To sterke kvinner: Sigrid Toresdotter og Kristin Lavransdatter

Etter å ha lest to monumentale trilogier med handling fra middelalderen, har jeg gjort meg mange tanker om verkene. For det er jo slik, i alle fall for meg, at det er vanskelig, om ikke umulig, å ikke skulle sette disse opp mot hverandre. Det er naturligvis mulig å lese bøkene uten å sammenligne dem, men ofte viser det seg at slike sammenstillinger er ganske interessante, og at det får en til å tenke annerledes rundt litteraturen en har lest. Verkene det gjelder er naturligvis trilogien om Kristin Lavransdatter, skrevet av Sigrid Undset (1882-1949), som består av bøkene Kransen (1920), Husfrue (1921) og Korset (1922), og trilogien om Sigrid Toresdotter, skrevet av Vera Henriksen (1927-2016), som rommer titlene Sølvhammeren (1961), Jærtegn (1962) og Helgenkongen (1963). Som en ser av årstallene, er altså Undset først ut, men fordi Henriksen har lagt handlinga i sine bøker til første halvdel av 1000-tallet, mens Undset konsentrerer seg om første halvdel av 1300-tallet, begynner jeg med Henriksen.

Bildekilde: Bokelskere

Sigrid Toresdotter er ungjenta som blir gifta bort til den mye eldre Olve Grjotgardsson, et ekteskap som skal vise seg å bli godt. Men det varer ikke lenge. Olve blir drept, og Sigrid giftes bort på ny, til den jevngamle kongsmannen Kalv. Sammen med han må Sigrid starte på nytt, men hun klarer ikke å la fortida ligge og søker stadig hevn for drapet på Olve. Til slutt lykkes hun, men det blir ikke som hun hadde tenkt. I tillegg til skildringene av Sigrids liv, konsentrerer forfatteren seg om den store trosomveltninga i Norge på 1000-tallet, overgangen fra hedendom til kristendom. Kristningskongene skyr ingen midler i sitt kall, og det blir tidvis svært brutalt. Overgangen er utfordrende for Sigrid, som strever med å godta en guddom som skal være sterkere enn skjebnen, en guddom som ikke krever blot, men bot. Sigrid er sterk og stri, men slutter aldri å leite etter agape, denne kjærligheten som ikke krever gjengjeld, en kjærlighet større enn mennesker kan begripe.

Bildekilde: Bokelskere

Kristin Lavransdatter er ungjenta som trosser sine foreldre, forkaster troloveden, følger sitt eget hjerte og velger sin egen ektemann. Hun er i Oslo når hun møter Erlend, som både er en del eldre enn henne og allerede tobarnsfar. Kjærligheten mellom dem er svært sterk, den er altoppslukende, den er sjølutslettende, den er intens, nesten farlig. For plutselig er Kristin villig til å gjøre hva som helst for han, til og med såre sin egen far og gå i mot Guds bud. Kristin får sin vilje og går i brudeseng med barn i magen. Det er ikke før seinere at hun forstår at hun har handla ille. Hun går på pilegrimsferd med den vesle sønnen sin i armene, og søker bot for oppførselen sin. Men Erlend lar seg ikke påvirke av synd og Guds ord. Han holder fram slik han pleier, med svirebrødre og en dårlig skjøtta gård, og Kristin står aleine med barna, med sorg, savn og skyld. Hun plages ikke med hevntanker, men med dårlig samvittighet, og er redd for at sønnene skal ta etter faren. Kristin strever også i forhold til Gud, men klarer til slutt å finne ro.

De mest åpenbare fellestrekkene ved trilogiene er naturligvis at begge er skrevet av norske kvinner, voksne kvinner som på skrivetidspunktet har egen erfaring fra ekteskapet, der plikter overfor mann og barn ofte går mot ens eget behov som yrkesaktiv kvinne med et skapende kall som forfatter. Verkene bærer også preg av djup innsikt på dette området. Begge kvinner er også katolikker, Undset konverterte i voksen alder, Henriksen er jeg usikker på. Men bevisstheten deres rundt tro, og trosvalget, gir dybde når nettopp tro og tvil tematiseres skjønnlitterært. Hovedpersonen i begge trilogier er også kvinner, og dette er et bevisst valg. Sagalitteraturen er svært mannsdominert, forfatterne er fascinerte av epoken og ønsker å belyse den fra et annet ståsted. Både Sigrid Toresdotter og Kristin Lavransdatter ses utenfra og skildres i tredjeperson. Tilfeldigvis er også begge trilogier utgitt av Aschehoug.

