Ved årets ende, nesten

Det nærmer seg nok et årsskifte (jo, den siste tida går råfort!), og jeg har så smått begynt å tenke på om jeg har klart å lese det jeg ville i år, og hva jeg skal sette meg fore å lese til neste år. Det siste er egentlig det verste. Jeg har skrekkelig mange bøker liggende, de fyller både hyller og skap og alle ledige overflater på bord, stoler og golv, og med jul i sikte, forventer jeg at bokhaugen på sedvanlig vis øker med i det minste fem-seks titler (familierekorden for bokutveksling på julaften er på 57 bøker, så dette er beskjedent. Og antallet familiemedlemmer? Fire). Fordi jeg har så forferdelig mye liggende, har jeg sendt ut følgende signaler til fjern og nær: i år er det første året jeg ikke ønsker meg bøker (men jeg blir veldig glad om jeg får noen likevel). Kanskje det, på sikt, er med på å rette opp littegrann, altså at boksamlinga vipper til flere leste enn uleste. Vi får se.

For 2011 hadde jeg et generelt ønske om å lese mer av alt, og det skulle særlig være mer av kvinnelige forfattere. Jeg ville også lese mer barne- og ungdomslitteratur, samt å følge flere adaptasjoner. Det siste har gått helt i vasken, jeg klarte ikke en gang se ferdig den britiske miniserien på fire episoder fra 2000 som er basert på Leo Tolstojs Anna Karenina. Men jeg har fått lest en del barne- og ungdomslitteratur, blant anna hele serien om Harry Potter, og et utvalg av bildebøker og faktabøker for ulike aldersgrupper. Vinneren er helt klart Vaffelhjarte.

Jeg tror jeg har klart å lese en god del kvinnelige forfattere, både nye og gamle, kjente og ukjente. Jeg har kost meg med de såre og stemningsfulle skildringene til Torborg Nedreaas og den intense nordnorske krafta i Herbjørg Wassmos prosa, og som vanlig blitt imponert over Margaret Atwood. Jeg har heller ikke skulka unna mannfolka; jeg har lest Dag Solstad for første gang, humra med Arto Paasilinna og blitt forbausa over den tekniske presisjonen og finessen som preger Tom Stoppards dramatikk. Jeg har også hatt noen ikke veldig overraskende nedturer; den monotone romanen Den hemmelige historien, og den evigvarende og forutsigbare Vindens skygge. Og, jeg veit ikke om det egentlig kan kalles en nedtur, men: Samuel Beckett, du er rimelig sær. Mer om oppturer, nedturer og kjønnsfordeling kommer seinere.

Foruten den litteraturen jeg har valgt å lese sjøl, har jeg i år lest ekstremt mye pensumlitteratur, fra verdenshistorie og helgenkult til The Theatre of the Absurd og leseopplæring. Til sammen flere tusen sider med tungt og lett fagstoff, på bokmål, nynorsk, svensk, dansk, norrønt og engelsk. Det er ei røre uten like, og det er jammen godt at de aktuelle bøkene er fordelt over årets tolv måneder og svært ulike emner ved høgskoler og universiteter. Og nå er jeg straks i mål med det som forhåpentligvis blir årets siste pensumbok: bind I av A History of the Modern World.

Hva jeg skal fokusere på i året som kommer har jeg tenkt mye på. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva det endelige resultatet blir, men noe som er sikkert er at jeg skal lese mer nynorsk, mer essays og mer lyrikk. Det ser jeg fram til. Jeg vil også fortsette med å lese en del barne- og ungdomslitteratur (jeg gleder meg veldig til Maria Parrs neste bok, når kommer den, egentlig?). Og de veldig gode romanene er aldri å forakte, bare vanskelige å finne fram til (av og til). Jeg håper lesesirkel 1001 bøker kan hjelpe meg litt med akkurat det, og vil gjerne være med hver måned. Men realiteten er nok en helt annen, så hvis jeg klarer 4 av 12 er jeg godt fornøyd. Ja, for jeg er fulltidsstudent til neste år også...