å stelle med rosene eller å lage gode middager?

Det er få bøker som har truffet meg slik Stiklingen har gjort, denne nydelige, stille romanen skrevet av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Boka kom på islandsk i 2007 under tittelen Afleggjarinn, og er hennes tredje roman. Den blei et stort gjennombrudd for forfatteren, og sikra henne en nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris i 2009. I 2018 mottok hun faktisk prisen for romanen Arr, som kom i 2016, men den har jeg ikke lest. Ennå.

Fortellinga om Lobbi, som på mange måter er samla og viljesterk, og på andre måter er usikker og ensom, er et rørende, vart, varmt og stillferdig portrett av en ung mann som kanskje ikke går en helt vanlig vei for å finne seg sjøl og oppdage sitt livsprosjekt. Delvis har han jo staka ut en kurs fra han var liten: Han har alltid likt å stelle med plantene i drivhuset sammen med mamma. Men når mamma ikke er der lenger, drivhuset forfaller, faren mener han bør studere og det er tvilsomt om rosene i det hele tatt vil overleve ferden ned til et sted sør i Europa, så er det ikke så lett å ha troa. I et poetisk og presist språk skriver Ólafsdóttir fram Lobbis tanker og tvil, nøling og handlinger, og skildrer en nesten umerkelig glidning i Lobbi gjennom romanen - fra avstengt til åpen.

Lobbi er en sympatisk hovedperson. Han er konkret og etterrettelig, sanselig og våken, og han tar ingenting for gitt. Han undrer seg over menneskene han møter, prøver seg nølende fram i det fremmede språket og tar imot munker med filminteresser og velmenende naboer med samme stoiske ro. Det er noe barnlig over Lobbi, særlig i begynnelsen, og noe naivt over hans måte å være i verden på. Som om verden alltid vil være slik han ser og opplever den. Som om noe annet, som drivhus med knuste ruter og døde mødre, ikke lenger fins. 

Over de 266 boksidene rekker vi å bli svært glad i Lobbi, og det han formidler til oss i førsteperson, stødig og rolig. Lobbi ser og oppdager, eller gjenoppdager, og i den plutselige konfrontasjonen med sitt liv på Island oppdager han også seg sjøl, hva han får til og hvem han faktisk kan være. Det er et rørende portrett av en ung mann, eller snarere en gutt som blir mann gjennom ei noe uvanlig dannelsesreise. Jeg skal heller ikke legge skjul på at det er et følsomt og ganske trist portrett. For ikke alt i historia er like rosenrødt og idyllisk som på forsida. Slik blir boka både vond og vakker på samme tid.

Boka består av 77 kapitler. Disse er, med få unntak, ganske korte, slik at en kan lese romanen som en rekke små tablåer eller scener satt etter hverandre. I disse tablåene beveger Lobbi seg, litt stakkato først, deretter mer og mer glidende, og det er som om vi betrakter han gjennom et titteskapsteater, som om vi sitter i leiligheten på den andre sida av gata og ser rett inn i hans liv. Og vi ser bare akkurat det som kommer til syne i vinduene. Noe forblir på utsida, verken skjult eller glemt, men bare ikke viktig eller i synsfeltet vårt. Det vi trenger å se, henter Ólafsdóttir fram i lyset. Hun snur og vender på det og viser oss hva som er relevant, uten å si det rett ut.

Romanen har en veldig flott grunnstruktur og en fin oppbygning, med vekslinger mellom det praktiske og konkrete på den ene sida, og det mer følelsesmessige og usikre på den andre. Det hele er svært stillferdig, men absolutt ikke uten intensitet. Det er bare ikke hektisk og masete med ytre, handlingsdrevet spenning - her befinner vi oss nesten hele tida på det indre planet, og det er den indre spenninga som er viktig. Alt er gjennomført, som om vi er i en særegen, stemningsfull verden, litt på sida av vår verden, men likevel en del av vår verden. Videre benytter forfatteren en symbolikk som i aller største grad passer godt sammen med det poetiske språket og viktige gjenstander i romanen. Her tenker jeg naturligvis på alt av planter, som Lobbi kan mye om og snakker om. Det nevnes gress, lyng, urter, busker og spesielt roser, disse nydelige rosene, stiklingene han har med seg fra moras drivhus. Det viser seg at stiklingene trives der sør, slik Lobbi også trives. Han trengte bare litt luft, sol og frihet for å virkelig komme i gang med sitt livsprosjekt.

Boka om Lobbi er en roman med mye luft og godt med pauser. Forfatteren inviterer leseren med inn i et spesielt univers, der tida nesten er ikkeeksisterende, både på det fiktive planet og for leseren, og der moderne teknologi er fullstendig fraværende. Det var en absolutt fryd å lese, og bare sanse og være sammen med Lobbi. Ólafsdóttir makter det få forfattere klarer like godt: Hun skaper rett og slett en følelse av å oppleve noe større enn en sjøl, noe jeg strever med å sette ord på, noe som er litt magisk. Og slike leseropplevelser sitter lenge i kropp og sinn.