Torsdagsmordklubben

Bildekilde: Bokelskere

Det er ikke så ofte jeg leser krim, men fra tid til annen gir jeg sjangeren et forsøk, mest for å sjekke status. Ofte konkluderer jeg med at krim fortsatt ikke er min favorittsjanger, men samtidig kan jeg heller ikke benekte at jeg også liker å lese litt krim innimellom. Derfor kommer jeg nok til å holde på med nettopp det et par ganger i året. 

Men at det blei skikkelig geriatrisk krim denne gangen, det er egentlig helt tilfeldig. Det har seg slik at jeg på innfall kjøpte tre eksemplarer av den første boka i serien, den som kun heter Torsdagsmordklubben (2020), det samme som serien. Boka er skrevet av den britiske forfatteren Richard Osman (f. 1970), og jeg skulle egentlig gi bort alle tre. Bøker er som kjent ypperlig som gave, og krim er som kjent ikke egentlig min sjanger. Men så var det brått en av de tre som hadde fått tak i boka på egenhånd, og dermed blei jeg sittede med ett eksemplar sjøl. Og plutselig hadde jeg kikka litt nærmere på boka, og begynt å lese...

Og bare for å ha slått det fast først som sist - dette er harmløs og rolig krim, helt perfekt for den som ikke tåler brutale og blodige detaljer. Det hele er nemlig lagt til en seniorlandsby, der massevis av gamlinger med grått og hvitt hår, ymse skavanker, diverse sjukdommer og et bredt spekter av historier, holder til. Og vi suser inn og blir kjent med ei hard kjerne, det vil si medlemmene i det som kalles Torsdagsmordklubben. Klubben, som møtes på nettopp torsdager, består av Joyce, Ibrahim, Roy og Elisabeth. De er mer enn normalt oppegående, og mer enn normalt interesserte i mord, derav klubben. Og mens de durer i vei med bilder fra åsteder og diskuterer forskjellige drapsvåpen og tilhørende dødsårsaker, tutler øvrige beboere rundt med sitt. Det er strikking og rolige turer med rullator, sjakk og en og annen dupp, noen runder på kirkegården, mange pauser på benken, et par ekskursjoner med både buss og bil til områder i nærheten, det er hårruller og hofter og pleiere og uendelige kopper med te og tunghørte ører og mange misforståelser. Det er snålt og snilt og sjarmerende på samme tid.

Men særlig farlig, eller spennende, er det ikke. Helt til det er et virkelig lik som dukker opp, og Torsdagsmordklubben opplever at de får sin første sak. Eller, egentlig blir det ikke så farlig da heller, men det blir i alle fall bittelitt spennende, men alltid på et slikt nivå at det også er overkommelig for de av oss med innoperert hjertestarter. Det er ikke så lett å skape sitrende spenning når en eller annen alltid må tisse, har glemt krykka eller ustanselig vimser rundt etter brillene sine. Men underholdende, det er det. Underlig nok er ikke det lokale politiet så innmari interesserte i å samarbeide med en haug seniorer som vimser, tisser og glemmer heller, men Elisabeth er heldigvis drilla i ukonvensjonelle metoder. Og slik vikles gamlingene inn i ei drapsetterforskning som til stadighet baller på seg. 

Boka er overraskende lang, men svært lett å lese. Osman hopper fra den ene fornøyelige scenen etter den andre, være seg solskinnsdemonstrasjoner eller medlemsmøter, og han skildrer tydelige typer, både i klubben og blant de øvrige seniorene. Fortellerstemmen er todelt, noe som er et interessant og velfungerende grep. I stort sett hele boka følger vi Torsdagsmordklubbens medlemmer i tredjeperson, men i noen kapitler, titulert "Joyce", er det Joyce som er fokaliseringsinstansen. Disse kapitlene framstår nesten som ei dagbok, der vi følger Joyce svært tett. Slik får vi mulighet til å få hennes gjenfortellinger av dagen, tolkninger av hendelser, oppfatninger av de andre eller forståelser av ulike situasjoner, og tankene hennes styrer, og villeder, leseren hit og dit. Det forklares ikke hvorfor vi følger nettopp Joyce, men så vidt jeg har forstått, følger vi ett og ett medlem fra bok til bok.

I krimsjangeren er det jo slik at vi lesere kan forvente spenningstopper, etterforskning og oppklaring, og det kan gjerne være flere uventa vendinger underveis, slik at slutten blir overraskende. Et eksempel på ei slik vending er stadig nye mistenkte, eller mange mistenkte på samme tid, sånn at det er vanskelig for leseren å følge med på forfatterens små og store ledetrårder. Her opplevde jeg at det ikke var så mange spenningstopper, men på den andre sida var det helt greit å lese ei krimbok som ikke var heseblesende. Etterforskning og oppklaring får vi mye av, da både Torsdagsmordklubben og politiet har hver sine opplegg, og det er en del vendinger underveis, sjøl om det ikke endte med en veldig overraskende slutt. 

Forfatteren har fått mye ros for boka si, som blei den mest solgte debuten i Storbritannia i utgivelsesåret. Og jeg tror deler av suksessen skyldes nettopp kulissene for boka: den idylliske seniorlandsbyen, som er så gjenkjennelig og hverdagslig og rik på harmløse situasjoner. Det er en type kulisse vi kjenner igjen fra ei lang rekke britiske krimserier på tv, og som har sitt opphav hos selveste Agatha Christine (1890-1976), som plasserte en av sine detektiver, nemlig miss Marple, i samme type univers. Dette er med andre ord trygt for oss som leser. 

Men der miss Marple er aleine om å hamle opp med det meste, er de her fire stykker, som surrer rundt og overraskende ofte gjør vondt verre. Men da er det vel bare å bake ei kake og ta en kopp te? I alle fall i følge Joyce. Men når det kommer til karakterene er det med vilje jeg kaller dem nettopp det. For dette er ikke mennesker. For meg blir verken Joyce, Elisabeth, Roy eller Ibrahim, eller noen av de andre, helt ordentlige. For sjøl om det hele er sjarmerende og underholdende, er det også flatt og uten psykologisk dybde. Anslaget er der, med tanke på at spesielt Elisabeth er så hemmelighetsfull, men det er ikke nok til å trekke meg med. Og disse gamle menneskene, som er så satt i sine egne greier, opplever heller ikke noe særlig utvikling i løpet av teksten, sjøl om de utsettes for både det ene og det andre. Det er kanskje som forventa, men lell: For at teksten skal utmerke seg, må det være en form for bevegelse. Her står vi uten, men det er vel kanskje sånn det er med underholdningslitteratur? 

Torsdagsmordklubben blei oversatt til norsk av Kari Engen (f. 1960) og utgitt på Gursli Berg forlag i 2021. Boka har blitt en suksess også i Norge, og det har etter hvert kommet fire bøker i serien. Ryktene vil ha det til at nummer fem kommer seinere i år. Jeg tenker at både serien og karakterene klarer seg fint uten at jeg leser videre, så jeg skal la det være med kun den første boka i dette tilfellet.