søndag 30. juni 2013

Til fyret

Bildekilde: Bokklubben
Virginia Woolf. Bare navnet gjør meg stille og alvorlig, tankefull og kanskje til og med litt mutt. Det er nemlig selveste Virginia Woolf det er snakk om, den spennende, sterke kvinna som fornya romansjangeren, hvis bøker hoper seg opp i hyllene, bøker som det tar lang tid å lese, bøker som surrer rundt i huet og i kroppen lenge etter at de er ferdigleste og som ikke lar meg betrakte som før, aldri, ikke etter at hun insisterende har malt virkeligheten opp for meg, på ny, nesten fra ingenting, bøker som jeg stadig kommer tilbake til. Kan en i det hele tatt bli ferdig med Virginia Woolf?
Ikke helt. Ikke jeg.

Virginia Woolf er for meg det første leddet i en nesten eviglang assosiasjonsrekke, som begynner med bokryggene i hylla, svart-hvitt-fotografiene av forfatteren, karakteristisk, fra sida, slik hun helst ville bli fotografert, hun er vakker, plettfri, tidløs, og som derfra forgreiner seg mot ei sårbar ungjente, født under victoriatida i 1882, hun bærer på store sorger ved tapet av mor og far, hun er et voksende intellekt og har et sterkt indre krav til perfeksjon, og lever et liv hvor en stadig må balansere på kanten av et stup, stupet både er og er ikke en sjøl, stupet er livet og den uendelige sorgen, hun er ei kvinne som aller best liker å skrive i senga, med lett feber. Og i Nicole Kidmans uforglemmelige skikkelse, skjørtene, blikket, og vannmassene rundt den magre kroppen. Sjølmord ved drukning i 1941. Enda et uhyre intelligent menneske med et skarpt blikk, et stort talent og en sterk sensibilitet. Her springer tankene i alle retninger, til blant anna Amalie Skram, Sylvia Plath, August Strindberg og Jens Bjørneboe.

I Virginia Woolfs tilfelle har jeg, enda mer enn ellers, problemer med å skille forfatterens eget liv fra litteraturen hun skreiv. Alt synes å være forankra i virkeligheten, i Woolfs måte å se verden på, i hennes følelser og hennes personlige historie. Orlando fra 1928 karakteriseres som verdenslitteraturens lengste kjærlighetsbrev til bestevenninna og muligens elskerinna, Vita Sackwille-West (1892-1962). Til fyret fra 1927 er i følge Woolf sjøl et sørgedikt over foreldrene hennes, som døde i henholdsvis 1895 og 1904. Begge dødsfall sies å være bakenforliggende årsaker til Woolfs sporadiske sammenbrudd og tidvise institusjonsopphold.

Hvordan kan en lese Til fyret, elegien, uten dette i bakhodet? Hvordan kan en la være å se omsorgen og kjærligheten som romanen svøpes inn i? Men som likevel ikke glorifiserer og idealiserer, Virginia Woolf er ute etter å vise et sant bilde, skildre virkeligheten. Både Mr. og Mrs. Ramsay er mennesker med feil. Han er en hissig, sta arbeidsnarkoman som helst vil ha rett, bli beundra og bli lest - hele tida. Han er glad i å bestemme, og hans voldsomme humørsvingninger gjør han utfordrende å leve med. Hun er, særlig i visse passasjer i del en, så tilgjengelig for han og barna, så underdanig og lettpåvirkelig, at det bikker over mot det sjølutslettende. Hun sitter klar, iakttar alle hans nykker og stiller seg inn deretter, mottar skyllebøtter og ymse utblåsninger men også ekstatisk glede. Men Mrs. Ramsay er ikke bare fokusert på ektemannen og de åtte barna, hun bruker også tid og krefter på å styre verden rundt seg. Hun er tidvis manipulativ og kontrollerende, særlig overfor feriegjestene. Den sårbare maleren Lily Briscoe, som gjennom sitt kunstneryrke på sett og vis er Virginia Woolf sjøl, tar inn både Mr. og Mrs. Ramsays mange utstrålinger, om en kan kalle det det, hun oppfatter følelser, stemninger og til en viss grad tankene som ligger bak handlingene, som et barn ville gjort.  

