Favorittforfattere: U

Ja, eller favorittforfatter, i entall. For det blir ikke mer enn en denne gangen (og det har jeg vært helt sikker på omtrent fra bokstaven D). Men til gjengjeld ruver hun så til de grader i norsk litteraturhistorie! Det er sjølsagt ingen annen enn Sigrid Undset.

Den unge Sigrid Undset.
Bildekilde: www.snl.no

Sigrid Undset (1882-1949)
Jeg var ikke særlig gammel da jeg for første gang hørte navnet Sigrid Undset. På en måte har hun alltid vært der, et sted i periferien, som noe ubestemt. Jeg trodde lenge at hun var ei dame som mamma kjente, for sånn var det jo ofte, men det var liksom noe ekstra akkurat ved denne dama. Da jeg skjønte hva det ekstra var, og at det nydelige navnet Sigrid og det mystiske etternavnet Undset kunne kobles opp mot bøker i bokhylla, var jeg kanskje seks-sju år. Vi hadde ei stor stue med bokhyller langs nesten hele den ene veggen, den romma boksamlinga til mamma, leksikon og store verk nederst, romaner, diktsamlinger og skuespill lenger opp. Også en ganske støvete platespiller.

Men den platespilleren var egentlig ikke så interessant (og ganske fort havna den i boden nede). Det var bøkene som var spennende. Alle bokryggene, så forskjellige! Med og uten omslag, pent sydd i innbindinga, billig limt. I stort format og med mange bilder, som Aschehougs imponerende historieverk eller et atlas, små, tette romaner, luftig lyrikk. Også bøkene til Sigrid Undset, da, som var så alminnelige på forsida, men som visstnok romma hele verdener. I alle fall var mamma fylt med respekt når hun snakka om dem, tok på dem, leste i dem. Og en kveld fikk jeg være med, jeg også. Vi satte oss i den stripete sofaen med godt leselys, og mamma leste høyt fra Elleve år (1934). Der fantes et bilde av ei utrolig pen jente, med flettekrans rundt hodet, og et blikk som kanskje først og fremst fikk meg til å tenke. Jeg skjønte ikke så mye av boka, for jeg var nok et stykke unna elleve år sjøl, men ei dør blei åpna, den glei opp på gløtt, og har sia den gangen stått slik, akkurat så åpen at ei lysstrime har gitt farger til den mørke gangen en leser alltid befinner seg i før en åpner ei dør helt opp og går inn i det opplyste rommet ei bok, eller et forfatterskap, er.

Ett års tid etter, eller så, kom filmen om Kristin Lavransdatter. Mamma dro på kino for å se den, og kom hjem seint på kvelden. Jeg mener å huske at jeg blei spurt om jeg ville være med, men det ville jeg ikke. Jeg var ganske sikker på at sånt, som hadde Sigrid Undsets navn på seg, var for voksent for meg. Jeg huska fortsatt bruddstykker fra Elleve år ganske godt, og det holdt. Det var alt for mye der jeg ikke skjønte. Det skulle vise seg at jeg noen år seinere likevel fikk se filmen. Da var den plutselig blitt pensum i norsk på ungdomsskolen, og på en støvete, gammel skjerm vistes en kornete spillefilm på en ulende vhs-spiller. Etter å ha sett de første førti minuttene, var jeg helt sikker på at dette fortsatt var for voksne greier for meg. Dessuten var han Erlend buskete og gammel.

Opp gjennom tenåra var Sigrid Undsets bøker noe jeg stadig var i bokhyllene til mamma og kikka på. Men helst når jeg var aleine og kunne lukke døra til biblioteket i det nye huset. Det hun skreiv om, virka så intenst og privat, så voksent og spennede, at jeg følte jeg måtte være i fred sjøl om jeg bare ville se på forsidene og lese bakpå. Fra tid til annen blei jeg spurt om jeg hadde lest Kristin Lavransdatter, hele romansyklusen, av alt fra hyttenaboer til norsklærere, og da jeg svarte nei, var svaret unisont: Det burde du. Og jeg leste bakpå, gang på gang, men hver gang var det både litt truende og litt utydelig, og nobelprisen på toppen av det hele gjorde ikke saken noe bedre. Hva handla egentlig disse voksenbøkene om?

I løpet av åra på ungdomsskolen og videregående, hadde jeg fortsatt ikke lest noe av Sigrid Undset. Av og til dukka navnet hennes opp på pensumlistene og i lærebøkene, og vi snakka om tekstene hennes i klasserommene. Men jeg kjente meg fortsatt ikke klar for å ta fatt på ei bok aleine. Så blir det 2008. Jeg har fylt tjue, er per definisjon voksen for lengst og tenker at nå er det jammen på tide å overkomme denne greia. Jeg setter "bøker av Sigrid Undset" litt tilfeldig på ønskelista til jul, og får to: Gjenutgivelsen av Fru Marta Oulie, debutromanen fra 1907 og Splinten av trollspeilet (1917) i samme bok, og Kristin Lavransdatter (1920-22). Jeg blir nesten redd av sistenevnte og bytter den, men beholder og leser den andre i løpet av 2009.

