fredag 31. januar 2014

Kain

Bildekilde: CappelenDamm
Årets første 1001-bok presenterte en helt ny forfatter for meg, nemlig den portugisiske nobelprisvinneren (1998) José de Sousa Saramago (1922-2010). Og boka vi skulle lese, var hans aller siste utgivelse, Caim (2009), på norsk ved Kjell Risvik som Kain i 2011. På mange måter minner romanen litt om Julemysteriet (1992) av Jostein Gaarder, som jeg leste rett før jul. Begge bøkene baserer seg nemlig på bibelfortellinger, og tar leseren med på en ferd over landegrenser og gjennom ulike tider. Begge er også sånn passelig utroverdige, men så er det heller ikke troverdighet forfatterne forsøker å tale til leseren igjennom, men handlingene.

Men deretter skiller de to bøkene seg kraftig fra hverandre. Gaarders kalenderbarnebok behandler kristendommen og Bibelen med respekt. Hans ærefrykt for Gud, hans innsikt i og forståelse for filosofi, religion og historie er å finne på alle nivåer i boka. Han forsøker å skildre hva kristendommen egentlig handler om, og han prøver å gjøre det abstrakte konkret. I den satiriske romanen til Saramago er det svært lite som minner om respekt eller ærefrykt. Forståelse for historiefortelling har nok Saramago, men kanskje enda mer et blikk for logikk og logiske brudd. Kristendommens problemer blir forstørra og belyst, og kjernen til problemene utpekes å være Gud. Det virker som om Saramago finner dette så graverende at han til og med skriver gud, helt konsekvent (men så skriver han kain, abel, eva og adam også, så en bør kanskje ikke lese for mye inn i akkurat den manglende store forbokstaven).

Det er Kain som er hovedpersonen i boka, og Saramago gir han en ganske annen skjebne enn den vi kjenner fra Bibelen. Fram til brodermordet er det meste som det skal (med noen fantasifulle omskrivninger, for eksempel kjeruben ved Edens hage), så det virkelige sirkuset starter ikke før etter det. Etter at Kain har drept sin bror, Abel, dukker nemlig Gud opp og gir Kain ei skyllebøtte. Kain reagerer med å skylde på Gud - om Gud bare hadde tatt i mot ofrene hans, ville alt vært som før, Abel ville vært i live og Kain ville fortsatt vært en kristen, fredelig jordbruker. Det er ikke hans skyld at han er blitt en morder. Gud er faktisk litt enig i denne skyldfordelinga, og dømmer ikke Kain til døden, men til å skulle vandre rundt på jorda. For vår del betyr det at Kain vandrer gjennom bibelhistoria. Og det er de ytre rammene for boka.

En for en belyses de kristne hovedhistoriene, som ofte handler om å adlyde og respektere Gud, i møtekomme Guds ønsker, hvor enn urimelige de kan virke, tåle alle hans påfunn og ikke minst: alltid holde fast ved troen. Kain glir inn både her og der, bokstavelig talt, og tar ofte svært overraskende roller (i alle fall var den leiretråkker-greia ny for meg). Vi får servert fortellingene om Job og Abraham, Lot, byene Sodoma og Gomorra, det er Noah, Jeriko, Babylon og mange flere. Historiene er velkjente, for mange hellige, og Saramagos harselering kan derfor i verste fall virke støtende, i beste fall som litt klein, billig moro. Jeg er agnostiker, og blei derfor ikke personlig berørt eller fornærma av de elleville vridningene på historiene og den ramme kritikken som Saramago kommer med, men fikk likevel en slags kulturelt hjemla følelse av vemod, som jeg måtte legge vekk under lesinga.

Ja, for jeg lurte jo på hva Saramago egentlig ville oppnå med denne boka. Og jeg lurte veldig på om hans saksframstillinger og litterære grep virkelig var til det beste for den effekten han ønska å oppnå. Ville han at leserne skulle reflektere over tro og tvil? Innse kristendommens paradokser? Erkjenne Guds feil? Om han ønska å appellere til de som faktisk er kristne, er det kanskje ikke så lurt å fornærme dem med blasfemiske påstander allerede innledningsvis, og deretter skuffe dem djupt med overfladiske, ganske primitive og høyst uinteressante skildringer av Kains sexliv. Da er det lett å ramle av hele greia. Men "hele greia" er egentlig ganske enspora. Det var tydelig allerede tidlig i boka hvilken rolle Kain fikk og hvorfor han fikk den, og det var også lett å se poenget med det hele. Hvorfor forfatteren da holder det gående over 152 sider når det kunne holdt med 52, vites ikke. Han måtte vel komme igjennom alle historiene hvor kristendommen og Gud framstår som verst for å kunne være fornøyd.

