Favorittbøker: R

Jeg var overbevist om at det eksisterte svært mange favorittalternativer med tittel som starter på bokstaven R. Og det gjør det sikkert også, men jeg har bare fem her hjemme hos meg. Likevel var det absolutt ingen tvil om hva det skulle og måtte bli.

Bildekilde: Bokelskere

Rikka Gan

Ragnhild Theodora Jølsens (1875-1908) litterære univers er helt enestående i norsk sammenheng. Hun viderefører den gotiske arven fra britisk litteratur, men med mindre romantikk og mer symbolikk enn søstrene Brontë (Anne 1820-1849, Emily 1818-1848 og Charlotte 1816-1855), og minst like grufullt som Mary Wollstonecraft Shelleys (1797-1851) Frankenstein fra 1818. Og blant hennes verker, er Rikka Gan (1904) det fremste eksempelet, både på gotisk naturalisme og fremragende komposisjon.

Rikka Gan er lagt hundre år tilbake i tid fra skrivetidspunktet, og vi befinner oss på en gammel slektsgård i skogtraktene rundt Enebakk, ikke langt fra der forfatteren sjøl vokste opp. Stedet er bygd opp av fru Brynhilda for mange generasjoner sida, men etterkommerne hennes måtte av uklare årsaker rømme fra morsgården. De vokser opp i traktene rundt Gan og blir ei slekt med sterke kvinner og svake menn, kvinner som veit hemmeligheter om gården og fru Brynhilda. Men inn på Gan kommer de ikke. Ikke før gården blir kjøpt opp og bestyreren blir Jon Torsen.

Men det er ikke mye fart i Jon Torsen. Han er en tafatt og sjukelig fyr, som verken kan jordbruk eller skogbruk eller noe anna. Jammen bra at kona til Jon, Fernanda, og søstera hans, Rikka, kan ordne opp. Så er det også de som bestemmer til både hverdags og fest, og det er de som har beprata Mattias Aga i byen og overbevist han om at Jon var den rette mannen for stillinga. Det var det de måtte, for å overleve. Aga går med på å la Jon være bestyrer og ha bruksrett. Bare synd at Mattias Aga også mener at han har bruksrett - på Rikka.  

Den gamle gården skildres som ei dyster og gretten gyger. Hun knaker og braker i takt med husets befolkning og det som skjer med dem. Men på høylys dag lukker hun seg inne så ikke en gang sola kan skinne og gnistre i vinduer og på takstein. Heller gnistrer hun i mørket, når skyggene er djupe og lange. Da slipper hun løs stemmer og sus. Frampekene i Rikka Gan er mange. Og med å følge med på slike besjelinger kan en få tilgang til både et annet nivå i teksten, samt djupere innsikt i den symbolsfæren Jølsen befatter seg med. 

Med effektive setninger, symboler og leik, ruller denne korte romanen i gang. Språket er kan hende noe gammelmodig, men velklingende, presist og overhodet ikke vanskelig å forstå. Dialogene er lette og mange, men en må ikke la seg lure og lese for fort, da går en glipp av viktig informasjon. For Jølsen skriver ikke fullt ut alt som skjer. Hun nøyer seg med å hinte, antyde, lage små lommer i teksten der personene kan agere, hun lar dem liste, snike og spøke, de lokker, leiker og lurer, i skog og skygger, i lønnganger og ved vannkanten. I stille kulisser, i naturskildringer, i dyremetaforer legger Jølsen ut nøkler som gjør at en kan dekode og fullt ut forstå boka. Om en kan forstå. For det er vondt og ille det som skjer på Gan.

Og i sentrum står Rikka. Den unge, steile kvinna som ikke lar seg pille på nesa, som roper og slår, som kjenner raseriet dunke igjennom kroppen, som ser slanger og ildtunger og som snakker med vonde makter. For hun må la seg kue likevel. For sånn er avtalen blitt. Også Fernanda, da, som er minst like ille som Rikka sjøl. Eller er det Aga som er skurken? Det er mange perspektiver og tolkningsmåter her, mange måter å se det på. Ingen av dem fratar Aga et visst ansvar. Men verken Fernanda eller Rikka går fri, de heller. Aldri.

Hva er din favorittbok på R?

Jeg kan tenke meg at mange her velger seg Ringenes herre - samletittelen på det omfattende livsverket til J. R. R. Tolkien. Og jeg var inne på tanken, jeg også, men strengt tatt er ikke verket en favoritt. Hovedfortellinga er blitt allemannseie gjennom filmene til Peter Jackson, men bøkene inneholder så mye, mye mer. Og sjøl om de absolutt har sine kvaliteter, er de underlegne Rikka Gan, der Jølsen dyrker det stramme og presise - en rein kontrast til den ordrike Tolkien. En kontrast er også Daphne du Mauriers Rebecca, som bare sneier innom gotikken og ellers er en overfladisk og pratete spenningsroman. Pratete er absolutt ikke middelalderverket Rolandsangen, som også kommer svært høyt opp her hos meg. Nederst av de fem ligger Rosemary Sutcliffs forenkla framstilling av fortellingene om Robin Hood. Men Ragnhild Jølsen er og blir en imponerende forfatter. I Rikka Gan skildrer hun hvordan de nye, moderne tidene nådeløst presser seg fram mellom furustammene, og vipper hele det gamle livet ut av en skjør balanse. Konsekvensene er fatale.