Boka er delt i tre navngitte deler, hvor første del, "Vinduet", er lengst. Deretter følger "Tiden går" med ti korte kapitler. Boka avsluttes med delen "Fyret". Hovedforskjellene mellom disse delene, er tempus. Tida står nesten stille i "Vinduet", og fraværet av handling gjør at Woolf bruker tida på person- og miljøskildringer. Hun veksler mellom overfladiske sveip, detaljerte beskrivelser og psykologiske portretter. Hun kalte det sjøl "å grave tunneler bak personene", men det er i ettertid blitt mest kjent som stream-of-consciousness; bevissthetsstrøm. Woolf hopper elegant og fritt mellom personer og nivåer, uanstrengt som hun aldri skulle gjort noe annet. "Tiden går" gir sjøl navn til hva som skjer - det går ti år. Her skildres sommerhuset, forfallet, restene av liv, været, havet. Personene holdes for det meste utafor. I korte setninger får vi opplyst hva som er hendt, Woolf dveler ikke, men går raskt videre, som om alt er dagligdags, og på en måte er det jo det, for været og tida. I "Fyret" er familien og sommergjestene tilbake i huset. Ikke alt er som før. Men noe er rett likevel. En slags likevekt gjenfinnes.

Det første jeg måtte gjøre da jeg begynte å lese Til fyret, var å sette ned lesetempoet.
For å få sammenheng, mening og glede av lesinga, må en lese nøye. Derfor tar det tid, sjøl om romanen ikke er spesielt lang. Slurvelesing går ikke, for mister en tråden, må en brått flere sider bakover for å finne ut hvilken synsvinkel en innehar. I begynnelsen var det litt vanskelig å lese så sakte, holde fokus, å se at den ytre spenninga ikke fantes, å forsøke å bevare interessen for det lavmælte, usagte og lett forvirrende. Etter første kapittel var det helt greit, da hadde jeg funnet romanens tempus inni meg. Da kunne jeg gi meg hen til romanens impresjonistiske skrivestil, hvor stemninger, farger og lys glir over i hverandre, som når vi ser ut av vinduet, eller inn i et, eller i skogen, hvor sansninger, tanker og lukter avløser hverandre. Alt vi ser, hører, kjenner på kroppen, registrerer, alt som lagres i hjernen, alt som utgjør ett enkelt øyeblikk -. Virginia Woolf forsøker å fange øyeblikket, fange tida, fange livet sjøl, og hun forsøker gjennom Mrs. Ramsay å tvinge livet i kne. Men gjennom Lily Briscoe lærer Woolf (eller omvendt) og leseren at livet ikke kan tvinges, at tida går, at øyeblikket allerede er borte. En kan lage mentale bilder, faktiske bilder, skrive. Kunsten bevarer øyeblikkene.

Og med Lily Briscoe blir elegien en metaroman om kunst. Woolf skildrer en vakker dag ved kysten, glir fra menneske til menneske og viser hvordan perspektiver, oppfatninger, tanker og følelser veksler. Kontrastene er mange, blant de viktigste er liv-død, kvinne-mann, ung-gammel, abstrakt-konkret, indre-ytre. Språket er rikt, uhyre presist og nærmest befriende usentimentalt. Woolf skildrer det hun ser, er nesten nøytral i sin betraktning. Men i Lily Briscoe opplever jeg at hun kommer til orde som den sårbare, kjempende kunstneren hun er.

Til fyret er en svært vakker roman. Den er trist, sann og god på samme tid. Romanen er kompleks og imponerende fullendt - Woolf har hatt total kontroll over teksten, historia, personene og virkemidlene hele veien. Blant anna kan den, som flere andre Woolf-verk, leses med stort utbytte symbolsk og psykoanalytisk. Woolf skriver med intensitet, trykk og nærvær, samtidig som det aldri er kort til det kjølige og avdempa. Det er en fin, sår balansegang. Det vrimler av barn og sommergjester i boka, og ikke alle er sentrale. At noen kommer i skyggen og mer blir et blaff av noe, er derfor naturlig. Hovedfokuset ligger på Mr. og Mrs. Ramsay, som har et vanskelig, emosjonelt og intenst ekteskap, men som også er takknemlige for hverandre og kjærlige, på hver sin måte. For Lily Briscoe er de, stedet og særlig Mrs. Ramsay, sjølve drømmen. Men en kan ikke leve av en drøm, og heller ikke av sorg. "Fyret" blir veien igjennom og ut.

