Bokserier for barn: Fie og Milo

Bildekilde: Omnipax

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek at vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

Det er den bestselgende nederlandske forfatteren og illustratøren Pauline Oud (f. 1963) som står bak bildebokserien om det umake paret Fie og Milo, som både fins i lite og stort format. Sjølve formatet er egentlig ikke viktig, for begge deler fungerer, men leserne bør være klar over at bøkene i det minste formatet passer for barn helt ned i ettårsalderen og kan brukes som pekebøker, mens de større bøkene kanskje ikke bør introduseres før etter fylte to år. Her er det nemlig lengre fortellinger, og Fie og Milo stilles overfor en rekke valg på nesten hver bokside. Her kreves det med andre ord litt bakgrunnskunnskap hos barnet for at leseropplevelsen skal bli god.

Med bøkene om Fie og Milo bringes vi igjen litt nærmere Kaninserien til Lena Anderson enn de realistiske bøkene om Pål av Lindgren og Eriksson. Hovedpersonene i denne barnebokserien er nemlig en jentekanin (Fie) og en guttemus (Milo). Verken andre dyr, barn, foreldre eller annen ytre påvirkning gjør seg gjeldende, så vi er totalt overlatt til Fie og Milos (les: forfatterens) verden hele veien. Bindeleddet mellom fantasiuniverset og vår verden er at Fie og Milo bruker de samme tingene som oss (håndkle og såpe i Fie og Milo bader fra 2010), gjør de samme tingene som oss (feirer bursdag i Fie og Milo feirer fødselsdag fra 2012) og opplever de samme tingene som oss (som for eksempel i Fie og Milo i dyrehagen fra 2010). Dynamikken foregår på tre parallelle plan: mellom Fie og Milo (humoristisk gjort i Fie og Milo kler på seg fra 2009), mellom tekst og illustrasjoner (ikke alltid glimrende utført, som i Fie og Milo skal sove fra 2009) og mellom bok og leser.

Når det gjelder første dynamikk, den mellom Fie og Milo, er mye av de store bøkenes poeng nettopp det at Fie og Milo er annerledes og gjør ting annerledes, gjerne uten at det kommenteres i teksten. Det er med andre ord fletta inn i dynamikk nummer to, som gjelder samhandlinga mellom tekst og illustrasjoner (eller mangel på sådan). Tekst og bilder bør utfylle hverandre på best mulig måte. Dobbelteksponering er nærmest umulig å unngå, men her er det av og til det motsatte som er problemet: at det foregår noe i teksten eller bildet som overhodet ikke speiles i bildet eller teksten. Misforstå meg rett: teksten kan, eller bør, gjerne skildre noe som bildet ikke viser, og omvendt. Men Oud har på ett oppslag en hovedillustrasjon (venstre side) og en oppblåst detaljillustrasjon (høyre side) - her kan Fie og Milo feirer fødselsdag tjene som et godt eksempel. I teksten på venstre side skriver Oud hva som allerede har skjedd, og gir figurene handlinger og erfaringer som det ikke alltid tas høyde for på hovedillustrasjonen. På høyre side skriver Oud akkurat det vi ser avbilda i detaljillustrasjonene, og avslutter med et åpent spørsmål - hva passer best, hva velger Milo? Å gjette er morsomt for barna, men å velge er ofte noe de ikke helt får dreisen på før de blir litt eldre enn det jeg oppfatter er bokas hovedmålgruppe. Dette er bedre gjennomført i Fie og Milo kler på seg.

Tredje dynamikk, mellom bok og leser, er naturligvis avhengig av hvem som leser og konteksten rundt hver høytlesingsstund. Som med mange andre bøker, er høytlesinga viktigst der og da, men samtalen om det som skjer i etterkant er minst like viktig for barnets bearbeidelse av tematikken og forståelse av boka. Men hos Fie og Milo er det ingenting å frykte; alt er overflate, ingenting berører emosjonelt, ingenting er spennende. Det er trygt farvann for foreldre og barn, men også litt kjedelig. På mange måter er det rett og si at bøkene sporadisk ønsker å involvere barna, men at de i realiteten fører en dominerende enveiskommunikasjon.

Jeg skreiv innledningsvis at serien om Fie og Milo minner om Kaninserien. Hvis en ser bort ifra hovedfigurene, som er dyr i begge tilfeller (men med et barn hos Anderson), er det derimot svært lite som ligner. Andersons tegninger er søte, sårbare og virkelige, og helt uten ord tar hun tak i de aller viktigste erfaringene et barn gjør seg. I bøkene om Pål er illustrasjonene fortsatt sjarmerende, men orda er med på å gi stemning og retning på tolkinga av bildene. Her er det humor i massevis! Hos Pauline Oud er det ikke så mye følsomhet, og det er heller langt mellom sjarmerende fraser eller oppslag. Teksten og situasjonene er ikke alltid tilpassa barnets nivå (jeg kjenner i alle fall ingen toåringer som veit hva girlander er, eller som kan uttale det, eller som makter å se forskjell på håndkleet - bordduken - badehåndkleet i Fie og Milo feirer fødselsdag - som heller ikke er korrigert for størrelse). Illustrasjonene er glorete, stive, noen ganger kaotiske med alle sine farger og mønstre - og aldri verken søte eller tilstede, fantasieggende eller spennende, bare intenst muntre og sprakende. Det er veldig tydelig for meg at bokserien om Fie og Milo er laga for massemarkedet, og dermed blir kontrastene mellom Fie og Milo på den ene sida og Pål og kaninene på den andre, ekstra store.

Men universet har kvaliteter likevel. Småbøkene er roligere og mindre skrikende enn de store, og har flerbrukspotensiale: pekebok, lesebok, (nesten) lærebok. Hva vi bruker når vi bader er nokså standard, her er det mye å kjenne igjen for et lite barn. Når Fie og Milo er i dyrehagen er kanskje utvalget av dyr litt spesielt, men likevel, barna lærer seg fort hva dyra heter. Etter hvert kan en spe på med å telle dyra, lage lydene, lære fargene og så videre. Lett tilgjengelige er også boka om å kle på seg og boka om kveldsstell og soving; dette er rutiner som barnet er vant til å gjennomføre, ofte flere ganger om dagen. Oud spiller her på gjenkjennelseseffekten, og koser seg med å gjøre noe litt annerledes, og det er det ikke noe galt i. Det gjør jo vi også, av og til.

Omtalen er basert på fem av hittil åtte bøker i serien: Fie og Milo skal sove, Fie og Milo kler på seg, Fie og Milo bader, Fie og Milo i dyrehagen, Fie og Milo feirer fødselsdag. Alle åtte titler er utgitt på Omipax. Tidligere barnebokomtaler finner du her: Kaninbøkene og serien om Pål.