Favorittforfattere: I

På bokstaven I var det jammen ikke lett å finne særlig mange favorittforfatterkandidater. Enten har jeg lest alt for lite, eller så er det rett og slett for få forfattere med fornavn på I! (Og det er virkelig noe å tenke på når vi bokbloggere skal gi vesla og poden navn.) Jeg hadde kun fire menn og to kvinner på lista mi, og fant ei dame til i hylla over de uleste bøkene. Mannen var svært enkel å kåre, men i kvinnas tilfelle valgte jeg å lese boka jeg hadde liggende. Derfor blei det slik:

Ian McEwan (f. 1948)
Ian McEwan har vært en av mine absolutte favoritter i mange år. Jeg husker fortsatt hvordan jeg "oppdaga" han for mer enn ti år sida. Det var februar, jeg var på jobb, det var stille. Jeg hadde pakka ut de aller siste bøkene og lagt dem inn i systemet. Alle skulle leveres til samme kunde, en mann i førtiåra som i mange år hadde bestilt engelske bøker fra oss. Jeg kikker på bøkene, blar i dem, og gjør noe jeg nesten aldri gjør: jeg begynner å lese. Det er ei ung jente som forteller, og hun observerer et ungt par. På mindre enn en setning er jeg med henne, ved siden av, jeg holder pusten, ser alt hun ser, hører, føler. Etter ei side er det noen som kremter, og jeg ser opp. Kunden har kommet for å hente bøkene sine. Vi snakker lenge om britisk litteratur, før han tar med seg stabelen sin hjem. Når jeg kommer hjem, er det noe som ikke stemmer. Stemninga fra boka har satt seg. Dagen etter bestiller jeg Om forlatelse.

Om forlatelse (norsk 2002, engelsk 2001) var altså mitt første møte med den britiske romanforfatteren Ian McEwan. Jeg likte boka utrolig godt og identifiserte meg både med Briony, Cecilia og Robbie. Miljøet som tegnes opp, skildringene, karakteristikkene - alt er solid gjennomført og godt planlagt. I tillegg er historia fin og sår. Etter Om forlatelse gjorde jeg som jeg ofte gjør: jeg tar for meg forfatterskapet i kronologisk orden, så langt det er mulig. Jeg blei sjokkert komposisjon og tematikk i Sementhagen (1978) og synes Hjelp fra fremmede (1981) var skremmende ekkel, mens den politiske, melankolske og langsomme Tidebarn (1987) var en liten nedtur. Svarte hunder (1992) ga et innblikk i ekteskap mellom vidt forskjellige personligheter, politikk og verdensanskuelser. Denne tematikken tar McEwan i stor grad opp igjen i den såre, triste kortromanen Ved Chesil Beach fra 2007. Med Bookerprisvinneren Amsterdam (1998) er han på mange måter tilbake til det groteske fra romandebutdagene, men er mye mer spissfindig og smart. I Den uskyldige (1989) briljerer McEwan med mange typer komikk, men mister samtidig aldri alvoret. I Lørdag (2005) er det nesten omvendt; boka er svært alvorlig, men har mange uforglemmelige og humoristiske situasjoner.

Resten av forfatterskapet står også i hylla, og jeg gleder meg veldig til å ta fatt på Solar, som kom ut for allerede tre år sida. McEwan er litt ujevn i bøkene sine, men han er en ytterst stabil forfatter og forteller. Uansett hva slags tematikk han belyser, makter han å finne personer som passer godt til historia. Han velger sine prosjekter med omhu, bruker lang tid på å finne kilder og erverve seg kunnskaper, noe som skinner klart igjennom prosaen. Likevel er det alltid historiene som får dominere, i et sterkt språk, fylt med relevante sansninger og lange tankerekker. Resultatet er som oftest mer enn svært godt, i uttenkning, komposisjon, rytme og intensitet. Noen ganger er det kanskje bare en smule lite spontant, og av og til litt ordrikt. Jeg synes han er hakket bedre når han klarer å være knapp og holder visse elementer av fortellinga i skyggen. McEwan er herlig uforutsigbar i valg av emner, kunnskapsrik og oppvakt, og jeg finner han interessant både som forfatter og privatperson. Dessuten er han en av mine fremste Nobelpriskandidater.