22 kommentarer:

  1. Nydelig skrevet om boken! Et av dine beste innlegg (i hard konkurranse).

    Jeg holder på med innlegget mitt nå, og har skrevet meg frem til at jeg alltid blir opptatt av Woolfs liv og personlighet når jeg leser henne. Det skjer nesten aldri ellers, men hun er så spesiell. Selv foretrekker jeg henne som essayist, romanene hennes klarer jeg aldri å få helt taket på. Mer om det i innlegget mitt.

    Det er uansett befriende å lese tekster der de litterære kvalitetene er så ubestridelige at det ikke kan bli feil. Woolf er ikke min favorittforfatter, men hun er likevel blant de mest imponerende forfatterne jeg vet om.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for hyggelig kommentar! Jeg har faktisk kun lest romaner av Virginia Woolf, og noen få essayistiske utdrag. Men nå fikk jeg lyst til å lese mer. Hun var visst også en utrolig begava litteraturkritiker, men jeg veit ikke om noe av det fins i bokform.

      Er enig i sistesetninga di. Hun er ikke min fremste favoritt, men det er så mye å hente i verkene hennes at jeg aldri blir ferdig. Det er utrolig imponerende.

      Slett
  2. Jeg bare må si meg enig med Line - dette var utrolig vakkert skrevet om Til fyret. For meg så ble romanen for springende og kjedelig, kanskje jeg ikke leste nøye nok, for jeg måtte bla meg tilbake flere ganger. Men nå er den i allefall både lest og blogget om ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Silje! Leit at boka ikke traff deg, men sånn er det jo - ikke så mye å gjøre noe med. Kanskje det var helt feil tidspunkt for deg og "Til fyret"? Håper du prøver Woolf igjen ved en annen anledning!

      Slett
  3. Kjempefint innlegg. Ser vi har de samme assosiasjoner ift til andre forfattere- Bjørneboe, Skram, Plath...¨

    Dette var virkelig en bok som gjorde inntrykk..som gravde seg inn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Anita! Ja, jeg synes det er påfallende mange forfattere som strever på den måten, og jeg er nok litt opptatt av det. Kombinasjonen er fasinerende. Vanskelig å ikke assosiere i den retninga da.

      Er veldig glad for at du også likte romanen! Det er ei viktig og sterk bok.

      Slett
  4. Og nå husker jeg hvorfor jeg likte den så godt
    , jeg skrev nettop i en kommentar hos Elida at jeg ikke forstod hvorfor jeg alltid har hevdet å like Fyret mye bedre enn Dalloway, selv om det nå viser seg at jeg husker særs lite fra førstenevnte men kan framkalle stemnning og detaljer fra Mrs.D, bare ved å se omslag/tittel.
    Faren er at du ved dette overbevisende og vakre innlegget tuller med bevisstheten min, ved minnet, og at jeg nå i neste omgang når jeg selv skal framkalle hvorfor Fyret var ei stjernebok, kun husker dine underbare formuleringer.
    (Det betyr at du har gjort en god jobb -)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for koselig kommentar! Jeg liker også "Til fyret" bedre enn "Mrs. Dalloway". Sistenevnte er mer sprikende og springende, "Til fyret" er så stramt og bevisst komponert, så fokusert og enhetlig.

