Et intenst univers

Enda ei pensumbok er nå lest (jeg leser så mye jeg kan nå, før innleveringsoppgaver, semesteroppgaver, prøveeksamener og faktiske eksamener tar til på nytt), denne gangen med mye mer utbytte enn de forrige. Romanen er fra 1989, heter Naustet og er skrevet av Jon Fosse (f. 1959). Jon Fosse er vel på mange måter en forfatter for de spesielt interesserte, kanskje særlig på grunn av hans særegne skrivemåte. Jeg forstår at de suggererende, messende gjentakelsene ikke er noe alle kan evne å sette pris på, men jeg liker det veldig godt. Også her i Naustet, sjøl om det enkelte steder kan bli litt mye, også for meg.

Eller for å si det på en annen måte: det blir litt tydeligere at en så dyktig og bevisst forfatter som Jon Fosse også har øvd seg og utvikla seg. Naustet er ikke så stram og velkomponert som for eksempel Morgon og kveld (2000). Jeg opplever at boka spriker mer, sjøl om også denne er konsentrert rundt få mennesker og få hendelser. Og i noen av assosiasjonsrekkene nøkker det litt, for eksempel når jeg-et brått går fra å tenke på og skrive om Knut'en, til mora si, for å så hoppe videre til uroa si, uten å utdype noe som har med mora å gjøre. Er det et sant tankemønster? Ikke for meg, men jeg aksepterer at hovedpersonen er sånn.

Romanen er inndelt i tre hoveddeler, som igjen er inndelt i flere kapitler av ujevn lengde. De samme elementene gjentas om igjen og om igjen, om jeg-et, som har slutta å gå ut fordi "(...) ei uro er kommen over meg (...)", om Knut'en og kona som brått dukka opp i bygda, at Knut'en er gift nå og har to jenter, og at Knut'en og jeg-et ikke har sett hverandre på sikkert ti år. Gjennom repetisjoner som stadig endres litt og seinere utdypes, skrives flere historier fram, men først og fremst er dette historia om ei oppvekst og to venner som glir fra hverandre.

Det er spennende å lese. Ikke fordi en som leser blir så ivrig på slutten, men fordi Fosse lader hvert enkelt ord og hver eneste hendelse, alt virker så viktig, nesten avgjørende. Som leser blir en våken og bevisst, en ser etter endringer og variasjoner i gjentakelsene, etter nye elementer som kan kaste lys over hva som har skjedd eller hva som kommer til å skje. For at det kommer til å ende med noe fælt, det skjønner en allerede etter noen sider. Men hva, når og hvem er usikkert helt til det siste.

Naustet er solid, det er svært lite å ta forfatteren på. Fosse er stilsikker og overbevisende, og skriver fram en realistisk verden med realistiske mennesker. Teksten er vel ikke akkurat inviterende, men ikke avvisende heller, jeg følte meg nærmest som en kikker når jeg leste om gutta som sneik seg inn i det mørke naustet og holdt pusten når de hørte fotskritt på utsida. Noen steder er det også så stramt og godt at jeg ikke bare kikker, men er med.

Jeg er veldig glad for at Jon Fosse fra debuten har holdt på sitt og videreutvikla det som er hans helt egne stil og stemme. Det gir meg intense, dystre leseropplevelser, mulighet til å studere håndverket og teknikkene hans, og minner meg på at ei historie kan formidles på svært ulike måter. Det er også spennende å se at andre forfattere helt tydelig er påvirka av Jon Fosses mennesker og univers, for eksempel Carl Frode Tiller og Bjarte Breiteig.