Når en så begynner lesinga, er det en rekke andre momenter som stiger fram. Begge trilogiene er lagt til norsk middelalder som historisk epoke, som dateres til omtrent 500-1500. Henriksen åpner sitt verk rundt år 1000, altså i vikingtida, Undset rundt år 1300, det vil si i høymiddelalderen. Begge følger hovedpersonene livet ut, i om lag femti år framover. Men de tre hundre åra som skiller det historiske bakteppet i verkene, er vesentlig. Mye skjer. Den middelalderepoken Sigrid Toresdotter levde i, er ikke den samme som Kristin Lavransdatters. Dette skyldes flere ting, hovedsaklig at Sigrid Toresdotter er en virkelig historisk person. Hun dukker opp i ulike historiske kilder og vi veit med stor sikkerhet at hun har levd. Henriksen må derfor forholde seg til det lille vi kjenner til av biografiske fakta, som det at Sigrid bodde på Egge og at hun var søster av Tore Hund. Undset, på sin side, har i større grad dikta opp sin Kristin Lavransdatter og stiller slik sett noe friere.

Henriksens verk åpner langt nord i landet, på den lille øya Bjarkøy. Undset åpner i Sel i Guldbrandsdalen. Begge ungjentene bor hjemme på gården og de er kommet i gifteferdig alder, noe som vil si at de er rundt 15-16 år gamle. Foreldrene til Sigrid er døde, så hun tas vare på av storebror Tore. Kristins foreldre Lavrans og Ragnfrid er høyst oppegående, men de har mista sønnene sine, noe ekteskapet bærer preg av. Begge fedre er høvdinger i sitt område, noe som vil si at de er respekterte menn med klokskap, ære og materiell rikdom. Dette har kanskje gjort døtrene noe stolte, gode gifter som de er. Kristin er eldst, mens Sigrid er yngst i søskenflokken.

Sjøl om kjærlighetshistoriene er svært ulike, med tanke på at Sigrid bortgiftes til en eldre mann valgt av broren, mens Kristin tvinger foreldrene til at hun skal få velge sjøl, har de også noen åpenbare fellestrekk. Som jeg allerede har sagt, er både Olve og Erlend eldre enn konene sine. De har en del erfaringer, Olve som viking, fra krig, reiser og prestelære, Erlend fra reiser, handel og som maktmann, men også som far. Olve har et godt rykte som hovgode og lovseiemann, Erlend har et dårlig rykte som skjørtejeger og sviregutt. Slik sett er det kan hende ikke så overraskende at Erlend har ei frille. Men at Olve har ei frille, kommer som et sjokk på Sigrid. Frillehold var så absolutt ikke uvanlig, i alle fall ikke for en stormann, men at Sigrid og Kristin føler seg krenka, sier mye om statusen deres og hvordan de ser på seg sjøl. Men friller eller ikke - ektemennene sitter med makt, og de står muligens litt for nær maktas sentrum. For når det virkelig gjelder, velger de feil side. Olve drepes, Kalv rømmer, Erlend tas til fange, tortureres og må nesten bøte med livet.

