Før plogen din over de dødes knokler

Bildekilde: Bokelskere

Det er vinter, det er kaldt, og snøen knitrer under skosålene. Frostrøyken står for hvert utpust og måneskinnet er glinsende og stille. I ei slik mørk natt blir naboen til Janina funnet død. Det er en plutselig og nesten helt uforklarlig hendelse. Riktignok var han sur og sær og ikke særlig grei med hunden sin, som Janina finner innelåst i skuret, tynn og sulten og redd. Men ellers var han en helt vanlig mann. Nabolaget er lite og spredt og består bare av Janina, den døde og en tredje nabo. Dødsfallet ser ut til å være et uhell. Å bli kvalt på et lite kjøttbein kan jo faktisk skje. Og bortsett fra at dyrene har luska rundt, virker alt som det pleier en kald vinter i Polen. 

Men når det neste liket dukker opp en tid etter, denne gangen utendørs, med hodet først ned i en brønn, og med massevis av rådyrspor rundt, blir Janina sikker på at det er en sammenheng. Dyrene er på en eller annen måte involvert, er de ikke? Kan de ha gjort noe? Det er nesten så hun kan se det for seg. Kanskje hele flokken stoppa bilen! Og lurte han ut! Så pressa de han bort mot brønnen, og dytta han nedi...? Når politiet ikke gjør det de skal, skjønner vår hovedperson og heltinne at hun må ta saken i egne hender. Om ikke annet for å bevise at dyrene har noe med dette å gjøre. De vil ta igjen!

Slik blir vi kjent med Janina Duszejko, ei middelaldrende dame som med vilje har bosatt seg nokså ruralt. Hun bor på et lite sted utafor ei lita bygd, der naboene er få og naturen er stor, vill og tilstedeværende. Hun har bakgrunn som broingeniør og engelsklærer, og jobber om vintrene som huspasser og vaktmester: Flere av husene i området er sommerhus for rike byfolk. Janina tar sine daglige runder for å sjekke at alt er greit med store og små bygg. Hun løfter på lemmer, tar i dørklinker, observerer vinterstormenes skader på skodder og takstein, får med seg hvor fuglene har rede og hvor flaggermusene flyr inn, hun ser etter om regnet trenger inn bak kledning og vindusruter, og hun ordner slik at alt repareres, hun holder hus og hager i orden, og lufter og åpner før eierne ankommer for sesongen. 

Og nettopp disse daglige rundene gjør at Janina har svært god oversikt over hva som skjer i området. Først gikk hun sammen med hundene sine, jentene sine. Etter at de brått blei borte, går hun aleine. Hun observerer naboer og landsbyboere der de går turer i skogen. Hun ser jegere og krypskyttere som sniker seg fram mellom kratt og stammer, hun blir kjent med insektforskere og er vitne til myndighetenes inngripen i naturen. Det er ikke alt hun tar like lett på, nei, faktisk blir hun svært forferda når noe galt skjer. Janina har en iboende sterk respekt for alt som lever på jorda, så sterk respekt at hun omtaler all natur og alle arter med stor forbokstav, som Vesener, Høysletten, Natten, Mårfamilien, Rev, Muldvarper, Rådyr, Hunder og så videre. Det er et enkelt og interessant grep som understreker hovedpersonens verdensanskuelse og moralske kompass.

Bland så inn heftige svingninger i vær og vind og skildringer av den polske landsbygda opp mot grensa til Tsjekkia over omtrent ett år, et knippe eksentriske mennesker, flere små og store uforklarlige hendelser, astrologi, William Blake, ulike dyr, en billeentusiast, det lokale jaktlaget, surpomper, sommergjester, engelskelever og Samuraien - og så har du en meget spesiell roman som mottok Bookerprisen i 2019 (forfatterens andre nominasjon), skrevet av den polske forfatteren Olga Tokarczuk (f. 1962), som også mottok Nobels litteraturpris i 2018.

Olga Tokarczuk har med Før plogen din over de dødes knokler (på polsk i 2009, på norsk ved Julia Wiedlocha (f. 1989) i 2019) skrevet en særegen og spennende roman - som ga meg noe helt anna enn forventa. Og det er så flott når det skjer! Jeg hadde nok forventninger om noe mer tradisjonelt, både når det kom til innhold, historie, tematikk og synsvinkel, men blei svært positivt overraska i det som var mitt første møte med Tokarczuk. Romanen har en solid og god struktur, og når en har lest hele boka, er det tydelig at absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Og jeg skal ikke nevne hvilke grep som benyttes, for det er så elegant utført at det rett og slett må oppleves.

Eller Janina må oppleves! Janina, som vi følger i førsteperson gjennom hele romanen, er en sammensatt og interessant hovedperson. Hun er intelligent, engasjert og handlekraftig, og hennes nærmeste venner er de rareste menneskene i landsbyen. Det er som om hun ser dem på en annen måte enn de øvrige landsbyboerne. Sammen er de en underlig gjeng, men de utfyller hverandre godt der de hver på sitt vis går imot flertallet. Janina er her den mest ekstreme - hun tar til og med til motmæle i full offentlighet i kirka, og hun går rett på soldater uten å tenke seg om. Hun ytrer seg slik hun vil, når hun vil, om det så koster henne en jobb. Hun går ikke med på å skulle holde seg innafor med noen bare fordi de har makt, eller være politisk korrekt bare fordi det er det som er moderne akkurat nå. Om det bryter med hennes egne overbevisninger, er det galt! Dette gjør at hun kalles sprø og gal av andre, men det bryr hun seg ikke om. Hvem skal ellers si ifra? Igjen over til det moralske kompasset: Noen må ta ansvar.