Ja, for det er ett av de viktigste grepene til Saramago: Akkurat som Bibelen, hvor forfatterne mest sannsynlig omskreiv en rekke virkelige hendelser og dikta fritt innimellom, gjør denne forfatteren det samme. Han lager på sett og vis sin egen Bibel, en metabibel, en bibeltwist, hvor han vrir på Bibelens og Guds ord slik at det passer hans prosjekt. Han holder seg til Det gamle testamentet, hvor vi møter en refsende Gud, og bruker de fortellingene hvor Gud opptrer kritikkverdig, nesten som om det skulle vært beviser i en rettssak. For en allmenndanna, ikke-kristen leser er det mye å være enig i her, for spørsmåla som legges til grunn er viktige og virkelige. For en fundamentalist er det kanskje mest skremmende at folk som tenker og skriver sånt, fortsatt er i live og nettopp ikke dør av ild fra himmelen. (Nå er jo Saramago død, men jeg holder en knapp på at det faktisk var leukemi, slik som den engelske Wikipediasida kan fortelle, og ikke Guds vrede.)

Nå virker dette kanskje som en unødvendig surmaga gjennomgang av ei lystig bok. Og det er det jo forsåvidt. Men de spørsmåla som forfatteren og boka legger til grunn for hele prosjektet, anser jeg som oppriktige og alvorlige. Ved å fjase i vei om boka, og skrive noe sånt som at det jaggu var morsomt å lese om intervensjonen på klippen og de sporadiske overhøvlingene Gud får, tar jeg jo ikke tar i bokas kjerne. Om en ikke går til bokas kjerne, har en da forstått noe? Jeg tror at Saramago ønska å underholde, men at budskapet var vel så viktig.

Fakta er at boka av og til er morsom. Det er bare så slitsomt at den prøver å være det hele tida. Den er også full av svette gutteromsfantasier, som en mann på 85-86 år kanskje bør holde seg for god til, oppbrukte språkblomster som en nobelprisvinner bør unngå, og omstendelige formuleringer som egentlig ikke sier noe som helst, som en erfaren forfatter bør luke ut. Grovt sagt er Kain både lite oppfinnsom handlingsmessig og språklig sett. Det lille forfatteren har lagt til kan kanskje kalles nytt, i alle fall er den uortodokse måten å bruke tegn på, eller nettopp ikke bruke tegn på, ny for meg, og om ikke annet så er den totale framstillinga nokså original. Men original er som kjent ikke det samme som bra. I denne bibeltwisten leiker Saramago med religion og myter, med tro og tvil, sannheter og løgn, fakta og fiksjon, etikk og moral. Han stiller spørsmål ved menneskenes blinde tro, ved den gammeltestamentlige Guds natur, ved ondt og godt. Er Gud god, når Gud dreper? Hvordan kan vi sette vår lit til en Gud som dreper? Hvordan kan vil legge våre liv i hans hender når vi kan bli de neste? Kan en morder lage lover og regler som andre må følge? Er det rett å tilbe en morder?

Helheten framstår som både vellykka og famlende. Det er mye formålsløs viming, noe poengtert moro, litt alvor. Formidlinga er klein, kanskje først og fremst på grunn av stilen som forfatteren har valgt. Når alt kan vris på, gjøres narr av, drites ut; oppleves ingenting som viktig eller engasjerende. Det blir for overfladisk. Sånn sett er det flere paradokser i Kain, og disse er vellykka. På sett og vis påstår forfatteren at kristendommen, at Gud, er et paradoks i seg sjøl. Logikken tilsier at vi ikke skal ofre våre sønner, bygge kjempedigre båter i dalstrøk fjernt fra havet og at blåsing i basuner og trompeter ikke kan rive sjøl den svakeste bymur. Likevel skjer det, både i denne boka og i Bibelen. Boka i seg sjøl er også et paradoks, på flere nivåer. Og Kain, hovedpersonen, både er og skaper et paradoks. Han anklager Gud for hans ondskap: Hvordan kan han begå drap med overlegg, drepe gode, helt uskyldige mennesker, til og med små barn? Kain er sjøl en morder, men det har han kanskje glemt.

