Fantastiske fakta og full forvirring

Så var det disse faktabøkene for barn og ungdom igjen, da. Jeg har endelig fått lest de to siste på pensumlista, Den store faktaboka om språk av Helene Uri (1998) og Liv i universet av Eirik Newth (2003).

Min favoritt så langt har vært boka om Ole Høiland (hvor forfatter Anne B. Bull-Gundersen forøvrig har rappa tittelen fra en biografi om Gjest Baardsens liv og virke, respektløst!), men nå er denne vippa vekk i fra førsteplassen. Helene Uri dundrer inn og gruser sine motstandere. For Den store faktaboka om språk er gjennomarbeida, den er presis og ryddig, forfatteren redegjør tydelig for hva hvert kapittel skal handle om, hun oppsummerer, definerer vanskelige ord og begreper og oppfordrer leseren til å tenke og reflektere rundt språk og egne språkvaner stadig vekk. Hun tar leseren på alvor og har tilpassa stoffet for elever på ungdomstrinnet (men også andre, både eldre og yngre, kan lese denne boka og lære mye nytt).

Et digert og nokså uoversiktlig stoff er i denne boka blitt gjort logisk, forståelig og interessant. Forfatteren forklarer, bruker eksempler og viser til enkeltord, uttrykk, andre språk, språkhistoria - alt etter som hva som passer. Det er kun to elementer ved boka som trekker ned for meg: de usannsynlig grelle og forstyrrende illustrasjonene, som verken tydeliggjør forfatterens budskap eller sender et eget. Stort sett er de bare i veien. Noe som også kan bli irriterende etterhvert, er forfatterens overivrige bruk av utropstegn (!!!), prikker (...) og spørsmålstegn (??). Det er helt greit at hun synes språk er forferdelig spennende, men en litt mer tilbakeholden stil hadde vært å foretrekke. Det er nemlig fagstoffet som skal fram, ikke forfatterens personlige meninger.

Alt dette som Uri i Den store faktaboka om språk gjør rett, klarer Eirik Newth å spolere i Liv i universet. Og det er søren meg helt utrolig at det går an! Her har forfatteren et fantastisk spennende stoff som han har jobba med hele livet, og oppdraget er å skrive ei faktabok for barn og ungdom. Også klarer han ikke å ta ett skritt tilbake og spørre seg sjøl: hva er det med universet som er spennende? Hvorfor blei jeg interessert i dette? Hvordan kan jeg presentere dette på en ryddig og ordentlig måte? Hva er det som kan få barna interesserte?

Boka er skikkelig tørr, og verdensrommet virker som det kjedeligste som finnes. Forfatteren har ikke tilpassa stoffet for barn og ungdom, her finnes det flust av voksne formuleringer og uttrykk, ingenting blir forklart eller definert, og det forutsettes at leseren har bakgrunnskunnskaper om verdensrommet, vårt eget univers, solsystemet, sola og jorda. I tillegg er stoffet lagt fram på en så svak måte at leseren sjøl må omdanne det som faktisk står i boka til egen kunnskap og sette det inn i et eget system. Newth gir ikke leseren "knagger" å henge kunnskapen på, og korrigerer heller ikke eventuelle misforståelser. Det kan rett og slett virke som om forfatteren egentlig ville skrive ei fagbok for voksne, men da det ikke gikk, blei det ei faktabok for barn og ungdom isteden. Men for at det skal bli ei god faktabok, kreves det faktisk at forfatteren tar leserne på alvor!

Boka handler stort sett om det samme hele veien, og Newth gjentar seg sjøl både tre og fire og fem ganger. Leseren oppfordres ikke til å tenke sjøl, til å spekulere seg fram til hva som kan ha skjedd da jorda blei til og framover til vår tid, til å se for seg molekyler, bakterier og de første skapningene. Det står heller ikke i boka at med "liv" i universet menes molekyler og bakterier, altså partikler vi ikke kan se. Her kolliderer også de mindre gode illustrasjonene og bokas innhold: boka er gjennomillustrert med fantasifigurer, det stereotypiske amerikanske romvesenet, og tenkte landskap på fremmede planeter. Kun få bilder er satelittfoto eller lignende. Barn er konkrete og trenger konkret framstilling. Viser illustrasjonen en typisk grønn marsboer, vil barna tro det er sånt forskerne leiter etter.

Å skrive om universet er en stor oppgave. Å skrive ei faktabok for barn og ungdom er en stor oppgave. Det kreves at en er ryddig i huet, at en kan det en skal skrive om, at en har gode primærkilder, at en er nøye med budskapet en som avsender skal gi til en mottaker. Og stoffet må naturlig nok tilpasses! Eirik Newth skriver ikke spesielt godt. Boka er ikke ryddig, og har heller ingen naturlig progresjon. Isteden for å oppfordre til tenking, leik eller egne undersøkelser, skriver han det samme på nytt og på nytt, og essensen er omtrent: Dette vet vi ikke, men vi forsker.

Jeg, som voksen leser, blei ikke opplyst, engasjert eller nysgjerrig av denne boka. Jeg blei derimot litt forvirra. Og hovedbudskapet, sånn jeg oppfatter det, er at forskere verden over fra ulike nasjoner bruker masse ressurser på å sende signaler ut i verdens-rommet for å se om vi en eller annen gang får svar. Foreløpig har vi ikke fått noe svar eller sett tegn til at det er noen andre som lever et sted. Men vi fortsetter likevel. Et oppvakt barn vil kanskje spørre sine foreldre om hvorfor det er sånn, hvorfor vi bruker masse penger på å sende noe ut i rommet når bestefar må ligge på gangen på sjukehuset? Og det spør jammen jeg om også. For i følge denne boka er alt i universet kjedelig, usikkert, enten ekstremt digert eller usynlig og stort sett utafor rekkevidde i løpet av både din, min og våre tipp-tipp-oldebarns levetid. Jeg vil også nevne at på grunn av måten forfatteren har valgt å disponere stoffet på i denne boka fra 2003, er den allerede nå (sikkert for flere år sida også) utdatert. Helene Uris er ikke.