Jeg skyver med andre ord døra opp, og trer inn i dette ukjente rommet. Jeg har vært min mann utro.- Det er Marta Oulie som skriver, formen er en dagbokroman. Marta har en sjuk ektemann, Otto, og en litt ivrig beiler, Henrik, som også er ektemannens gode venn og kompanjong. Og mens Otto ligger i senga, blir de to andre bedre kjent, som det heter. I boka tar Marta oss med gjennom hva som er hendt, hvorfor, og hvilke konsekvenser det får. Hun er aller hardest mot seg sjøl. Lite visste vel Sigrid Undset den gangen at nettopp dette, kvinna som trekkes mellom to menn og er hardest mot seg sjøl, skulle bli ett av flere bærende elementer i hennes forfatterskap.

I rommet som for alltid skal være Sigrid Undsets rom, der det bare er rom for henne og meg og alle bøkene hun har skrevet, finner jeg et stort alvor, kloke ord, realistiske skildringer, vanskelige levevilkår, såre replikker og tragiske skjebner. Avsnittene kan være så intense at du vil bla om før du har lest, og så viktige og velforma at du må lese sneglesakte for å få med deg alt. Sigrid Undset kan gjøre innholdet i ei veske, lydene i bygården, fargene i gata og turene i fjellet interessante, samtidig som hun kan la det være dagligdags, trivielt, som rekvisitter i en film. Med majestetisk ro skildrer hun de mest opprivende indre oppgjør, med knappe setninger lar hun store konflikter dundre i boksidene, med tankestreker, pauser og blankelinjer lar hun den heftigste lidenskap utspille seg.

Musikken kom oppover Via Condotti nettopp som Helge Gram i skumringen bøyde inn i gaten. Slik åpner Jenny fra 1911, kunstnerromanen som blei Sigrid Undsets kunstneriske gjennombrudd. Jeg leste den med stor interesse i 2011, hundre år etter utgivelsen. Jeg blei nok ikke like "forferdet" som leserne muligens blei i Undsets samtid, men jeg var djupt berørt av både tematikk og personer i flere uker etter endt lesing. Skildringene i Jenny, av Jenny, er så troverdige og fæle, situasjonen er så fortvila og umulig som den kan bli. Og problematikken, med kvinnelige kunstnere som må velge mellom to helt ulike liv og roller, er i aller høyeste grad fortsatt relevant i dag.

Og så var turen kommet til første bok om Kristin Lavransdatter, Kransen (1920). Jeg kjøpte boka, igjen, men i ei anna utgave. Og jeg gleda meg til å lese. For nå følte jeg meg endelig klar! Det blei ganske annerledes enn forventa. Tempoet må settes ned med Sigrid Undset, noe må kanskje leses flere ganger. Språket kan derfor oppleves som stakkato og omstendelig i begynnelsen. Men det gjør ingenting. Universet som tegnes opp, de mange, sanne menneskene vi blir kjent med og de store og små problemene deres er så solide, gjennomtenkte og velkomponerte at det bare er fint å få være med, tett på, bak på hesten, inn i skogen, og se sola glitre mellom løvkronene.

Boka etterlot meg i uvisse - hva skjer med Kristin og Erlend, Lavrans og Ragnfrid? Hvor går veien videre? Men det skulle ta tid før jeg fikk lest Husfrue (1921). Sigrid Undset er en krevende forfatter, og jeg ønska å være så rede som mulig, for å ta inn alle nyanser, følge alle assosiasjoner, yte verk og forfatter rettferdighet. I mellomtida leste jeg Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis (1909), den første historiske romanen Undset skreiv, og hennes versjoner og oversettelser av Fortellinger om kong Artur og ridderne av Det runde bord fra 1915. Begge deler var interessant, og jeg blei svært fascinert av førstenevnte, som for meg framstod som jevngod med en hvilken som helst saga.

I desember 2013 var det endelig tid for Husfrue, to og et halvt år etter Kransen. Men det gjorde ingenting. Jeg hadde ikke glemt hvordan Kransen slutta og Husfrue var vel verdt ventetida, og mer til! Og nå som den er lest, er den der, i rommet, sammen med meg og Sigrid Undset og alle de andre bøkene hennes, følelsene de vekker i meg, tankene jeg gjør meg. Døra til gangen er såpass åpen nå at lyset og krafta fra rommet lyser opp og skaper et gjenskinn i meg her hvor jeg står. Og jeg ser fram til å tre inn i rommet, igjen og igjen, til hele forfatterskapet er lest og grundig fundert over. Og så skal jeg begynne forfra igjen.

Hvem er dine favoritter på U?
Ja, kan det være noen andre enn Sigrid Undset? Jeg bare spør.

Ha ei fortsatt fin leseuke!