Den vanskelige overgangen

Livet består på mange måter bare av faser og overgangsfaser. Som mennesker er vi konstant i bevegelse, fra det ene til det andre og stadig videre, mentalt, emosjonelt og fysisk. Vi preges av alt vi ser, hører, lukter og smaker, av alle vi møter, av bøker vi leser, filmer vi ser, musikk vi hører, tanker vi tenker og sinnsstemninger vi utsettes for. Men dette er vi som regel ikke bevisste på, i alle fall ikke før vi blir voksne og ser det hele i en større sammenheng. Når vi er midt i en slik overgangsfase, som for eksempel fra å være barn til å bli ungdom, er det hele ganske tåkete.

Ta følelser, for eksempel. De går fra å være vanlige til å bli helt usannsynlig sammenfiltra og forvirrende. Lite er vel mer intenst enn sanseopplevelsene og følelsene vi har i tenåra! Ett ord kan få oss til å tenne på alle plugger og bli rasende fortvila over hvor teite folk er som kan si sånt. For meg var det "ålreit". Fortsatt et gyselig ord. Men jeg får ikke frysninger på ryggen lenger.

Bildekilde: Bokelskere

Uansett: Den ene dagen er alt helt vanlig. Anton er Anton. Men så, dagen etter, har det skjedd. Dette ubestemmelige noe har sniki seg inn, som i løpet av natta, og mye som før var greit, er ikke lenger greit. Vi blir flaue av foreldra våre. Av den stygge, gamle og bulkete bilen de kjører. Av den sjuke lyden bilen lager. Av jobbene foreldrene våre har. Av hvordan de ser ut. Av maten de lager. Av huset vi bor i og hvor rotete det er, hvor kleint det lukter og hvor barnslig rommet egentlig er. Hvem trenger vel sånne teite kosedyr?! Og like etter er et kosedyr verdens beste venn. Livet er blitt et sammensurium, opp-ned og bak-fram på samme tid, det snurrer i rasende fart, og samme hvor mye en snur og vender på det, blir det ikke som før.

For noen skjer denne endringa tidlig, for andre seint. Spennet er i mange tilfeller på omtrent ti år, fra tiårsalderen til en bikker tjue. Og det verste av alt: Overgangen kan vare i mange, mange år. For Anton er det den siste perioden på barneskolen som er helt avgjørende. Boka om Anton, Anton og andre uhell (2016), har jeg skrevet om før. Men jeg vender stadig tilbake til den, både i tankene og når jeg snakker om bøker, fordi det er ei utrolig god bok. Gudrun Skretting (f. 1971) tar Anton og situasjonene han gjennomlever aldeles på kornet, og det er herlig morsomt uten å være slemt. Derfor var det jo bare et spørsmål om tid før jeg leste videre om Anton i de to oppfølgerne Anton og andre flokkdyr fra 2017 og Anton den store fra 2018.

I den første boka går Anton de siste ukene på barneskolen. Og det er ei ekstistensiell krise som setter i gang hele fortellinga. For mens Anton lapper slangen i sykkeldekket, forteller pappa at det var sånn han blei til. På grunn av ei rift i gummien. Han blei skapt på slump, han var ikke meninga! Det gjør at Anton vil, skal, må! bli meninga. Men hva er meninga med han? Hva er hans livsoppgave? Jo, sier Ine, å gjøre pappaen din glad igjen. For eksempel ved å skaffe han en kjæreste. Og slik setter to tolvåringer i gang noe som virkelig vokser ut av deres kontroll. I tillegg er det i denne boka at Anton får kallenavnet Speedo, at han skjønner hva pappa virkelig driver med på jobben, at han må reddes av brannvesenet og at han plutselig ser bestevennen Ine på en litt annen måte. Men det er også så innmari mye han ikke forstår.

Bildekilde: Bokelskere

Og det blir ikke lettere av å begynne på ungdomsskolen. Første skoledag står de der, i den nye skolegården, Anton, Ine og Ole. Anton er mest opptatt av å ikke legge seg ut med de litt skumle og veldig kule guttene, som har sånne hettegensere og kaster stilig på håret og banner tøft. Ine vil ikke at noen i hele verden skal vite hva som egentlig foregår mellom henne og Anton, og har bestemt at det er helt hemmelig, og Ole vil snakke om sopp, eller kjuker, som om skolegården var årsmøtet i en eller annen soppklubb. Og så blir det bare verre. 