Janina har ikke bare en stor respekt for naturen, hun har også ei sterk interesse for astrologi. Hun setter opp og sjekker horoskoper og himmellegemene rett som det er, og hun mener å se klare sammenhenger der andre ikke ser noe som helst. Dette balanseres helt utsøkt av forfatteren, slik at det aldri blir latterlig, men snarere logisk, slik vi lærer å kjenne Janina. I tillegg gir astrologien gode frampek reint handlingsmessig, og det gir teksten ei overbygning. Janina gir også alle hun kjenner sine egne navn, navn hun synes passer bedre enn de navnene de allerede har. Ei kaller hun Mari Fingerbøl, jenta i bruktbutikken får navnet Godt nytt, mens en nabo kalles Duglaus, som jo er ganske morsomt på nynorsk. Det første liket kalte hun Store Fot. En Innvoll dukker også opp. Disse navnene kan også være en pekepinn for en systematisk leser. For fakta er at denne romanen, som er og inneholder svært mye, ytre sett drives framover fordi et mordmysterium må oppklares.

Og da er vi tilbake på dyrene, som er Janinas hovedmistenkte i denne sammenhengen, og som hun ønsker at landsbyboerne skal se, anerkjenne, respektere og leve sammen med, ikke på bekostning av, gjennom krypskyting, ulovlig oppdrett, utryddelse av sjeldne insekter med mer. Men kan dyrene virkelig stå bak dødsfall? Er det slik som Janina ser for seg, at dyrene samarbeider for å ta igjen på menneskene? Eller henger det hele sammen på en annen måte? Leseren blir med ned i kunnskap og materie, undersøkelser om natta og langs dyretråkk i skogen. Underveis er det mulig å snappe opp små hint, la seg begeistre av de fine skildringene eller underholdes av Janinas morsomme indre monolog.

Romanen overraska meg også gjennom å gi en del tekstlig mostand underveis. Motstanden ligger i flere lag, og gjelder både språk, stil og tone. Tokarczuk er en intellektuell forfatter som her skildrer ei kunnskapsrik og klok dame. Dette gjenspeiles i teksten, der Janinas stadige indre monolog hopper fra tema til tema, og fra det avanserte til det tilgjengelige. Nivåene og temaene vikler seg inn i hverandre, slik det er når en kan mye om noe og lite om noe annet. Det framstår som troverdig, men kan by på utfordringer for leseren! Språket støtter også oppunder dette, i tillegg til at stil og tone bærer med seg Janinas blikk; et snertent skråblikk som både observerer og utleverer lokalbefolkningas underlige tradisjoner, egne helseplager, naturens særegenheter, maktmenneskenes maktmisbruk og mye mer. Ordtilfanget er stort, og de språklige svingene er, likeså som de handlingsmessige, overraskende og uforutsigbare. 

Boka er ikke tung å lese, men teksten insisterer og tviholder på Janinas verdensbilde, og det er et så viktig premiss at en ikke kan lese boka uten å gå med på nettopp hennes versjon av sannheten. Det gjør at vi som leser stoler blindt på Janina og hennes vurderinger. Janina formulerer seg litt omstendelig fra tid til annen, og hennes bruk av stor forbokstav gjør lesinga noe hakkete. Men det er bra, for vi som leser trenger disse hakkene for å få med oss hva som egentlig foregår. Romanen er velkomponert og sammenhengende, og de ulike bestanddelene er pusla sammen til en god helhet, som utspiller seg over søtten kapitler. Alle innledes med et sitat av William Blake.

William Blake (1757-1827) er spennende element i romanen. Janina har en god venn i den yngre Dyzio, en tidligere elev, som oversetter Blake til polsk på fritida. På dagtid jobber han som IT-spesialist i politiet, men det er altså Blake som bringer Dyzio og Janina sammen. De strever med å gjenskape Blake på polsk (og oversetteren igjen til norsk), og diskuterer ord, mening, rytme, rim, tone, dobbeltheter og mye mer - til begges glede. Og jo mer leseren kan om Blake, jo større klangbunn får både diktene, sitatene og intertekstualiteten. For eksempel er tittelen på romanen, Før plogen din over de dødes knokler, også et sitat. Som mye annet fra Blake er det dystert, mystisk og romantisk, av og til på samme tid.

Men sjøl om det er både dystert og mystisk, og da ikke bare i partiene som omhandler Blake, er dette også ei veldig humoristisk bok. Janina er nemlig ei snurrig dame som ordlegger seg helt uten blygsel. For eksempel åpner romanen slik etter sitatet på side sju: Jeg er kommet i den alderen og dessuten i en slik tilstand hvor jeg alltid burde vaske føttene mine grundig før jeg legger meg, i tilfelle ambulansen henter meg om Natten. Og med det er også du i gang med å bli kjent med originalen Janina Duszejko. God fornøyelse!