Kain kan ses som en diskusjon mellom Gud og et moderne menneske, et menneske som også har noen likheter med den litterære figuren Faust. Forskjellen er at Faust inngår en pakt med djevelen, Kain har en avtale med Gud. Men Kain føler seg lurt. Gud skulle jo være god, rettferdig. Men Gud inngår veddemål med Satan bare for moro skyld, Gud skuffer, Gud sårer. Fordi Gud har lovt å ikke skade Kain, kan Kain refse Gud, noe han også gjør når han får anledning. Og disse refselsene går blant anna på hva som er godt og ondt. Men det virker ikke som om Kain når fram. Og tilslutt tror ikke Kain på noe lenger, ikke på Gud, ikke på mennesket, ikke seg sjøl.

Dette kan en tolke på mange måter. Min versjon er at Saramago både refser de som tror blindt og de som ikke tror. Den gyldne middelveien ligger, som vanlig, på midten. Blind tro er farlig, for da kan vi bli lurt til å gjøre onde, vonde ting. Men mennesker trenger å tro på noe, hvis ikke blir vi fattige inni oss. Men hva vi kan tro på, sier ikke Saramago så mye om. Kanskje han regner med at alle har et moralsk kompass, en følelse av rett og galt, godt og ondt? Problemet er at disse ikke alltid stemmer overens, men det er en helt annen sak. Uansett kan vi ikke gi gjenstanden for vår tro skylda for våre handlinger. Vi mennesker er frie, og må bære konsekvensene av våre valg, være seg brodermord eller boklesing og alt i mellom. Gud, som skal være vårt ideal, vår målestokk, må tilstrebe å være perfekt, ytterst fullendt, hele tida. Sånn sett feiler både Saramagos menneskelige Gud, som gjør det onde, og Saramagos gudelige Kain, som også gjør det onde. For alle oss andre er det lov å feile. Og å prøve bedre neste gang.

6 kommentarer:

  1. Spennende og grundig anmeldelse, Hedda. Jeg kjøpte Kain her om dagen, etter å ha lest flere postive anmeldelser. Nå ser jeg at det har dukket opp noen som er mer lunkne, så jeg er spent på hvordan jeg vil oppleve denne romanen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Det som er fint med boka, er at de fleste kan lese den med et visst utbytte. Jeg skulle nok ønske at jeg hadde mer bibelkunnskap lengre framme i huet underveis for å kunne ta alle parafraseringene og intertekstualiteten. Men det er jo ikke noe særlig undertekst her, og forfatteren løfter fram historiene i detalj, så en kan ha glemt det meste og likevel komme helskinna igjennom. Det blir spennende å lese hva du synes!

      Slett
  2. Sannelig en interessant synspunkt du har på boken, Hedda! Og ikke minst spennende! Jeg lurte også på hva Saramago ønsket å oppnå med boken og det kan godt være som du sier å underholde samtidig som der er et budskap - den gylne middelvei. Kanskje klarer han ikke godt nok å få frem akkurat det i all sin harselering, og selv var jeg mest fokusert på nettopp det. "Nå er jo Saramago død, men jeg holder en knapp på at det faktisk var leukemi, slik som den engelske Wikipediasida kan fortelle, og ikke Guds vrede." Hehe, den var god! Det kan tenkes at paradokset du nevner om at Gud dreper og likeså gjorde Kain viser at man kan gjøre godt igjen? I boken ser vi ingen tegn til slikt hos Gud, men derimot hos Kain. Men jeg er enig i at Saramago er selektiv med hensyn til valg av bibelske historier, og jeg tror heller ikke at de som anser seg som kristne vil snu i troen ved å lese denne boken. Godt skrevet, som alltid!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for fin kommentar, Birthe! Jeg velger å tro at det er et budskap her, og ikke bare overflate. I alle fall synes jeg at en gammel mann, til og med en nobelprisvinner, skylder leserne å ha et innhold i det han skriver. Men det er mulig jeg har lest inn litt mye her.