Vera Henriksen.
Bildekilde: Aschehoug

Men nå foregriper jeg begivenhetene. Før vi kommer så langt, sendes både Kristin og Sigrid igjennom hver sin ildprøve: Svangerskap og fødsel. Det er ensomme og traumatiske opplevelser for dem begge. Etter at de har gifta seg med hver sin stormann, bærer det ut på ei reise til deres nye hjemsted. Denne foregår både med skip og til hest. Sigrid, som er sjøvant og har lært å seile av broren Tore, liker å være i båt. Kristin hater det og strever med svært sterk kvalme, av to årsaker. Sigrid kommer fram til Egge i Trondheimen, en storgård med utsikt og rike egner. Kristin kommer til Husaby, også i Trondheimen, som ligger noe høyere og i et goldere område. Her skal de være husfruer, her skal de finne seg til rette. Men det blir vanskelig, for begge to, og det hjelper ikke at de går gravide med sitt første barn samtidig som de skal takle alt det nye: Nytt sted, nye mennesker, ny status, nye arbeidsoppgaver, mann, samliv, forventninger, press, skuffelser. Plutselig blir det for mye for dem - Kristin trekkes mot skogen, Sigrid går i vannet. Men så går det jo bra, både med kvinnene og barna som fødes. Det blir gutter på begge to, Kristin får Nåkkve, oppkalt etter Erlends far Nikolaus, og Sigrid får Grjotgard, oppkalt etter Olves far. Slik ser vi lett at navneskikken er den samme.

Midt oppi stadige svangerskap, fødsler, følelser, kroppslige forandringer, ammeperioder og et noe turbulent samliv, blir både Sigrid og Kristin voksne. Det å bli mor skyter virkelig fart på denne utviklinga, de finner stabilitet og ro i seg sjøl, og trygghet i morskjærligheten. Dette er nok ikke bare lett for ektemennene, som kanskje tenkte at ei ung kone er lett å forme. Men der tok de feil. Disse damene veit godt hva de vil, og de gir seg ikke i konflikter som betyr mye for dem. De krever mye av seg sjøl og av mennene sine, og de setter sitt rykte inn på å være gode kristenfolk med rette dygder. De får solide posisjoner i bygda og er vel ansett av annet storgårdsfolk. Begge hjelper sjuke og fattige når de kan, de er rause med mat og klær, Kristin veit alt om urter, Sigrid er sårkunnig, og de tilkalles gjerne som barselkoner. Men med en stor barneflokk på gården og et digert nøkkelknippe i lomma, er det ikke bare lett å komme fra. 

Sigrid får seks barn, fem med Olve og ett med Sigvat. Ekteskapet med Kalv er barnløst. To av barna dør i sott som små, en tragedie som like etter overdøves av at Olve drepes. De to eldste guttene hogges ned i halvvoksen alder, i forsøk på å hevne faren. De to siste lever opp og Sigrid får endelig gleden av å se ætta leve videre. Kristin og Erlend får sju sønner sammen før han forsvinner. Deretter følger en lang periode der de er adskilt. Så følger det jeg tolker som en spontanabort, før Kristin får ett barn til. Men dette barnet dør. Seinere opplever Kristin å miste flere sønner, men også å bli farmor. Da er Erlend også død, han hogges ned, i likhet med Olve, og hun er aleine. 

Men sjøl om Sigrid og Kristin er rette kristne som strever for å forstå Gud og legge sin vilje innunder hans, sjøl om de i perioder har prester fast boende på gården og kirke eller kapell i umiddelbar nærhet, feiler de. De bryter bud og normer, de synder og sviker. Og de sliter med skam og skyld etterpå, for de lot seg lokke, de stod ikke i mot, de var svake -. Sigrid er utro mot ektemann nummer to, det blir barn av det, og hun skylder på den andre, helt til hun forstår at skyld ikke kan deles. I tillegg later hun som om barnet er Kalvs. Kristin har brutt løfter til sin egen far og til Gud, hun har gitt seg hen til Erlend før bryllupet har stått; de har bedrevet hor. Begge kvinner pålegges bot av prestene, og begge ilegger seg sjøl strenge straffer for å forsones med Gud. Kristin tar pilegrimsstaven og går barfot til Nidaros og hellig Olavs skrin. Sigrid piner seg med lite mat og lite søvn for å se om det gjør at hun kommer nærmere Gud.

