Bokserier for barn: Beibi-bøkene

Bildekilde: Mangschou

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

Med bokserien Beibi av svenske Ann Forslind (f. 1953) er vi tilbake hos de aller yngste i småtass-segmentet. På nettsidene til det norske forlaget Mangschou står det 0-3 år som anbefalt alder; jeg ville snarere skrevet fra omtrent 9 til 24 måneder. Etter at barnet kommer i gang med egen språkutvikling og forbigår hovedpersonen Beibi i ferdighetsnivå, er ikke bøkene lenger så spennende, i beste fall kun gjenkjennelige, og de blir fort lagt bort. Men før det treffer Forslind veldig godt med sine titler. Gjennom hittil seks ulike småbøker utgitt fra 2006, følger vi Beibi, av uvisst kjønn, som i blåstripete nattkjole, barbeint, med tre hårstrå på hodet og lett utstående ører strever seg gjennom ulike prosjekter med varierende grad av suksess.

Universet er nagla i virkeligheten og inspirert av småbarns dagligliv, med grising, grining, knall og fall. Her er det ingen levende kaniner eller små mus i hovedrollene, samtidig som søtti- og åttitallsrealismen med fokus på sjølstendighet og mestring er nokså nedtona. Det er ganske behagelig, og absolutt ikke påtrengende. Men der Kanin-bøkene eller bøkene om Pål er svært sjarmerende, særlig i streken, blir serien om Beibi nokså flat i forhold. Beibi er i beste fall søt, men aldri varm og nær på samme måte som de to andre. Det som er bra med bøkene til forfatter og illustratør Forslind, er at hun motstår fristelsen til å blande inn for mange elementer underveis. Det er verken rotete eller skrikende, noe som kan være inntrykket av serier som nederlandske Fie og Milo. Forslind holder det svært enkelt i sine bøker på omkring tjue sider (ti oppslag). Som regel har Beibi ett prosjekt på gang, for eksempel å bygge med klosser (Beibi bygger, 2011). Men boka kan også fokuseres rundt en enkelt følelse, som i Beibi sint (2007) eller Beibi lei seg (2006). Uansett er formelen den samme: Noe forkludrer det Beibi holder på med, eller mamma og pappa skjønner ikke hva Beibi vil, men når boka er slutt, er konflikten løst også.

Det er Beibis gjøringer disse bøkene dreier seg om. Mamma og pappa er litt fjerne, og dukker opp bare hist og her, for eksempel når Beibi slår seg i Beibi danser (2007), eller helt til slutt i Beibi jobber (2006). Men det er helt greit. Jeg opplever at Forslind forsøker å se verden fra barnas ståsted, helt der nede, og at hun tegner detaljer som de fester seg ved, men som nødvendigvis ikke er viktige for oss (eller som ofte er "rot"). Hun klarer å skildre det spennende i å oppdage og det morsomme i å gjøre, uten bistand fra foreldre, andre voksne eller andre barn. Beibi er aleine i sine prosjekter, men det er ikke negativt - det er slik det ofte er, tror jeg. Og det er trygt fordi mamma og pappa er like ved, det veit i alle fall både leseren og Beibi, sjøl om de ikke er inkludert på tegningene.

Av omfang er bøkene helt passelige. Oppslagene er enkle, med noen få ord til tekst og dominerende bilder - Forslind legger seg på omtrent samme nivå som forfatteren av bøkene om Pål, med delvis ufullstendige setninger. Språket er barnlig, presis og knapt, jeg tar meg sjøl i å tenke at det nesten er litt for enkelt, fordi det er helt uten motstand. Det tar ikke lange tida å komme igjennom ei bok, men barnet vil gjerne lese flere ganger etter hverandre for å skjønne det som skjer, for å få med seg alt, for å koble bilder og tekst sammen til en meningsfull helhet. Etter å ha lest mange ganger med foreldrene, vil så et litt større barn gjerne bla igjennom boka sjøl. Å la barna få denne egenopplevelsen mener jeg er svært viktig. Bøkene er såpass tydelige i sin kommunikasjon at vi som foreldre ikke trenger å gå inn for å forklare eller kommentere alt.

Bøkene er ideelle for barn som har begynt å bevege seg litt rundt sjøl - da er det ekstra spennende å lese om Beibi som kan gjøre så mye. Når barnet har passert ett år, er det kanskje moro å herme etter Beibi, som for eksempel i Beibi tittei (2011), og etterhvert vil noen situasjoner, som å grise, ramle eller å ikke få det som en vil, blir mer gjenkjennelige. Da kan boka også bli en slags trøst for barnet - se, sånn har Beibi det også, Beibi er også lei seg, Beibi er også sint. Denne forskyvinga av fokus, fra barn til Beibi, kan av og til være svært kjærkommen.

Men bokseriens styrker er også dens svakheter. Balansegangen mellom det varige og det enkle er vanskelig, og Beibi faller såvidt ned på feil side. Fordi handlinga bare følger ett spor og tegningene er enkle og nesten uten detaljer, og teksten egentlig ikke inneholder noe ny informasjon, blir det dessverre slik med disse bøkene at de er fort lest og fort glemt. De berører ikke, og engasjerer heller ikke nevneverdig etter at de først er lest. Overdrivelsene er heller ikke helt passende. For eksempel er gråten i Beibi lei seg tegna som en hel dam, slik at til og med den lesende småtassen skjønner at det ikke er sånn i virkeligheten. Det er ikke egentlig utroverdigheten som er problemet, men hele dammer av gråt gir et massivt, kanskje til og med skremmende inntrykk på de små barna, og det er for upresist i ei barnebokserie som ellers er presis.

Men når Forslind treffer, så treffer hun godt. For eksempel med det store smilet til Beibi, den dominerende optimismen og den ukuelige ståpåvilja. Bare det å være til er herlig! Slik er jo de fleste sunne, friske barn. Og da er det bare morsomt å lese om Beibi, å se en annen småtass utforske og utfordre, feile og mestre. Det er jo slik de lærer.

Omtalen er basert på seks av seks bøker i serien (norske utgaver): Beibi bygger, Beibi danser, Beibi jobber, Beibi lei seg, Beibi sint og Beibi tittei.