Ut av det blå

Bildekilde: Bokelskere

Ut av det blå (2019) er tittelen på en roman jeg leste i fjor. Den er skrevet av forfatter Kristin Valla (f. 1975), som debuterte med Muskat i 2000. Jeg fikk aldri lest Muskat, og har heller ikke lest noen av de andre bøkene hun har gitt ut, som hittil består av totalt tre romaner og tre sakprosautgivelser de siste tjuefem åra. Ikke veldig produktiv, altså, og da forsvinner hun dessverre litt fort fra radaren til mange, meg sjøl inkludert. Men nå har jeg altså lest Ut av det blå, som fikk gode kritikker da den kom, og som også blei nominert til Bokhandlerprisen. 

Jeg må innrømme det med en gang: Jeg kjøpte boka først og fremst fordi den hadde ei fin forside med litt uvant taktil struktur, og fordi den var på tilbud. Lenge tenkte jeg på å gi den bort som gave, rett og slett fordi jeg ikke fant noe ved baksideteksten som appellerte til meg som en potensiell leser sånn umiddelbart. Men så begynte jeg ved en tilfeldighet å lese, og det glei veldig fint i starten, og da var det lett å lese videre. 

I Ut av det blå møter vi Elin. Hun er 32 år og sånn sett voksen, men på mange måter er hun umoden og uferdig, og veldig, veldig usikker. For eksempel jobber hun med noe hun egentlig ikke vil jobbe med, og hun lever et liv hun ikke er noe særlig interessert i. Hun har ei enorm distanse til fortida, til hjemstedet langt nord, til det arkitekttegna barndomshjemmet, til den såre og brått avslutta barndommen og egentlig også til seg sjøl. Det henger sammen med en traumatisk opplevelse sommeren 1985, da Elin var ti år. Det var sommeren da Elin ved en tilfeldighet mista både pappaen sin og brødrene sine. Og hadde det ikke vært for at hun nekta å ta på seg kjole, ville hun og mammaen også vært døde. 

Boka åpner med å fortelle fra 1985 før vi tas med til bokas nåtid, 2007. Nå er mora også død, og Elin har etter to år bestemt seg for å selge barndomshjemmet. Livet hennes er i Oslo, det er langt å reise til Mo for å ordne med småting, og egentlig vil hun ikke være der i det hele tatt. Det er ingenting som holder henne i Mo i Rana. Bortsett fra minnene. Og Ola.

Ola var egentlig en kompis av brødrene til Elin. Men Ola har alltid vært så fin, så Elin har alltid hengt rundt han. Har liksom ikke klart å la være. Skulle være nærmest, sitte ved siden av, inntil. Etter at brødrene Vegard og Thomas dør, fortsetter relasjonen mellom Elin og Ola. Den er barnlig og uskyldig, han er snill med henne, og hun ser kanskje en slags bror i han. Og hun ser minner om brødrene. Og noe mer, noe hun ikke helt klarer å sette ord på. Han er ei hand i mørket når hun gråter av savn, og han har ro. 

Elin på 32 år ser helt klart Ola på en annen måte. Hjemstedet også. Og barndomshjemmet. Og familiehistoria. For det er noe som ikke helt gir mening, noe hun nærmest konstant går og gnager på. I ulykken, raset, som kosta brødrene og pappaen hennes livet, fant de bare to lik. Kroppen til pappaen hennes blei aldri funnet. Elin leiter etter svar på hjemstedet uten å vite helt hva hun leiter etter. Hun rydder effektivt ut av huset, kaster både dyre gjenstander, klær, leiker og bilder i en diger kontainer. Men farens kalenderbøker beholder hun. Der kan hun se at han stadig er på reise, ofte lenge, og i flere ulike land. Så stopper reisinga opp. Før ulykka. Var det noe som foregikk, noe Elin ikke visste om? Samtidig må hun forholde seg til Ola, og den hemmeligheten han bærer på. Og det skal vise seg at familien til Ola veit en del om fortida, de også. 

For å få svar, må Elin nøste, rundt i lokalsamfunnet, i egen fortid og egen identitet, hun må konfrontere egne minner og innse at de ikke alltid stemmer, hun tvinges til å håndtere sorgen etter både mora og faren og hun må gå i samtale med mennesker som ikke vil snakke, og som ikke kan snakke, fordi de har gått bort. Hun må akseptere at det er mye hun aldri vil få svar på. Men går det kanskje an å få noen svar, likevel? Elin på ti år var vrang og vanskelig, og redda sitt eget liv. Slik en tilfeldighet er vilt urettferdig, opplever hun. Men Elin på 32 år kan jammen være utholdende og insisterende, og kanskje på den måten redde sitt eget liv, nok en gang. For det er forskjell på å leve og å overleve.