Og med dette med religion er vi midt inne i en hovedtematikk i begge trilogier. Henriksen fokuserer på trosovergangen og hva dette betyr for menneskene i deres daglige liv. Vi får skildringer av helgendager og julefeiringer, og folk rister på hodet: Hvordan skal det gå med avlingene når vi skal feire noen og ha arbeidsforbud hver tredje dag? Og denne fastinga, hva er den godt for?! Det er fristende å holde seg inne med begge trosretninger, bare sånn for sikkerhets skyld. Litt korsing og en liten bønn den ene dagen, et smugblot den neste. Slik lever hedendommen videre, i det skjulte. For hva er rett? Hvordan kan kristendommen, som legitimerer uriktige drap på gode menn, være mer riktig enn hedendommen? Hvorfor forbyr kristendommen hevn? Hvorfor skal en ikke få lov til å gjenopprette en balanse i samfunnet, i ætta, i seg sjøl, forlikes, komme videre? Sigrid stenges inne, ikke bare mellom kristendom og hedendom, men også mellom egen ætt og mannens ætt, mellom de hedenske æreskodeksene og de kristne normene, mellom ei sterk, eggende og hedensk kvinnerolle og ei mjuk, forsonende og kristen kvinnerolle. Og hun tviler, på alt. Men hun døpes, og er kristen reint formelt, sjøl om hun ikke alltid er så sikker i sitt indre.

Sigrid Undset.
Bildekilde: bjerkebek.no

Når Kristin vokser opp, er kristendommen det eneste reelle trosalternativ. Alle er kristne, sånn er det bare. Men likevel fins spor etter hedendommen forsatt. I gamle fortellinger og sanger, i historiene fra fortida, i drømmer og i syn, i riter, i overtro. Kristin korser seg, men søker likevel kontakt med de underjordiske når Simon Darre står i fare for å miste ungen sin. Og en må passe seg, særlig i den mørkeste tida på året, for da er alle ute og farer. Unger kan lett bli forbytta, så det haster med dåp etter fødsel i mørketida. Og når noen dør, er det viktig å få dem ut av huset med hodet først. Kristin har en visshet om at hun er kristen. Men er hun godtatt av Gud? Kristin tviler også, særlig når hun har synda. Har Gud virkelig tilgitt henne, når hun ikke har tilgitt seg sjøl? Og hva med Erlend, som ikke skrifter eller gjør bot, er han fortapt? Også Kristin kjenner på dette med å stå mellom to ætter, mellom to menn, faren og ektemannen. Og av og til tvinges hun til å velge side. Men velger hun rett?

Innimellom kvinneliv og trosliv, klemmer stormaktene og politikken seg på, helt til den brått er å finne på Husaby og Egge. Mennene går med i dragsuget, mens kvinnene, som ikke har politisk makt på samme måte, som ikke er hærførere, leder for opposisjoner eller opprør, som ikke skriver brev og ikke beordrer utrusting av nye skip, stort sett får gå i fred. Men når Olve drepes, tas Sigrid som gissel. Og hun må vente hos kongen til han har funnet en passelig mann til henne. En mann som kan sette henne på plass, og holde henne der. En mann som er mer lojal mot kongen enn mot henne. Men der feilvurderte kongen både Sigrid og Kalv, og en kan si at hans bane begynte der. For Sigrid egger. Hun egger sønnene sine, brødrene sine, Kalv og husfolket på gården. Og de lyer, og slik gir de henne politisk kraft og makt. Og når Kalv er borte, sitter hun der, og styrer alt med fast og myndig hånd. Helt til de må flykte, begge to. I utlegd starter de på nytt, og Sigrid forsøker å finne mening i tilværet mens Kalv legger seg ut med storfolket.

Når Erlend tas, klarer Kristin i siste stund å gjemme unna bevisene. Hun virker uskyldig, barna likeså. Det er bare han som anklages for komplott. Men gården tas også, slik at Kristin må reise hjem. Og derfra fortsetter hun sin kamp for å få Erlend reinvaska og fri, hun drar fra sønnene sine for å være med han i fangehullet, og hun skyr ingen midler for å få han fri, i likhet med at Sigrid bruker alle midler for å få hevn over Olve og sønnene. Og Kristin og frendene hennes lykkes. Her får altså ei umyndig kvinne politisk påvirkningskraft. Men etterpå? Da kommer bitterheten og sorgen og lengselen etter et annet liv. Og de krangler, og Erlend drar. Vekk fra Kristin, sønnene, gården, alt. Etter alt hun har gjort! Og hun sitter aleine igjen med ansvaret og barna. Igjen. Hun som har valgt han, og bare han, og som siden har gjort bot for både han og henne -. Så er han plutselig ikke mer, og Kristin gråner. 