For allerede første dag klarer Anton å legge seg ut med læreren og kaller han pervers foran hele klassen. Og de kule guttene tror Anton også er kul, sjøl om han virkelig ikke er det. Men Anton får lyst, veldig lyst, til å være blant de kule. Han vil slenge på håret, ha svart hettegenser og et kroppspråk som signaliserer makt og alfahann. Han vil svare småfrekt i timen, smugsnuse på klassetur og henge ut den tjukke jenta i klassen. Eller, han vil det egentlig ikke, men han føler at han må. Han må jo passe inn! Ja, han har så lyst til å passe inn at han rett og slett ikke tror han kan være ordentlig venn med Ole lenger. Plutselig er det så flaut med Ole, som ikke skjønner noen verdens ting, og i alle fall ikke forstår at sopp ikke er kult. Og så kommer pappa inn i bildet, med den visne hestehalen sin, og Anton må bare late som om han ikke veit hvem det er, og må løpe vekk fra han på kjøpesenteret. Hvordan skal alt bli normalt igjen? 

Heldigvis har Gudrun Skretting masse omsorg for Anton, Ole, Ine og alle de andre personene vi møter i romanen, så sjøl om de kaver verre i denne boka også, går det bra til slutt. Men ikke før en både har ledd og grått flere ganger, og kjent seg igjen i forvirring og desperasjon og et følelseskaos uten like. For hvem vil vel ikke passe inn? Hvem vil vel ikke bli sett på riktig måte? Men de færreste av oss må snuse halve druer og påstå at pappa er en ravende gal mann som slår med baguetter for å komme dit. Så om det skal koste så mye, er det kanskje ingen vits likevel? Kanskje det er like greit å bare være ukul for alle penga?

Bildekilde: Bokelskere

Og penger trekker oss rett inn i det som er hittil siste bok i serien om Anton, nemlig Anton den store. I denne boka blir Anton kjent med ei ny jente, ei jente som har innendørs svømmebasseng og massevis av penger. Og det kunne igrunn Anton tenke seg også. Ja, endelig veit han hva han vil bli når han blir stor: Han vil bli rik! Men det er ikke noe håp om å få noe hjelp hjemmefra med det første, for pappa skal bruke alle sparepengene på å gifte seg på nytt, og Anton får ikke en gang en egen brusmaskin. Derfor må Anton ta saken i egne hender. På Internett står det mye smart, og Anton leser seg opp på konjunkturer og ledelse, strategier og markedsføring. Så trommer han sammen de ukule vennene han har, og setter i gang med å lage en elevbedrift. Bedriften får det velklingende navnet Scones, data & fitting dogs, og det er Ole og Anton som har ansvaret for både baking av scones og lufting av hunder. De leverer nybakte scones på døra til ferierende tyskere, bruker sviktende tyskkunnskaper og tjener gode penger. Men det baller fort på seg når de ikke bare må lufte hunder, men også gamle menn i rullestol. Hvordan skal de få løpe nok, egentlig?

Det hjelper ikke stort at Ine er bortreist heller. Anton savner hennne veldig, og det gjør leseren innimellom også. For er det noen som kunne fått Anton ut av det intense rotet han surrer seg inn i denne gangen, så er det Ine. Men hun er på Island, og derfor må vi bare lese videre og se hva som skjer med for eksempel den store statuen Anton knuser ved et uhell, vel vitende om at det kommer til å bli så mye, mye verre før det endelig løser seg. 

Bøkene om Anton kan trygt anbefales til alle fra tolv år og oppover - til alle som skal bli, er, eller har vært tenåringer. Her er det mye moro, men også nødvendig alvor, vesentlige påminnelser og viktig lærdom for både små og store. Det er tross alt ikke så lett å være midt oppi den vanskelige overgangen. Disse bøkene får oss til å ta et steg bakover og puste litt, før vi på ny trår ned i vårt eget kaos. Og når det da stormer som verst, kan vi alltid huske på at Anton hadde det verre - og det gikk bra med han!