Catilina

Bildekilde: Bokelskere

Før jul leste jeg Catilina (først utgitt under pseudonymet Brynjolf Bjarme i 1850) av Henrik Ibsen (1828-1906), et stykke jeg ikke har vært borti på litt mer enn ti år, og da som hørespill. Å lese teksten sjøl var en ganske annen opplevelse!

Catilina er en tragedie på blankvers, altså med vers der det ikke er enderim, men strenge krav til jambisk form. Dette formmessige grepet er mye tydeligere når en leser stykket sjøl enn når en hører det. I hørespillversjonen jeg har her hjemme, glir det svært godt mellom de ulike personene, i såpass stor grad at det av og til kan være forvirrende å høre hvem som snakker hvor. I lesestykket er ikke dette ei utfordring i det hele tatt, da replikkvekslingene er tydelige i det tekstlige uttrykket. Men det blir mindre flyt, og mer hakkete rytme, både på grunn av den jambiske versefoten, og på grunn av endringer i hvem som snakker samt innskutt scenetekst. Jeg må derfor jobbe litt ekstra for å få flyt mens jeg leser, for det vil jeg jo gjerne ha.

Hovedlinjene i stykket er enkle: Vi er i Roma. Hovedpersonen er den romerske politikeren og statsmannen Lucius Sergius Catilina (108 f.Kr.-62 f.Kr.). Catilina har blitt utskjelt i senatet av ingen ringere enn erkefienden Marcus Tullius Cicero (106 f.Kr.-43 f.Kr.). For å unngå den intense skammen og et eventuelt attentat som kan ende med hans død, må Catilina reise fra Roma sammen med kona Aurelia. Aurelia har et landsted de kan reise til, men det har han solgt bak hennes rygg for å finansiere sin egen karriere, inkludert å være rundhånda med bestikkelser. Det sier mye om hva slags mann hun er gift med. 

De bestemmer seg derfor for å reise om natta, i ly av mørket. Aurelia går for å pakke og hvile. Men nattestid er det noe som skjer med Catilina. Han jages, plages, nærmest hjemsøkes, av Furia, ei kvinne som lokker, vrir, leiker og manipulerer. Hun nører oppunder krefter som dårlig samvittighet, begjær, grådighet og higen etter makt i Catilina, slik at det stormer og bruser og han blir som besatt. Han ombestemmer seg. Han skal ikke flykte med Aurelia, han skal kjempe! Han skal samle sine allierte, hevne seg og seire! En oppmerksom leser forstår hvor dette går og hvordan det hele henger sammen. Catilina sjøl ser det knapt, og både vil og vil ikke stanse det som er i ferd med å utspille seg. Er det kanskje skjebnen? Må Catilina endelig betale for sine synder?

Der jeg opplever at hørespillversjonen har både intensitet og driv, er tekstversjonen naturlig nok noe flatere. Skuespillerne er jo ikke på plass og tolker stykket for meg. Leseren må derfor legge til ulike visuelle og auditive kulisser sjøl. I tillegg er dette et stykke som skal spilles ut på en scene, og denne utspillinga må leseren eventuelt ta i eget hode. Stilen kan også by på utfordringer, da personene i perioder uttrykker seg noe omstendelig. Det legger en demper på det som er viktig i mye av dagens litteratur, nemlig tempo. Nå kan en ikke forvente samme tempo i en tragedie som i en komedie, og heller ikke i 1800-tallslitteratur som i moderne litteratur, men like fullt: I perioder går det noe langsomt, og det kan være utydelig hva som egentlig går for seg. Jeg opplevde videre at jeg savna det hørespillversjonen bidro med. Lydkulissene skaper indre bilder for meg, som gjør at både Catilina og omgivelsene hans blir mer levende. Innlevelsen til skuespillerne skaper spenning og får meg med som lytter. I tekstversjonen er Catilinas kvaler og kriser de samme, men det treffer ikke så hardt. Det samme gjelder Furias grusomme egging.

Like fullt er det ille å lese stykkets siste sider, fordi undergangen er uunngåelig og vond. Og jeg føler med Catilina der han endelig, men for seint, forstår i alle fall deler av konsekvensene av det han har gjort, både mot Aurelia, Furia og Furias søster, samt seg sjøl. For det er jo han som har sverga hevn over gjerningsmannen Furia er så hatsk mot, uten å vite hvem det er. Så må han også bøte med det han holder aller høyest: Seg sjøl. 

Og i dette ligger kanskje dramaets viktigste funksjon: At vi, gjennom Catilinas kamp, kvaler og undergang, får en mulighet til å gå inn i oss sjøl og reflektere rundt egne valg. Martres vi av dårlig samvittighet, begjær, grådighet og higen etter makt? Ris vi av vår egen Furia? Hvordan kan vi forsones med feil og urett vi har begått i fortida? Hvordan kan vi ta gode valg, slik at vi slipper å ende opp som Catilina, fanga i vår egen revesaks? Kan vi se hvor han trår feil, og på hvilken måte, slik at vi kan lære? Jeg tror at det må ha vært noe av Ibsens poeng med dette stykket.

Og det er jo det menneskelige som er det interessante her, uansett om det er den såre tvilen i Catalina, det gjenkjennelige glimtet i det stormannsgale behovet for å lykkes eller at Catilina i ømmere øyeblikk sammen med Aurelia gir uttrykk for å ønske noe annet enn dette livet han sitter så fast i, der alt kretser om makt og midler. Han søker også ro og hvile og et behagelig liv der han ikke alltid må jage etter mer, og ikke alltid jages av egne indre demoner. Så får han også det, helt til slutt, men på en helt annen måte enn han så for seg. 

Tragedien om Catilina tillegges en ekstra dimensjon gjennom at Catilina virkelig har levd, og mye om hans biografi er kjent stoff. Stykket kan derfor fint brukes som et springbrett videre inn i antikk historie og antikk litteratur, eller som en vei videre inn i Ibsens verker.