På pensumlista mi for våren 2011 står det forferdelig mye rart. Henvisninger til nettsider og lenker, fagbøker, artikler, skriv fra departementet, barnebøker, ungdomsbøker, romaner, billedbøker og faktabøker. Det meste er helt uproblematisk å lese, det er bare hvorfor det nettopp er de bøkene jeg ikke forstår. Hvem har valgt dem ut? Og hvorfor? Det gir seg nemlig ikke sjøl, verken av forelesninger, leksjoner, informasjon eller gjennom bøkene. Ingen rød tråd. Ingen samlende tanke?
Jeg leste noen faktabøker for barn da jeg var lita, men det begynner naturlig nok å bli ei stund sida. Her om dagen var jeg på biblioteket og lånte med meg en hel haug for å bla, kikke og lese. Jeg vil vite hva det er jeg studerer, og synes at mangfold og variasjon er viktig. Hva er forskjellene og likhetene mellom de ulike faktabøkene? Finnes det mange gode måter å presentere et stoff på, eller bare en? Hva fungerer best for niåringene? Og er det noe annet som fungerer best for tolvåringene? Hvordan skal faktabøkene vurderes? Hvilke kriterier skal vektlegges mest?
Jeg skal ikke svare på disse spørsmåla i denne omgangen, bare kommentere litt om det jeg har lest så langt: av de bøkene for barn og ungdom som jeg lånte med meg hjem fra biblioteket, har ikke ei eneste bok oppfylt de krava jeg i utgangspunktet har til ei faktabok. Noen er sjølsagt bedre enn andre, men mye er rett og slett svakt og dårlig. Det er dårlig språk, lusen framstilling, uryddig oppsett, stygge illustrasjoner, meningsløse setninger, poengløse opplysninger. Barn og ungdom fortjener bedre!
I Raudt, blått og litt gult (1993) av Bjørn Sortland og Lars Elling (som er en hybrid mellom en billedbok og en slags fakta/fagbok) er Oda med onkelen sin på jobb på kunstmuseet. Hun må tisse, og på leit etter en do fyker hun gjennom mange ulike malerier og møter noen kunstnere (som sjølsagt er døde for lenge sida). Historia er syltynn, språket er flatt og livløst. Verken illustrasjoner eller tekst inviterer leseren til å reflektere over kunst. Boka krever forkunnskaper som barn under tolv år ikke har, men som voksne godter seg med å vite. Skal bøker for barn være sånn, at de voksne ser ned på barna som er i en kontinuerlig læreprosess? Boka var utrolig skuffende, og jeg kan ikke begripe at den er utgitt. Hva er det i den boka som er av verdi for et barn? I beste fall kan barna synes det er fint å se på bildene, men da anbefaler jeg heller en tur på Blaafarveværket! Men: om det egentlig er ment som ei bok for voksne, bør den utgis som det.
I Med blod på tann (1998) av Espen Farstad og Anders F. Kaardahl får leseren en grei oversikt over hvilke dyr i Norge som spiser andre dyr. Men det blir med oversikta. Teksten er verken informativ eller spennende, og med både skjønnlitterære og mer faglitterære innslag blir det en utydelig hybrid. Faktabokser mangler totalt (kun "visste du at" med tilfeldig informasjon), men hadde gitt boka et skikkelig løft. Forfatteren virker ufokusert og noen steder som om han bare forsøker å fylle sidene med noe: helt ukritisk gjenforteller han ei vandrehistorie om ei jente som blei tatt av en havørn, et anna sted oppfordres leseren til å følge blodspor i snøen på jakt etter gaupas bytte, til å stoppe ut en død fugl, til å krafse med neglene på en trestamme akkurat som en mår og så videre. Fotografier og illustrasjoner om hverandre gir et rotete inntrykk. Tenkt målgruppe er uvisst.
Barnas forfatterleksikon (2003), ved redaktør Morten Haugen, er en nærmest endeløs rekke av titler, årstall, nettsteder og priser. Teksten, som i hvert oppslag er på under 500 ord, er overfladisk og uinteressant. Det står mer om titlene og hva som skjer i de enkelte bøkene, enn om forfatterens liv, erfaringer og meninger. Ingenting går i dybden, og der det er sitater fra forfatterne, er det lite vettugt som kommer fram. Gjennom denne boka virker det som om det er kjedelig å være forfatter, og enda kjedeligere å skrive om dem. Noen av "artiklene" er så dårlig skrevet og fulle av skrivefeil at jeg lurer på om manusvasken kanskje blei skippa. Noe vesentlig som også mangler er en forklaring på hvorfor nettopp disse forfatterne er med i boka. Hva har redaksjonen vurdert ut ifra?
Høydepunktet så langt blir derfor biografien om Ole Høiland (Ole Høiland. Mestertyv og utbryterkonge, 2009, skrevet av Anne B. Bull-Gundersen), sjøl om den er svært ensidig og repeterende. Hvor mange ganger skal det skrives at Høiland var flott å se på, at han likte damer og at de likte han? Boka gir i det minste et godt innblikk i ei anna tid og et annet liv. Men hvorfor står det så lite om hva Ole Høiland gjør når han ikke sitter inne? Finnes det ikke kilder eller har ikke forfatteren tatt seg bryet med å finne ut av det? Har han for eksempel barn? Lever etterkommerne hans i dag? Det står det ingenting om, men hvis han var fryktelig glad i damene, så... Illustrasjonene er varierte, det er fotografier, samtidige malerier, skisser, interiør og eksteriør, klær, landskap, byer og kart, kopier og sitater fra aviser og fengselsprotokoller. Det er med på å gi et gjennomarbeida inntrykk, sjøl om teksten ikke alltid er veldig god. I teksten finnes det også mange muligheter som ikke er utnytta, forfatteren kunne for eksempel henvendt seg mer til leseren, problematisert kildemateriale mer (for det er viktig å være bevisst og å bevisstgjøre!) og så videre.
Jeg kan ikke si jeg gleder meg til de neste faktabøkene jeg skal lese. Men jeg skal gjøre mitt beste, lese nøye og konsentrert, vurdere ordentlig og tenke etter. Og kanskje blir jeg positivt overraska.
Takk for gode momenter ved vurdering av fagbøker.
SvarSlett