Kain

Bildekilde: CappelenDamm

Årets første 1001-bok presenterte en helt ny forfatter for meg, nemlig den portugisiske nobelprisvinneren (1998) José de Sousa Saramago (1922-2010). Og boka vi skulle lese, var hans aller siste utgivelse, Caim (2009), på norsk ved Kjell Risvik som Kain i 2011. På mange måter minner romanen litt om Julemysteriet (1992) av Jostein Gaarder, som jeg leste rett før jul. Begge bøkene baserer seg nemlig på bibelfortellinger, og tar leseren med på en ferd over landegrenser og gjennom ulike tider. Begge er også sånn passelig utroverdige, men så er det heller ikke troverdighet forfatterne forsøker å tale til leseren igjennom, men handlingene.

Men deretter skiller de to bøkene seg kraftig fra hverandre. Gaarders kalenderbarnebok behandler kristendommen og Bibelen med respekt. Hans ærefrykt for Gud, hans innsikt i og forståelse for filosofi, religion og historie er å finne på alle nivåer i boka. Han forsøker å skildre hva kristendommen egentlig handler om, og han prøver å gjøre det abstrakte konkret. I den satiriske romanen til Saramago er det svært lite som minner om respekt eller ærefrykt. Forståelse for historiefortelling har nok Saramago, men kanskje enda mer et blikk for logikk og logiske brudd. Kristendommens problemer blir forstørra og belyst, og kjernen til problemene utpekes å være Gud. Det virker som om Saramago finner dette så graverende at han til og med skriver gud, helt konsekvent (men så skriver han kain, abel, eva og adam også, så en bør kanskje ikke lese for mye inn i akkurat den manglende store forbokstaven).

Det er Kain som er hovedpersonen i boka, og Saramago gir han en ganske annen skjebne enn den vi kjenner fra Bibelen. Fram til brodermordet er det meste som det skal (med noen fantasifulle omskrivninger, for eksempel kjeruben ved Edens hage), så det virkelige sirkuset starter ikke før etter det. Etter at Kain har drept sin bror, Abel, dukker nemlig Gud opp og gir Kain ei skyllebøtte. Kain reagerer med å skylde på Gud - om Gud bare hadde tatt i mot ofrene hans, ville alt vært som før, Abel ville vært i live og Kain ville fortsatt vært en kristen, fredelig jordbruker. Det er ikke hans skyld at han er blitt en morder. Gud er faktisk litt enig i denne skyldfordelinga, og dømmer ikke Kain til døden, men til å skulle vandre rundt på jorda. For vår del betyr det at Kain vandrer gjennom bibelhistoria. Og det er de ytre rammene for boka.

En for en belyses de kristne hovedhistoriene, som ofte handler om å adlyde og respektere Gud, i møtekomme Guds ønsker, hvor enn urimelige de kan virke, tåle alle hans påfunn og ikke minst: alltid holde fast ved troen. Kain glir inn både her og der, bokstavelig talt, og tar ofte svært overraskende roller (i alle fall var den leiretråkker-greia ny for meg). Vi får servert fortellingene om Job og Abraham, Lot, byene Sodoma og Gomorra, det er Noah, Jeriko, Babylon og mange flere. Historiene er velkjente, for mange hellige, og Saramagos harselering kan derfor i verste fall virke støtende, i beste fall som litt klein, billig moro. Jeg er agnostiker, og blei derfor ikke personlig berørt eller fornærma av de elleville vridningene på historiene og den ramme kritikken som Saramago kommer med, men fikk likevel en slags kulturelt hjemla følelse av vemod, som jeg måtte legge vekk under lesinga.

Ja, for jeg lurte jo på hva Saramago egentlig ville oppnå med denne boka. Og jeg lurte veldig på om hans saksframstillinger og litterære grep virkelig var til det beste for den effekten han ønska å oppnå. Ville han at leserne skulle reflektere over tro og tvil? Innse kristendommens paradokser? Erkjenne Guds feil? Om han ønska å appellere til de som faktisk er kristne, er det kanskje ikke så lurt å fornærme dem med blasfemiske påstander allerede innledningsvis, og deretter skuffe dem djupt med overfladiske, ganske primitive og høyst uinteressante skildringer av Kains sexliv. Da er det lett å ramle av hele greia. Men "hele greia" er egentlig ganske enspora. Det var tydelig allerede tidlig i boka hvilken rolle Kain fikk og hvorfor han fikk den, og det var også lett å se poenget med det hele. Hvorfor forfatteren da holder det gående over 152 sider når det kunne holdt med 52, vites ikke. Han måtte vel komme igjennom alle historiene hvor kristendommen og Gud framstår som verst for å kunne være fornøyd.

Ja, for det er ett av de viktigste grepene til Saramago: Akkurat som Bibelen, hvor forfatterne mest sannsynlig omskreiv en rekke virkelige hendelser og dikta fritt innimellom, gjør denne forfatteren det samme. Han lager på sett og vis sin egen Bibel, en metabibel, en bibeltwist, hvor han vrir på Bibelens og Guds ord slik at det passer hans prosjekt. Han holder seg til Det gamle testamentet, hvor vi møter en refsende Gud, og bruker de fortellingene hvor Gud opptrer kritikkverdig, nesten som om det skulle vært beviser i en rettssak. For en allmenndanna, ikke-kristen leser er det mye å være enig i her, for spørsmåla som legges til grunn er viktige og virkelige. For en fundamentalist er det kanskje mest skremmende at folk som tenker og skriver sånt, fortsatt er i live og nettopp ikke dør av ild fra himmelen. (Nå er jo Saramago død, men jeg holder en knapp på at det faktisk var leukemi, slik som den engelske Wikipediasida kan fortelle, og ikke Guds vrede.)