      Tull med bevissthet og minner var ikke tilsikta! (Men en bonus?) For øvrig er det en ære å bli sitert, også mentalt;)

      Slett
  5. Ja, det er morsomt at vi igjen er enige - og jeg er spent på samlesingsboken :)
    I Til fyret opplevde jeg også at lesetempoet måtte settes ned, først tenkte jeg at en så kort roman ville gi kort lesetid, men den gang ei. Interessant det du skriver om at "elegien en metaroman om kunst" - jeg tenkte kun på elegien som et utløp for Woolfs sorg. Men når du sier det, så ser jeg at Lily kanskje var Woolfs kvinneuttrykk.
    "Hvordan kan en la være å se omsorgen og kjærligheten som romanen svøpes inn i? Men som likevel ikke glorifiserer og idealiserer", ja hvordan? Med dette tror jeg romanen viser det jeg selv ikke fikk tak i om at Woolf ikke ønsket å fremstå som feminist.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er også spent på Lindstrøm og hva vi får ut av den:)

      For meg var det tydelig at Lily Briscoe på mange måter var Woolfs egen stemme. Det hun tenker og føler om malerkunsten kan lett overføres på forfatteryrket. Woolf fikk jo tidlig erfare hva det ville si å være kvinne i et mannsdominert yrke (og samfunn), og fikk sikkert sjøl høre at kvinner verken kunne male eller skrive - i alle fall ikke slik det egentlig skulle gjøres. Og mange kunstnere henter sterk skaperkraft fra opplevelser rundt f.eks. sorg og død. Men kanskje jeg tillegger Lily noe hun ikke er, eller kanskje jeg er litt for rask til å trekke slike konklusjoner. "Til fyret" er svært kompleks, og mange perspektiver kan anvendes.

      Virginia Woolf var vel feminist på sitt vis, men det som kommer sterkest fram i "Til fyret" er kravet om likestilling - både som individ og som kunstner. Jeg synes det du har skrevet om ekteparet Ramsay er veldig bevisstgjørende. Her blir det svært tydelig at de er avhengige av hverandre, på godt og vondt. Slik var det vel for Leonard og Virginia også.

      Slett
    2. Jeg har startet på boken og postet en smakebit fra side 62, så langt liker jeg det jeg leser.

      Nå i ettertid ser jeg klarere Lilys rolle og at hun fungerte som Woolfs stemme for kvinnesaken. Men også fru Ramsay gjorde vel egentlig det med sine betraktninger over sitt liv. Line har anbefalt meg å lese "Indiskresjoner og andre essay" og jeg har nå lånt den på biblioteket så den sniker seg nok foran andre bøker jeg har på sommerleselisten. Jeg ser frem til å bli bedre kjent med forfatteren og essayisten Woolf :)

      Slett
    3. Så bra at du liker, det lover godt. Så langt liker jeg også! Spørs om vi ikke blir litt enige denne gangen og;)

      Enig med deg angående fru Ramsay. Hun representerer bevisstgjøringa, mens Lily på sett og vis fullender løsrivelsen fra menn, fordi hun ikke vil gifte seg. Hun representerer handling. Og begge deler må jo til for å oppnå likestilling og kvinnefrigjøring. Kontrastene ligger vel mest i de rammene kvinnene skaper for seg sjøl, fru Ramsay innafor det tradisjonelle ekteskapet (med en utradisjonell ektemann), Lily Briscoe som ei moderne og uavhengig kvinne i et fritt yrke. Begge tviler og begge har det vanskelig, og begge vil til en viss grad ha det den andre har. Men det jeg stadig tenkte på, var hvor mye fru Ramsay ville fått utretta om hun hadde fått fred og ro til å tenke ferdig, til å fullføre prosjektene sine (annet enn veldedighet og strikking, mener jeg). Forutsetningene ligger jo der, som med veldig mange kvinner av Virginia Woolfs klasse og tid. Det bringer tankene til et av mange forelda syn på barneoppdragelse; nemlig at gutter skulle få suse rundt som de ville, mens jenter skulle avbrytes hvert femte minutt så de aldri fikk tenkt ferdig eller vært i fred, men alltid måtte stå parat til å gjøre noe. Da ville en få et føyelig (eller utslitt) pikebarn. Det er jo grusomme kår, uansett kjønn!