Irène Némirovsky (1903-1942)
Jeg har nylig lest min eneste bok av Némirovsky, nemlig Hett blod (2007, på norsk i 2008) og er blitt veldig interessert i forfatteren. Jeg har tidligere skrevet at jeg helst vil velge meg favorittforfattere som jeg har lest en del av, men av og til er det ikke mulig. Av og til er det noen som bare dukker opp, og som er helt riktig der og da. Slik var det med Irène Némirovsky. Og hun har en utrolig spennende og tragisk historie. Hun blei født i Kiev, var jøde og tilhørte overklassen. Hun flykta med foreldrene under den russiske revolusjonen, og kom til Frankrike i 1919. Hun har derfor en veldig sammensatt bakgrunn, både russisk, fransk og jødisk. Hun fikk god utdannelse og begynte å skrive da hun var 18 år. Fra 1927 kom utgivelsene, som regel romaner og fortellinger, som perler på ei snor. På 1930-tallet var hun en av de mest populære forfatterne i Frankrike. Så kom krigen. Némirovsky med familie konverterte til katolisismen i 1939, men i nazistenes øyne var hun fortsatt jødisk. Hun blei deportert og døde i en konsentrasjonsleir i 1942. Samme skjebne rammet mannen, mens det blei drevet klappjakt på døtrene i krigsåra.

Men sjøl om hovedpersonen er død, fortsetter fortellingene, både de hun skreiv og de om henne, å leve. Flere av Némirovskys mest kjente bøker er blitt utgitt lenge etter hennes død, blant dem Hett blod, som var bortgjemt fram til 2007. Storm i juni, som er et ufullført verk lagt til Frankrike under krigen, gjemte Némirovsky før hun blei deportert. Døtrene hennes fant seinere teksten, og den blei en internasjonal suksess i 2004.
Det er klart at Némirovskys personlige skjebne vekker interesse. Kulturkræsjen som hun daglig levde med og måtte forholde seg til, ga nok et rikt bakteppe som kunne benyttes i romaner. Men det ga henne også viktig innsikt og menneskekunnskap. Sjøl om jeg bare har lest ei bok, er jeg ikke i tvil om at Némirovsky må ha vært veldig begava, og at hun forvalta talentet sitt godt. Men også hun følte seg innesperra, i alle fall om jeg forstår forordet i Hett blod rett. Némirovsky hadde ofte ideer til større og mer komplekse verker, men måtte holde både skrivetempoet og utgivelsestempoet oppe for å forsørge familien på fire. I mellomkrigstidas Europa var hun ei intellektuell kvinne fanga i et nett som stadig blei strammere.

Jeg synes det er imponerende at ei så ung kvinne hadde en så høy litterær produksjon (i følge engelske Wikipedia er det 14 utgivelser t.o.m. 1940 og åtte posthumt), at hun blei lest og at hun kunne leve av forfatterskapet. Og jeg er blitt glad i den lille boka Hett blod, som på omtrent hundre sider formidler en stor fortelling med mange involverte. Den knappheten som McEwan kanskje av og til mangler, har Némirovsky i dette verket. Det blir sårt og stemningsfullt og veldig virkelig. Og fordi hun i Hett blod har holdt seg til temaer som kretser rundt identitet og kjærlighet, er boka også aktuell i dag. Dette er det flere som påpeker når det gjelder Némirovskys verker (se her). Jeg er også langsomt blitt mer og mer glad i det franske, etter mange år som overbevist anglofil. Hos Némirovsky ser jeg de realistiske trekkene som også finnes hos Balzac, intensiteten som en finner hos Marguerite Duras og noe av stemninga fra Anna Gavalda. Némirovsky fyller nok et hull, og det er vemodig at hun ikke fikk skrive mer.

Hvem er dine favoritter på I?
Det var skrint i mine hyller, og foruten disse to, hadde jeg kun Italo Calvino, Italo Svevo, Ivar Aasen, Inger Hagerup og Ingvild Rishøi å by på. Calvino er krevende og spesiell, Svevo har jeg kun lest begynnelsen på, Aasen er genial, men det skjønnlitterære forfatter-skapet er begrensa. Hagerup opplever jeg at jeg ikke kjenner godt nok, sjøl om jeg har lest en del, mens Rishøi kun er middelmådig og ingen reell kandidat. Men du har kanskje vurdert dem helt annerledes enn meg? Og hva med Ivan Turgenev, Isabel Allende, Nobelprisvinner Ivan Bunin eller ferskingen Ida Løkås?

God lesehelg!