Din Vilma, eller helst ikke

Bildekilde: Bokelskere

Av og til er det koselig med ei skikkelig julebok. Det tenkte i alle fall jeg i desember, med den fornøyelige romanen Tre menn til Vilma friskt i minne fra året før. Den var kanskje ikke så innmari julete, det var mer ei ramme, men den var morsom og søt, litt klissete og overdreven og ganske sentimental, men likevel såpass sjarmerende at det frista å lese mer om Vilma Veierød. Derfor fant jeg fram oppfølgeren Din Vilma fra 2022, og benka meg ned for nok en søt og sjarmerende leseropplevelse. 

Boka åpner der den forrige slutter: Vilma er på full fart inn i sitt første forhold. Hun er ei voksen dame på trettifem år, og nå er det duka for både holding av hender, klemming, kyssing og ligging - alt for første gang. Og det er selvfølgelig patologen Robert med tics som er den utvalgte, ikke den kjekke og gifte presten Ivar. Men Vilma klarer å kludre til det aller meste, både på egenhånd og i samspill med den klarsynte Rune Eilertsen, som viser seg å ikke være så himla klarsynt likevel. Underveis blir det både trist og dramatisk, forvirrende og kaotisk, men så går det bra til slutt.

Tempoet er greit i starten av romanen, og det utvikler seg raskt mellom Vilma og Robert. Noen scener er utrolig morsomme, mens andre er teite. Skrettings styrke er at hun skriver svært filmatisk. Det er med andre ord lett å se for seg det som skjer - med et par ekstreme unntak. Vilma er bokstavelig og misforstår en del uttrykk og situasjoner også i denne boka, mens Robert på sin side banner og ticser og holder deler av sitt liv hemmelig for Vilma. I starten er det komisk og litt sjarmerende, men så bikker det over til ville spekulasjoner, underlige konklusjoner, negative tanker, paniske oppheng i ekskjæresten i Lommedalen og etter hvert noe som kan minne om kraftig sjalusi og et usunt fokus på dette med ligging. Ikke for leseren, altså, men for Vilma. (Bare for å herme etter stil og tone i boka.) Og når slikt verken blir tatt tak i eller blir korrigert, blir det fort innmari feil. For Vilma blir det på alle måter innmari feil, og det er såpass overdrevent og usannsynlig at jeg ikke tror på det.

Forfatter Gudrun Skretting (f. 1971) velger å sende den sympatiske og rolige Robert ut på ei reise, slik at Vilma blir aleine igjen med usikkerheten sin. Og usikkerheten spinner i vei og blir til tunge tanker og sprø fantasier, og forkludres ytterligere av den ikke så synske Rune Eilertsen. Og herfra putrer og går det fullstendig på tomgang. Det er side opp og side ned om den umodne Vilma Veierød som surrer seg inn i den ene situasjonen verre enn den andre. Men til forskjell fra forrige bok, er det nå verken sjarmerende eller søtt, det er for mye, det er desperat og verst av alt: Det er uinteressant. For, igjen, jeg tror ikke på det. Jeg tror ikke på at ei voksen dame kan holde på sånn.

Nå tenker du kanskje at jeg jammen er en surfis, og at jeg mangler fantasi, for det kan godt være at noen er akkurat sånn som Vilma Veierød, rigid og sprø på samme tid, som gir seg ut for å drive med opinionsundersøkelser for å spørre ut folk om deres seksualvaner. Dessuten tilhører det sjangeren "lettbeint dameroman med løkkeskrift og hjerter på forsida" å ha hovedpersoner med noen slike overdrevne og stiliserte karaktertrekk som mer eller mindre eksploderer i klisjefylte situasjoner, som en ballong full av glitter. Og det skal jeg gi deg rett i. Men jeg kjenner ingen slike mennesker. Og når jeg ikke har noe særlig jeg kan identifisere meg med, eller noe som er viktig for meg som leser inn i en tekst, er det dessverre slik at jeg står i fare for å miste interessa. 

Og apropos klisjeer - teksten om Vilma er full av nettopp det. Vilma går i alle feller som tenkes kan, samt noen jeg ikke hadde tenkt på. Reaksjonsmønster og tankevirksomhet er på samme nivå som en hormonell fjortis som nylig har fått sin første kjæreste. Likevel står omtrent to hundre sider av handlinga bom fast i samme spor, og handler bare om surr i Lommedalen og diverse utfordringer knytta til Rune Eilertsen og etter hvert også mammaen hans. Eilertsen introduseres på en svært morsom måte, men så faller alt sammen. Jeg lurer derfor på hvor redaktøren har vært? Språket er heller ikke særlig godt. I forrige bok opplevde jeg at det var friskt og morsomt, og det var herlig at Vilma så verden litt på skrå. Her er det forsøkt å beholde samme skråblikk, uten at det fungerer like smidig. I tillegg kjøres det på med diverse kommentarer til leseren i et nærmest ustanselig tempo, og Skretting har en fæl uvane med å kursivere de orda hun vil at leseren virkelig skal ta til seg, som om leseren er en dum gjøk. Riktignok gjorde hun det samme i forrige bok, men denne gangen er det bare slitsomt. 

Og verre blir det. For Vilma går over så mange grenser, både juridiske og etiske, etter hvert som boka endelig nærmer seg slutten, at jeg aldri kommer til å forstå hvordan Skretting har kommet fram til den endinga hun har valgt. Bortsett fra at det er forventa innafor sjangeren, sjølsagt. Det hele er skikkelig flaut, og jeg blei forferdelig oppgitt underveis. Blant annet tenker jeg på noen tamme skildringer av pinlige Skypesamtaler, fullstendig karakterbrudd (Robert), manglende evne til å tenke seg om (Vilma) og en usammenhengende og veldig lite spennende familiehistorie (Rune). Framfor gjenforening på en tjukkas hadde jeg nok heller gått for en politianmeldelse.  

Og, bare for å ha fått fram det også, har boka svært lite med jula å gjøre. Den kan med andre ord leses når som helst. Ikke at det er en trøst, eller gjør den noe bedre, for den er dessverre ganske dårlig åkke som. Jeg kommer derfor ikke til å gå til anskaffelse av bok nummer tre, og anbefaler samtidig at du også finner deg noe annet å lese på.