Nå virker dette kanskje som en unødvendig surmaga gjennomgang av ei lystig bok. Og det er det jo forsåvidt. Men de spørsmåla som forfatteren og boka legger til grunn for hele prosjektet, anser jeg som oppriktige og alvorlige. Ved å fjase i vei om boka, og skrive noe sånt som at det jaggu var morsomt å lese om intervensjonen på klippen og de sporadiske overhøvlingene Gud får, tar jeg jo ikke tar i bokas kjerne. Om en ikke går til bokas kjerne, har en da forstått noe? Jeg tror at Saramago ønska å underholde, men at budskapet var vel så viktig.

Fakta er at boka av og til er morsom. Det er bare så slitsomt at den prøver å være det hele tida. Den er også full av svette gutteromsfantasier, som en mann på 85-86 år kanskje bør holde seg for god til, oppbrukte språkblomster som en nobelprisvinner bør unngå, og omstendelige formuleringer som egentlig ikke sier noe som helst, som en erfaren forfatter bør luke ut. Grovt sagt er Kain både lite oppfinnsom handlingsmessig og språklig sett. Det lille forfatteren har lagt til kan kanskje kalles nytt, i alle fall er den uortodokse måten å bruke tegn på, eller nettopp ikke bruke tegn på, ny for meg, og om ikke annet så er den totale framstillinga nokså original. Men original er som kjent ikke det samme som bra. I denne bibeltwisten leiker Saramago med religion og myter, med tro og tvil, sannheter og løgn, fakta og fiksjon, etikk og moral. Han stiller spørsmål ved menneskenes blinde tro, ved den gammeltestamentlige Guds natur, ved ondt og godt. Er Gud god, når Gud dreper? Hvordan kan vi sette vår lit til en Gud som dreper? Hvordan kan vil legge våre liv i hans hender når vi kan bli de neste? Kan en morder lage lover og regler som andre må følge? Er det rett å tilbe en morder?

Helheten framstår som både vellykka og famlende. Det er mye formålsløs viming, noe poengtert moro, litt alvor. Formidlinga er klein, kanskje først og fremst på grunn av stilen som forfatteren har valgt. Når alt kan vris på, gjøres narr av, drites ut; oppleves ingenting som viktig eller engasjerende. Det blir for overfladisk. Sånn sett er det flere paradokser i Kain, og disse er vellykka. På sett og vis påstår forfatteren at kristendommen, at Gud, er et paradoks i seg sjøl. Logikken tilsier at vi ikke skal ofre våre sønner, bygge kjempedigre båter i dalstrøk fjernt fra havet og at blåsing i basuner og trompeter ikke kan rive sjøl den svakeste bymur. Likevel skjer det, både i denne boka og i Bibelen. Boka i seg sjøl er også et paradoks, på flere nivåer. Og Kain, hovedpersonen, både er og skaper et paradoks. Han anklager Gud for hans ondskap: Hvordan kan han begå drap med overlegg, drepe gode, helt uskyldige mennesker, til og med små barn? Kain er sjøl en morder, men det har han kanskje glemt.

Kain kan ses som en diskusjon mellom Gud og et moderne menneske, et menneske som også har noen likheter med den litterære figuren Faust. Forskjellen er at Faust inngår en pakt med djevelen, Kain har en avtale med Gud. Men Kain føler seg lurt. Gud skulle jo være god, rettferdig. Men Gud inngår veddemål med Satan bare for moro skyld, Gud skuffer, Gud sårer. Fordi Gud har lovt å ikke skade Kain, kan Kain refse Gud, noe han også gjør når han får anledning. Og disse refselsene går blant anna på hva som er godt og ondt. Men det virker ikke som om Kain når fram. Og tilslutt tror ikke Kain på noe lenger, ikke på Gud, ikke på mennesket, ikke seg sjøl.

Dette kan en tolke på mange måter. Min versjon er at Saramago både refser de som tror blindt og de som ikke tror. Den gyldne middelveien ligger, som vanlig, på midten. Blind tro er farlig, for da kan vi bli lurt til å gjøre onde, vonde ting. Men mennesker trenger å tro på noe, hvis ikke blir vi fattige inni oss. Men hva vi kan tro på, sier ikke Saramago så mye om. Kanskje han regner med at alle har et moralsk kompass, en følelse av rett og galt, godt og ondt? Problemet er at disse ikke alltid stemmer overens, men det er en helt annen sak. Uansett kan vi ikke gi gjenstanden for vår tro skylda for våre handlinger. Vi mennesker er frie, og må bære konsekvensene av våre valg, være seg brodermord eller boklesing og alt i mellom. Gud, som skal være vårt ideal, vår målestokk, må tilstrebe å være perfekt, ytterst fullendt, hele tida. Sånn sett feiler både Saramagos menneskelige Gud, som gjør det onde, og Saramagos gudelige Kain, som også gjør det onde. For alle oss andre er det lov å feile. Og å prøve bedre neste gang.