      Jeg har også lyst til å lese mer av Woolf, og essay høres spennende ut. Du får si ifra hvis du vil lese sammen med noen:)

      Slett
    4. Interessant det du sier om at det er grusomme kår uansett kjønn, for menn hadde jo også sine tvangstrøyer. Det minner meg om religionen som sier at først kommer gud, deretter mannen, så kvinnen. I den rekkefølgen blir det på en måte mindre medlidenhet med mannen. Men den er der. Det kan vi se på forskjellsbehandlingen av svarte kontra hvite. Det å ha et valg er ikke det samme som å ha friheten til å bruke det, noe som jeg synes er så fint med Lily: at hun ender med å bruke den friheten.

      Jeg leser gjerne essayene sammen med deg, når kan du få tak i boken? Jeg tenkte å ta den med til Gran Canaria for å lese den der :)

      Slett
    5. Klart menn også hadde (og har) sine tvangstrøyer. Men akkurat denne "teoretikeren" mente at det beste var om gutter fikk suse rundt som de ville, det var nemlig fint for kreativitet og fantasi, mens det samme skulle kveles hos jentene. Uten fantasi blei visstnok jentene føyelige og enkle å kontrollere - en stor fordel, må vite. Nå i dag virker det ganske ekstremt, begge deler. En mellomting er vel bra, her som så ofte ellers!

      Ja, Lily tar kampen, tar valget, tar friheten og anvender den til noe godt: sin egen kunstnerkarriere. Sånn sett er både hun og Woolf sjøl idealer, for de tør. Også kan en diskutere om fru Ramsay ikke tør, eller om hun aldri har hatt muligheten og friheten til å velge.

      Boka kan jeg låne i løpet av et par dager;) Kan ikke garantere at jeg kommer igjennom alt sammen, men jeg vil veldig gjerne prøve. Den er jo ikke tjukk, men jeg forventer å bruke godt med tid likevel. Når drar du?

      Slett
    6. Ja, absolutt - og heldigvis har vi fått et annet syn på barn i dag. Et mer helhetlig syn :)

      Jeg reiser 22. juli, men har en haug med bøker som skal leses. Ser for meg at jeg leser den ved siden av, litt her og litt der. Boken har jeg i utgangspunktet til 9. august og jeg ser ikke bort fra at det er mulig å forlenge lånetiden.

      Slett
    7. Ok. Da låner jeg boka så alt er klart. Sikter meg inn på å lese litt i siste uka av juli, hvis det er ok?

      Slett
    8. Supert! Jeg startet så vidt på den i morges, og tar den med når jeg reiser, er tilbake 5. august så i løpet av den uken eller helgen etter skulle passe bra.

      Slett
    9. Den er grei. Regner med at vi kanskje prates litt nærmere underveis;) Ønsker deg ei riktig god reise!

      Slett
    10. Gjerne! Når jeg leser en bok er jeg helt overlatt til meg selv uten å ha noen å diskutere med underveis. Noe som er helt greit, det har på en måte alltid vært sånn; jeg leser og snakker om den etterpå. Likevel, noen bøker kan det være greit å prate om underveis og særlig faglitteratur eller essay. Takk, jeg skal kose meg i to uker under brennende sol :)

      Slett
    11. Ja, var akkurat det jeg tenkte også. Kan jo hende hun byr på en og annen utfordring, og da tenker jeg ikke bare på det uvanlige lesetempoet. Det er sikkert ikke alle essayene som det er like lett å komme inn i. Da er det fint å kunne drøfte litt. Gleder meg til å komme i gang!

      Slett
  6. Ååå - denne boka var så nydelig! Nettopp lest den nå, og ferdig med egen omtale. Da kan jeg leses andres :-) Fantastisk godt innlegg Hedda! Jeg har funnet meg ny forfatter, og skal lese Mrs Dalloway om ikke for lenge. Må bare ha en liten pause først. Woolf må nytes, ikke speed-leses. Det fungerer ikke. For en perle av en bok!!! Jeg ble rent lykkelig!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for entusiastisk kommentar! Så hyggelig at du har lest Woolf og kost deg så masse. Det er så herlig når det er full klaff mellom leser og bok, og utrolig fint at du deler den gleden. Nå blei jeg glad, jeg også:) (Også fikk jeg lyst til å lese Woolf igjen...) Fortsatt god helg, Marianne!

      Slett