Kombinert med en søken bakover, utvikler livet seg framover. Elin konfronteres med fortida og sin manglende evne til å ta valg. Hun utfordres på jobben og privat, og kan ikke lenger bare flyte med. Hun tvinges til å være aktiv, og er nødt til å bli kjent med seg sjøl for å finne ut av hvem hun er og hva hun vil. Det er kanskje litt seint å gjøre det når en er 32 år, men som jeg påpekte innledningsvis, er Elin nokså umoden. Og det gjenspeiles også i det at hun har ei vedvarende krise som hun ikke evner å ta tak i før hun er ganske voksen. Det skildres naturlig og tilsynelatende lett, noe som er godt gjort, og Valla, som er helt tilbaketrukket i teksten, dømmer ikke. 

Vi kommer veldig tett på Elin, som vi følger i førsteperson gjennom hele boka. Hun er en sympatisk, om enn litt tafatt hovedperson. Hun er ikke en person jeg nødvendigvis kjenner meg igjen i, men følelsen hennes, av å være aleine, uten retning og i sorg, kan jeg forstå. Og Valla skildrer Elins søken og nøsting stødig boka igjennom, og lar teksten utvikle seg til ei fin fortelling om identitet, tilhørighet og betydninga av ei familiehistorie. Det er i mange tilfeller helt nødvendig å finne fotfeste før en kan gå videre, og det får Valla godt fram. Men det blir en del repetisjoner underveis, og alt som handler om jobben hennes er bare et uinteressant sidespor, satt inn for å få på plass ei nødvendig geografisk forflytting. 

Familiehistoria som springer fram, er ei uvanlig og sår historie. Flere ganger tenkte jeg på at den var for usannsynlig, for det er den jo. Teksten kaster lys over en mørk periode når det kommer til blant annet sykdomshistorie, både her til lands og i verden, og viser fram hvordan enkeltskjebner og hele lokalsamfunn blei ramma. I tillegg skildrer Valla hvordan fortielse kan ødelegge, sjøl om det er gjort i aller beste mening. Men etter som tidene og lovene og moralen og menneskesynet endres, er det kanskje ikke alle hemmeligheter som bør være hemmelige lenger.

Ut av det blå er det jeg vil kalle en ganske ordinær, norsk roman. Den har sine gode sider, og er stort sett gjennomarbeida og solid. For min del skorter det litt på sannsynligheten, men jeg aksepterer det likevel fordi teksten har flyt, og stemninga som skrives fram er god å være i, sjøl om det går på tomgang her og der. Det som er verre, er at dialogene er ganske stive, særlig med tanke på Ola. Han framstår som en utrolig jordnær og fin fyr, som i en periode pendler fra Mo til Trondheim til Oslo og opp igjen, så jeg skjønner ikke hvorfor han skal snakke så oppstylta. Det blir bare kunstig og rart. 

Og når det kommer til språk og dialog har jeg flere innvendinger. Ut av det blå er en rolig tekst, og kan oppfattes som litt stille og monoton. Heldigvis er Valla god på struktur og oppbygging. Men tonen blir fort litt anonym, for alle personer virker å tenke og snakke helt likt, fra gamle folk i tilbakeblikk og minner, til små barn i nåtida. Slik er det jo absolutt ikke. Her kunne forfatteren enkelt ha brutt opp indre monolog gjennom å la personene snakke dialekt, eller ulike dialekter, i teksten. Det ville gitt mye mer farge og identitet, og vært verdifulle avbrekk fra det monotone. I tillegg har Valla valgt et konsekvent konservativt riksmål, som gjør at det blir stor avstand fra meg som leser til personene. For jeg tenker ikke at Ola, som er oppvokst på Mo i Rana og nå bor på gård, som er vant til svært hardt fysisk arbeid, "...gikk der og gledet seg til å bli far...".   

Underveis fikk jeg en assosiasjon til Full spredning av Nina Lykke (f. 1965) fra samme år, der også mye foregår i en leilighet. Men bortsett fra at begge hovedpersoner heter Elin og står i hver sin krise, er det ikke mange likheter. Lykke bruker humor, satire og brodd, og lar sin Elin gjøre opprør, protestere og ta plass. Valla er helt nedpå hele veien, og holder også Elin der. Hun kunne mer enn gjerne latt teksten glimte litt her og der, og latt sin Elin ikke være fullt så flink og korrekt. Likevel er det Ut av det blå jeg har tenkt mest på etter endt lesing - den har noe ved seg som jeg liker, og som har festa seg. Jeg håper derfor Valla kommer med flere romaner, slik at jeg kan få utforska dette noe litt mer.