De vanskelige ekteskapene, de utilfredsstillende samlivene, de mange barna, alt ansvaret, husfrueverdigheten og nøklene - det er rart Sigrid og Kristin ikke bukker under. Men det gjør de altså ikke. De står støtt, enda de vakler i sin tro og tviler på sin konge, de står sine menn bi og nøler ikke. De har tatt et valg eller et valg er blitt tatt for dem, og de innfinner seg med konsekvensene på en moden måte. Visst kan de krangle og skrike, provosere og klage, mase og sutre, kverulere og argumentere, og de får seg en kinnhest som smaker blod, begge to. Men de blir. Og de blir med verdighet og stolthet, og de vinner ære og respekt. Begge forfattere får godt fram dette at umyndiggjorte, gifte kvinner straffes når mennene deres er i opposisjon mot kongen, blant annet med beslagleggelse av eiendom. Og både Sigrid og Kristin er innom tanker om hvor urettferdig det er.

Når de overlever sine menn, kan de endelig puste ut. De får se seg tilbake og kjenne etter på hvem de var og hvem de har blitt. De benytter anledninga til å endre fokus, til å endelig gjøre noe for seg sjøl. Sigrid tar seg av noen foreldreløse barn. Hun syns synd på dem, og det gir mening og innhold å være til stede for dem. Hun jager ikke lenger etter Gud, men lar han komme til seg. Og endelig kjenner hun freden og roen senke seg. Kristin går på nok ei pilegrimsreise, og hun går i kloster, det hun egentlig ville da hun møtte Erlend, hennes livs kjærlighet. Hun ber, reflekterer, arbeider det hun kan og hjelper til å pleie de sjuke. Det er godt å gi seg hen til Gud. Så blir det 1349, og antall byllepestofre øker fra dag til dag. Til slutt tar pesten livet av Kristin også.

Som en kan se av gjennomgangen over, er det tydelig at trilogiene har en del fellestrekk. Det som kanskje skiller dem mest fra hverandre, er nivået i bøkene. Sigrid Undset har lagt lista utrolig høyt, hun skriver svært godt, skildrer presist og sanselig, hun har med interessante detaljer og mange historiske fakta, uten at det blir tørt og uinteressant. Hun skriver med varme og klokskap, og hun forsøker å forklare de religiøse problemene til Kristin på en gjenkjennelig måte, samtidig som hun ikke tapper dem for innhold. Personene i bøkene er komplekse, konfliktene er djuptloddende og vonde, løsningene nødvendige. Men mest av alt er det en episk kjærlighetshistorie hun har skrevet fram. Vera Henriksen har for det første et mye enklere språk. Den første boka preges av at det er en debut, men hun henter seg inn igjen til neste bok. Hun strammer opp skildringene, luker ut forfatterkommentarer, det blir mindre forutsigbart og mer undertekst. I bok tre hever hun nivået igjen, og det er mildt sagt en imponerende utvikling. Men Sigrid Undset troner hele veien over med sin Kristin, ei kvinne så levende at jeg syns jeg kan se henne, der hun snur seg i den mørke kappa, lyset faller på ansiktet hennes og hun smiler, ung og varm, der under hetta i den kjølige kvelden. Hun har nettopp møtt Erlend -.

Begge trilogier er solide og lesverdige, prega av stødige forhåndskunnskaper og genuin interesse for den valgte historiske perioden. Bøkene har seriøse og triste øyeblikk, og det fins god humor og lune kommentarer. Det er tragedier og grusomheter, men også varmende vennskap og sterke ættebånd. Og ikke alle stormenn faller en i ryggen, heldigvis. Trilogien om Sigrid Toresdotter anbefales varmt til alle som liker gode historiske romaner. Og liker du den, er du definitivt klar for neste nivå og trilogien om Kristin Lavransdatter. God les!