      Jeg er enig i at det er litt utvikling hos Kain. Han forsøker å gjenopprette en balanse, samt å toe sine hender, ved å refse Gud og spolere Guds planer. På sett og vis inntar han en slags Jesus-posisjon som "skyldig"/"offer". Han skal leve til han råtner, i ensomhet, og har spart alle andre for Guds påfunn. Kanskje han gjør det godt igjen slik.

      Slett
  3. Veldig interessant lesning av Kain! Spesielt interessant fordi vi har lest romanen så ulikt. Jeg leser for eksempel Saramagos tidvis blomstrende og kleine beskrivelser som et bevisst stilvalg, en måte å vise frem hvor avhengig autoriteten i bibelhistoriene er av et høyverdig og respektfullt språk. I et annet, mindre høyverdig språk, mister historiene mye av glansen. At han skriver så mye om sex, oppfatter jeg som en kommentar til gamletestamentets ekstreme fokus på sex, og at han viser hva som egentlig ligger i Herrens ordre om å være fruktbar og spre slekten.

    Ellers kommer Kain ofte tilbake til det at han selv er en morder, så det har han neppe glemt. Hans kritikk av Gud som morder handler vel heller om at han synes det er vanskelig å akseptere Guds dom av drapet på Abel når Gud selv myrder i så stor skala. Og så vet jeg ikke om poenget til Saramago er å ta fra noen troen på Gud, men snarere å vise hvorfor man bør være varsom med å akseptere de bibelske dogmene og lese bibeltekstene bokstavelig. Han kommer jo ikke inn på Guds-skikkelsen i det nye testamentet, der Gud fremstilles radikalt annerledes i evangeliene enn i det gamle testamente, som en tilgivende og barmhjertig Gud. Jeg synes det humanistiske perspektivet hans kommer ganske tydelig frem, og leste boken derfor ikke som en tekst uten verdier. Saramago kritiserer blant annet krig, menneskets begjær etter gull og andres eiendom, incest, kristnes fordømmelse av homofile og farene ved en blind tro på autoriteter/dogmer.

    Når det gjelder fraværet av undertekst, tenker jeg at det er veldig typisk trekk i satirer og andre gjennomført ironiske tekster. Der ligger kompleksiteten ikke mellom linjene, men formuleres i selve teksten. Mulig jeg leser det sånn intuitivt fordi jeg har en forkjærlighet for eksplisitt litteratur, men jeg finner i alle fall mye kompleksitet på setningsnivå. Det er et godt poeng at det ikke er umiddelbart synlig for alle, og at boken derfor står og faller på hvilken inngang man velger. Det gjør den også mer interessant i mine øyne, fordi det ikke er gitt på forhånd hvordan teksten skal eller bør tolkes. Dens største styrke tenker jeg er at det har så mye å si hvilket forhold leseren selv har til stoffet. Sånn sett hadde det vært utrolig gøy å lese en kristen eller jødisk lesning av boken. Den ville neppe ha vært nådig!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for spennende innspill! Her var det mye å ta tak i. Jeg er enig i at den språklige stilen til Saramago helt sikkert er bevisst valgt av de årsakene du nevner - det ville vært enda tydeligere om jeg, som deg, leste Bibelen parallelt med boka. Men det faktum at jeg ikke liker den stilen, er det også vanskelig å komme bort fra, og det preger jo lesninga.

      Religionskritikken, og gudskritikken, til Saramago er vel relativt tydelig - og den er både i flere lag og på flere måter, eksplisitt og implisitt. Her er det nesten ubegrensa hva en kan lese inn og tolke, det er i alle fall min oppfattelse. Og det er kanskje litt uvant. Jeg er jo vant til at forfatteren legger inn noen føringer.

      Jeg er nok ikke så glad i denne type litteratur som det du er, men synes likevel det var fint å lese boka. Det er vel på denne måten lesesirkelen er aller best - en får anledning til å lese bøker en ikke ville valgt sjøl, en blir utfordra, stimulert. Så takk for det!

      (Og jeg skulle forøvrig også gjerne lest en djupt religiøs lesning av "Kain". Spennende tanke!)

      Slett